Tiramisus vandringer langs via Francigena

I april arrangerte Tiramisu - reiser med smak vandringer langs pilegrimsruten via Francigena i Toscana. En gjeng spreke og glade vandrere fra Norge startet turen fra middelalderbyen San Gimignano og endte vandringen seks dager senere med vask av såre føtter i de varme kildene i Bagno Vignoni i Val d'Orcia. Denne dalen regnes som et av Italias vakreste kulturlandskap og er oppført i Unescos verdensarvliste som et verneverdig kulturlandskap.

Val d'Orcia (Foto: Marianne/Mitt Roma)

Vi gikk litt over åtte mil fra San Gimignano –  Quartaia – Monteriggione – Siena og i Val d'Orcia fra Buonconvento – San Quirico – Bagno Vignoni. Vi bodde to netter i hver av byene San Gimignano, Siena og San Quirico og hadde fordelen av at bagasjen ble fraktet mellom stedene. En veldig behagelig måte å vandre på!

San Gimignano (foto:Marianne/Mitt Roma)

Toscana viste seg fra sin beste vårside, med fint vær, grønne vinmarker, blomsterenger, blomstrende syriner, roser og valmuer. Hit innvandret etruskerne rundt 900 f.Kr fra Hellas og Lilleasia lokket av rike mineralforekomster. De slo seg ned i et område de kalte Etruria (latin: tusci), som er dagens Toscana, Lazio og Umbria. 

San Quirico (Foto:Marianne/Mitt Roma)

Vinmarker i Montalcino der Brunellovinen lages(Foto:Marianne/Mitt Roma)

Via Francigena - frankernes vei eller veien igjennom Frankrike - førte en gang fra Canterbury i England, gjennom Frankrike, Sveits og over Alpene til Italia og Roma. Videre gikk den sydover mot Bari og Brindisi og derfra tok pilegimene båt videre til Jerusalem. Denne veien var med sine mange forgreninger en av middelalderens viktigste pilegrimsruter fra Nord-Europa til Roma, men ikke den eneste! For eksempel, pilegrimer som kom fra Spania og Syd-Frankrike ville ha krysset Alpene lenger syd og pilegrimer fra Tyskland ville ha krysset Alpene lenger nord. Andre kom fra Venezia og gikk over Posletta. Når vi snakker om via Fracigena kan vi trykt bruke det litt ”slitte” uttrykket: Omnes viae Romam perducunt –  alle veier fører til Rom!

Kart over dagens via Francigena (Foto:Marianne/Mitt Roma)

I moderne tid ble den delen av ruten som gikk gjennom Italia - via Romea - som via Francigena også ble kalt, kartlagt så sent som i 1985 av den italienske antropologen Giovanni Caselli. I 2007 bevilget den italienske regjeringen midler til et prosjekt som tar sikte på å oppgradere og merke hele den italienske strekningen av via Francigena. Slik at dagens rute er skiltet med den karakteristiske munken med pilegrimsstaven.

Et av mange typer skilt langs via Francigena (Foto:Marianne/Mitt Roma)

Det er derimot stor uenighet lokalt om hvilke traseer dagens via Francigena skal følge. Den gamle pilegrimsruten fulgte den retteste og enkleste veien, noen ganger langs gamle romerveier andre ganger ikke. Naturlig nok overtok nye veier disse ledene, og i dag er disse både trafikkerte og asfalterte. I dag står valget mellom disse trafikkerte veiene eller andre naturskjønne stier. Problemet er at ofte blir stiene til lange omveier som passer best for ”dags-gåere” uten sekk. Dette har medført mange alternativer, slik at flere steder er det ikke helt lett å orientere seg. Dermed bør en ha med seg en kjentmann eller kvinne. Vår turleder Kjell Helle-Olsen som har vært daglig leder for Stavanger Turistforening i en årrekke, har gått langs via Francigena flere ganger før, og han hadde ingen problemer med å finne frem!

På vandring (Foto:Marianne/Mitt Roma)

På vandring (Foto:Marianne/Mitt Roma)

I 2012 var det 2500 registrerte som gikk, red eller syklet via Francigena. For å kvalifisere til et Testemonium eller et pilegrimssertifikat, må man ha gått minst 151 km eller syklet 375 km. Sammenliknet med pilegrimsleden Santiago de Compostela, gikk hele 183.360 pilegrimer dit samme år. 

Bagno Vignoni (Foto:Marianne/Mitt Roma)

Bassenget i Bagno Vignoni der kildevannet holder 52 plussgrader
(Foto:Marianne/Mitt Roma)

Kilder:
Via Francigena. I pilegrimsspor gjennom Italia,  fra 2015 av Lise Foss.
The paths of the Via Francigena in the Siena region, red. Marta De Lucca
Pilegrimskontoret St. Jakob i Huitfeldtsgt. 11, i Oslo. www.pilegrim.no

Med Tiramisu til Verona og Gardasjøen - Del II

Fra byen Desenzano i sørvest-enden av Gardasjøen tar vi fergen til den lille idylliske byen Salò ved Gardasjøens sydvest-side. De største byene rundt denne delen av innsjøen har alle havner for båttrafikk. Fergene langs Lago di Garda kalles fremdeles "dampbåter", selv om de i dag går på diesel. En tur fra den ene enden av sjøen til den andre tar ca fire timer med dampbåt. Det går også hurtigere båter som hydrofoil og katamaran. 

Langs vestsiden av Gardasjøen (Foto:Marianne/Mitt Roma)

Gardasjøen har et areal på 370 kvadratkilometer og er Italias største innsjø og slår så vidt Mjøsa (365 kvadratkilometer). Innsjøen strekker seg over ca. 52 kilometer fra Po-sletta i syd og nordover mot Alpene. Her er klimaet mildt og solrikt hele året. I nord er det smalest og landskapet kan minne om norske fjorder omringet av høye fjell, som reiser seg nesten loddrett opp fra sjøen. Stabil og kraftig vind fra fjellene gjør denne delen av Gardasjøen til et yndet sted for vannsport, som brettseiling, vannski og seiling. Vi derimot, holder oss i syd der også landskapet er flatere.

Langs sydvest-siden av Gardasjøen (Foto:Marianne/Mitt Roma)

Langs strandpromenaden i Salò (Foto:Marianne/Mitt Roma)

Langs Salòs strandkant er det fine villaer malt i pastellfarger og en strandpromenade. Byens befolkning foretrekke å knytte fiolinens oppfinner Gaspare da Salò til byen, samtidig som de tier om det faktum at det var her diktatoren Mussolini opprettet den såkalte Salò-republikken i 1943. Eller rettere sagt, det var Hitler som lot Mussolini bli leder for det tyskkontrollerte Nord-Italia, etter at tyskerne befridd ham fra italiensk fangenskap i 1943. Herfra styrte Mussolini en ny fascistisk republikk inntil de allierte arresterte ham og dømte ham til døden ved skyting i 1945. I dagens søvnige badeby er sporene etter Mussolini fjernet, det er heller byens strandpromenade som lokker turistene hit!

Venezias Canal Grande (Foto:Marianne/Mitt Roma)

Venezia var neste stopp på programmet, vi dro avgårde på dagstur med buss. Denne byen er helt unik, hvor ellers rykker politi og ambulanse ut med speedbåt! Dette er en by uten biler og hvor folk drar på jobb i båt. Det kommer mellom 20 til 22 millioner turister til Venezia hvert år, men bare 2.5 millioner overnatter. Det vil si at veldig mange, som oss, kommer for å se høydepunktene! For å unngå å gå i kø fant vi en alternativ vei gjennom stille trange smug. Vi gikk over nesten øde plasser med lokale beboere på vei til butikken med trillebaggen sin og vi fant en lokal café under et tre på campo San Giacomo dall'Orio.

Campo San Giacomo dall'Orio (Foto:Marianne/mitt Roma)

Ved Rialtobroen gikk vi, før lunsj, innom fiskemarkedet på campo della pescheria og til plassen foran Venezias eldste kirke, San Giacomo di Rialto. I dette området har det foregått handel siden byens grunnleggelse. Pengevekslere og bankmenn mottok sine kunder under portikoene rundt denne plassen. Litt av stedets historie kan vi finne igjen i skiltene her - sortopotega de bancogiro -  da byens kjøpmenn satte sine penger i banken fikk de et verdipapir, nemlig en bancogiro! "Hva nytt fra Rialto" spør Shylock i Kjøpmannen i Venedig, som Shakespeare skrev i 1594-97, og i middelalderen var det akkurat det handelsmenn og pengeutlånere gjorde. De samlet seg hver dag ved Rialtobroen for å spørre nytt om skipsfarten på samtlige av datidens kjente hav, her fikk man beskjed om frakter, skipbrudd og forlis.

Lunsj (Foto:Marianne/Mitt Roma)

Etter en stor deilig lunsj ved Canal Grandes bredd, gikk vi videre sammen med alle de andre "ti-tusen" til Venezias hjerte: Markusplassen og Markuskirken. Legenden forteller at Evangelisten Markus' relikvier ble fraktet fra Alexandria i Egypt hit til Venezia av to venetianske kjøpmenn i år 828 e.Kr. De smuglet levningene av Markus i en kurv dekket med svinekjøtt slik at de muslimske tollerne i Alexandria ikke ville ta i kurven. Reisen over havet var strabasiøs, men alle kommer mirakuløst frem hit. Levningene ble overrakt Dogen, og han utpeker Markus til byens skytshelgen. Myten forteller også at kurven med Markus' relikvier ble tyngre og tyngre inntil den ikke kunne bæres mer og på dette stedet ble det først reist et kapell for å huse relikviene og siden flere Markuskirker. 

 (Foto:Marianne/mitt Roma)

Byens "vannbuss" - il Vaporetto -  fraktet oss opp Canal Grande og tilbake til bussen vår.  Langs Canal Grande eller Canalazzo, som venetianerne kaller den, passerer vi mer enn 100 palasser. De var en gang bebodd av Venezias rikeste familier. Palassene blir ofte kalt Ca' som er en forkortelse for casa. Venetianske hus utviklet seg for å kunne møte kravene fra en by uten gater. Besøkende kom vanligvis med båt, derfor er ofte fasaden mot kanalen overdådig utsmykket. Canal Grande er byens største og mest trafikkerte vannvei. Den er 4 kilometer lang, og går fra bussholdeplassen piazzale Roma i nord til Markusplassen i syd.

Campo San Giacomo dall'Orio (Foto:Marianne/Mitt Roma)

Venezia består av 118 øyer, 160 kanaler, 400 broer, 15.000 hus og palasser, alt bygd på pælefundamenter. Byen ligger 4 kilometer fra fastlandet, midt i en ca. 15 km bred og 50 km lang lagune, bare adskilt fra Adriaterhavet ved en sandbanke. Byen Venezia har ikke romerske aner, slik Verona har, og er faktisk en av de yngste større byene i Italia. Det bodde bare noen få fiskere her ute i Romertiden. Ifølge legenden ble Venezia grunnlagt i 421 e.Kr, svært passende på "Markusdagen", den 25. april. Men, den egentlige historien er at da barbarene fra nord: hunnerne i 452, goterne i 552 og langobardene i 570, stormet inn i Nord-Italia, flyktet folk fra byene på fastlandet ut i de enorme ugjestmilde brakkvannslagunene der Venezia nå ligger. Alle øyene og sandbankene ble etterhvert omskapt til pælehusbyer. De fleste bosatte seg på klyngen av små øyer kalt Rivo Alto, "den høye bredd", dagens Rialto og i området ved San Marco, som var de høyeste og tørreste stedene for bosetting. Venezia var et maktsentrum i den italienske republikken -  La Serenissima Republica di Venezia - i nærmere 1000 år, helt frem til Napoleons invasjon i 1797. La Serenissima, som italienerne ofte kaller byen, betyr "den mest lysende", og Venezia er virkelig berømt for sitt spesielle lys. Helt siden byen ble grunnlagt har Venezia fascinert ambassadører, konger, forfattere og reisende, også takket være byens mange arkitekter, malere og komponister, ofte invitert av Dogen for å forskjønne byen. Her er det vakre mosaikker, overflod av malerier, tusenvis av malte tak og flotte bygninger. 

Sirmione og borgen Rocca Scaligera (Foto:Marianne/mitt Roma)

Siste dag hadde vi en frivillig utflukt til Sirmione-halvøya, noen tok fergen og noen syklet. Sirmione er en smal landstripe i den sørlige enden av Lago di Garda. Middelalderbyen er bare knyttet til fastlandet av en smal bro. Bilen og sykklen må parkeres utenfor, før du får lov til å gå inn i Sirmione. Borgen Rocca Scaligera ble bygget på 1200-tallet av Scalgieri-familien fra Verona. Den er utformet slik at inntrengere ikke så lett fikk adgang. her er det vollgraver, en heisbar bro og en indre havn, som ble brukt som tilfluktsted for fiskere når det var storm og sørget for ankerplass for borgens flåte. 

Rocca Scaligera (foto:Marianne/mitt Roma)

Selve byen har smale brosteinsgater og er selvsagt full av suvenirbutikker. Men som alltid, beveger du deg litt ut av hovedgatene er det stille og rolig. Spesielt er kirken San Pietro in Mavino fra 765 e.Kr. stille og vakker der den ligger på Sirmiones høyeste punkt, ikke mange går opp hit. Kirken har et freskomaleri fra 1100-tallet av "Jesus i stråleglans". 

San Pietro in Mavino (Foto:marianne/mitt Roma)

San Pietro in Mavino (Foto:Marianne/Mitt Roma)

På nord-enden av Sirmione ligger museet Grotte di Catullo. Stedet har fått sitt navn etter at Dogen i Venezia sendte ut en mann i 1483 for å inspisere territoriene republikken eide. Han skrev at Sirmione var Catullus' land og at ruinene der så ut som grotter, derav navnet Catullus grotter. Den romerske dikteren Catull var fra en velstående familie fra Veronaområdet, og man mener at familien hans hadde en eiendom i Sirmione, men det finnes ingen beviser for dette! Det store ruinkompleks med villa, bad og butikker fra det første århundre f.Kr. dekker et areal på 167 x 105 meter. Stedet ble bygget som et feriested for velstående romere og området ble utgravd på begynnelsen av 1900-tallet. 

Grotte di Cutullus (Foto:Marianne/Mitt Roma)

Uken ved Gardasjøen gikk fort med mange flotte opplevelser. Vi i Tiramisu vil takke for hyggelig samvær med en flott og entusiastisk gjeng! Neste år planlegger vi operatur til Torre del Lago i Toscana der Puccini komponerte og bodde mesteparten av sitt liv. 

Med Tiramisu til Verona og Gardasjøen - Del I

I begynnelsen av september reiste Tiramisu på tur til Gardasjøen med opera i Verona. Vi bodde på hotellet Villa Maria ved sydenden av Gardasjøen. Veneto-området og Gardasjøen har mange opplevelser å by på. I Arena di Verona så vi Bizets opera, Carmen, og Puccinis Madam Butterfly. Før forestilling spiste vi middag og vandret rundt i Veronas historiske sentrum. I vindistriktet Valpolicella nord for Verona smakte vi på områdets kjente Ripasso- og Amaronevin. En av Gardasjøens mange ferger tok oss en dag over til den lille badebyen Salò. Og vi besøkte Sirmione-halvøya med borgen Rocca Scaligera, noen syklet dit andre tok fergen. Vi dro også på dagstur til vakre Venezia der vi gikk i labyrintiske smug og endte til slutt opp på Markusplassen for å ta fergen opp Canal Grande. Takk til en flott og entusiastisk gjeng, her er noen glimt fra turen:

Arena di Verona (Foto:Marianne/Mitt Roma)

Veronas amfiteater, Arena di Verona, ble bygget i ca. år 30 e.Kr, man vet ikke dette helt sikkert, men hvis denne datoen er riktig er arenaen 50 år eldre enn Colosseum i Roma, som ble bygget av keiser Vespasian og sønnene Titus og Domitian i ca. 80 e.Kr. Opprinnelig ble Arena di Verona bygget for å underholde de romerske troppene som var stasjonert her. Veronas gunstige beliggenhet ved elven Adige gjorde at byen ble anlagt her som base for den romerske hæren på vei nordover for å erobre landene som i dag er Frankrike og Tyskland. Det elipseformede teatret er 139 meter langt og 110 meter bredt. På grunn av et jordskjelv i 1117 ble deler av anlegget redusert til dagens utseende. Interiøret derimot er nesten uskadd med 44 rader med sitteplasser til ca 25.000, i dag er det plass til ca 15.000. I 400 år kjempet gladiatorene her inntil keiser Honorius forbød gladiatorkamper i år 404 e.Kr. På tross av forbudet fortsatte romerne med å arrangere gladiatorleker når de skulle demonstrere viktigheten av tradisjonelle verdier. Etter Romerrikets fall ble arenaen brukt til alt fra offentlige henrettelser, marked, teaterforestillinger, tyrefektning og i dag fullsatte operaoppsetninger.

Fra forestillingen Carmen av Georg Bizet (Foto:Marianne/Mitt Roma)

Da det ble mørkt ved ni-tiden så vi Georg Bizets, Carmen. Scenen ble utnyttet til det fulle, med fargerike kostymer og fantastisk koreografi. Hester i galopp på scenen gjorde også inntrykk og da alle tente de små stearinlysene de fikk utdelt ved inngangen, fikk arenaen et magisk skjær!

Arena di Verona (Foto:Marianne/Mitt Roma)

Før på dagen vandret vi i Veronas antikke sentrum, dette er en by som har vært velstående og kosmopolitisk helt fra 89 f.Kr. Da fikk innbyggerne her full borgerrett i Romerriket, men man mener at Verona ble grunnlagt allerede av etruskerne, et kulturfolk som holdt til i det antikke Italia fra 700-tallet f.Kr. I middelalderen preget Scaligeri-slekten Veronas storhetstid. De har satt sitt preg på byen i form av store palasser og massive tårn. Veronas historiske sentrum forteller i dag om velstand lag på lag gjennom 20. århundrer. Vi stopper på Piazza dei Signori, som er omkranset av mange palasser bygget av Scaligeri-familien. Midt på plassen står en statue av dikteren Dante Alghieri. Da den mest kjente fra Scaligeri-familien - Can Grande den første -  styrte byen, fikk Dante plass ved hoffet her. Dante måtte flykte fra sitt elskede Firenze da han valgte feil side i den politiske kampen mellom Guelfere og Gibelinere. Guelferne var i utgangspunktet det keiservennlige partiet, mens gibelinerne foretrakk pavemakten. Dante støttet Guelferne og måtte flykte, han reiste fra by til by som en slags fri intellektuell. Ved Can Grandes hoff var det diktere og kunstnere fra hele den kjente verden, og her fikk også Dante tilhold. Deler av hans berømte verk La Divina commedia ble skrevet her.

Fasader på piazza delle Erbe (Foto:Marianne/Mitt Roma)

Vi forflytter oss til piazza delle Erbe, som ligger der romertidens forum befant seg for 2000 år siden. I dag er denne plassen fortsatt hjertet i Veronas antikke sentrum. Den har siden middelalderen vært kjent som "urtemarkedet", et levende torg med frukt, ost, kjøtt og grønnsaker som hentes inn fra landsbygda hver morgen. Utover dagen overtar suvernirbodene plassen.

Piazza delle Erbe (Foto:Marianne/Mitt Roma)

Verona danner rammen i Shakespeares Romeo og Julie, kanskje verdenslitteraturens mest berømte kjærlighetspar. Casa de Giulietta der Julies familie bodde, med verdens mest berømte balkong, har blitt et trekkplaster for alle som reiser hit. Det finnes selvsagt ikke bevis for at akkurat dette huset kan knyttes til Shakespeares tragedie. I Italia glir ofte legende og historie over i hverandre uten skarpe skillelinjer. Uansett, huset er et restaurert vertshus fra 1200-tallet og har en trang inngangsport. På veien inn gjennom porten finner vi en veggavis full av kjærlighetsgrafitti. Muren er overstrødd med kjærlighetslapper festet med tyggegummi eller plasterlapper på alle språk i mange farger. På balkongen står vår tids Julie, en turist, og vinker!

Grafittiveggen ved Casa di Giulietta (Foto:Marianne/Mitt Roma)

 

Vi besøkte det mest kjente vindistriktet i området, Valpolicella, som betyr noe sånnt som dalen med de mange kjellere. Vinen fra Valpolicella er kjent for sin friske aroma av kirsebær og for sin syrlige smak, en ukomplisert vin som er lett å like og lett å drikke. Valpolicella er også berømt for sine passitovinener - laget etter appassimento-metoden - (som betyr at den er laget av tørkede druer), enten den tørre Amaronen eller den søte Recioto-vinen. I tillegg kommer "mini-amaronen" - ripassovinen -  fra dette området. Ripassovinen fremstilles etter en gammel lokal teknikk, kalt ripasso, som betyr "passere igjen" eller "gjøre om" og fremstilles blandt annet ved å helle en lett Valpolicella over druerestene etter fremstilling av Amarone- og Reciotovin. Disse restene inneholder en del sukker og den opprinnelige lette og tørre Valpolicellaen vil derfor begynne å gjære på ny. Resultatet er en vin med høyere alkoholprosent og mer substans.

Villa Mosconi Bertani i Valpolicella (Foto:Marianne/Mitt Roma)

Alle drakk vin i antikken, men aldri ublandet! Antikkens viner var sterkere enn vår, for man visste ikke nøyaktig når man skulle avbryte gjæringsprosessen. Èn del vin og trè deler vann var vanlig og ble anbefalt av den greske dikteren Hesoid allerede på 800-tallet f.Kr. Det eneste konserveringsmiddelet man kjente til var kvae, som tilførte en bitter smak, så man tilsatte smak som honning, krydder og til og med saltvann. Det fantes vin av alle mulige sorter og kvaliteter i antikken, den billigste varianten, den sure eddikkliknende - posca - ble drukket av de fattigste og av soldater i den romerske hæren. Soldatene foretrakk vin fremfor vann, fordi vannet ofte inneholdt bakterier som førte til sykdom. 

Vinranker i hagen (Foto:Marianne/Mitt Roma)

Kaffehuset (Foto:Marianne/Mitt Roma)

Villa Mosconi Bertanis hage (Foto:Marianne/Mitt Roma)

Vi nordmenn foretrekker også italiensk vin, nærmere bestemt italiensk rødvin, kunne vi lese i Aftenposten den 30. august i år. I 2013 drakk vi nemlig 17 millioner liter italiensk rødvin. I 1989 hadde fransk vin en markedsandel på 55%, mens i 2013 er dette redusert til 13%. Italiensk rødvin derimot har gått fra en markedsandel på bare 4% i 1989 til hele 41% i 2013. Denne opplysningen fikk den hyggelige verten vår Sara på vinslottet Villa Mosconi Bertani til å ønske seg Aftenpostens artikkel tilsendt, det fikk hun!

Vi blir fortalt om husets historie (Foto:Marianne/Mitt Roma)

Vakre Valpolicella (Foto:Marianne/Mitt Roma)

Fortsettelse følger........

Tiramisu på Sicilia - del 2.

Fra Trapani går det hydrofoil ut til Favignana (tar ca. 20 minutter). Navnet kommer fra fønvinden kalt favonio. Øya blir også kalt sommerfugløya - la Farfalla - fordi den ser ut som en usymmetrisk sommerfugl. Favignana er den største av de tre Egadiøyene på Sicilias vestkyst. Marettimo ligger lengst i vest, og har fjell og bratte, ulendte klipper og Levanzo har dype grotter med forhistoriske hulemalerier. På Favignanas vest side er det høye fjell, mens i øst er det flatt. Vi kjøpte med oss lunsj, leide sykler og syklet på øde veier langs sjøen, gjennom blomsterenger og små husklynger med steingjerder. Kart over Favignana her

Vårblomster på Favignana (Foto: Marianne/mitt Roma)

Mange steder finnes det spor av øyas eldgamle steinhoggerindustri, som var en av Favignanas viktigste inntektskilder. Dette har satt sitt tydelige preg på øya med rektangulære kløfter og enorme sprekker som kan sees overalt. Da ny kostbar teknologi og transport ble for dyr, fikk denne innbringende næringsveien en brå slutt på 1950-tallet. Sårene i naturen er noen steder mer eller mindre grodd til med blomster og gress, andre steder fasineres vi av de enorme forlatte anleggene. Heldigvis er kombinasjonen av store blomsterenger og blått hav det som gjør sterkest inntrykk.  

Rester av Favignanas steinhoggerindustri (Foto: Marianne/Mitt Roma)

Reisejournalist Lise Foss skriver om Favignana i boken "Sicilia, Til fots på historiske stier":

"Favignana - en øy i sola - en øy for alle sanser. Du blir overveldet av lyder, bilder, smaker og dufter, kjente og ukjente. Vill fennikel, timian, tang, ramsalt hav. Smaken av blodfersk fisk, av skalldyr i alle varianter. Måkeskrik og bølgeskvulp. Langsom motordunking fra fiskebåter. Og synet av blomster. Blomster i alle kriker og kroker. Tepper av blomster. Gule, lilla, rosa, purpur, hvite og blå." (Lise Foss s. 89)

Fisk til salgs på havnen i Favignana by (Foto: Marianne/Mitt Roma)

Favignana er også kjent for sin årlige tunfiskfangst med tradisjoner tilbake til arabiske innvandrere. En spektakulær begivenhet som tiltrekker mange turister hvert år. Begivenheten foregår i mai og begynnelsen av juni og kalles La Mattanza, som betyr massakren. Store stimer med tunfisk, søker hvert år til disse farvannene for å gyte (det er litt uklart hvor store disse stimene er i dag, etter år med overfiske fra moderne fiskebåter). På Favignana drives fangstmetodene etter nedarvete ritualer der fisken fanges i digre garn som senkes i havet i et sinnrikt system som tilslutt fører fisken inn mot land. Garnet lengst inn mot land blir trukket opp til overflaten med ren håndkraft. Sterke menn fanger fisken en og en med spesialhakker og muskelkraft. Fiskerne blir oppildnet av eldgamle sanger, mens de trekker de tunge garnene opp til overflaten.

Fiskere på havnen i Favignana by (Foto: Marianne/Mitt Roma)

Vi syklet til bukten Cala Rossa ("den røde bukt"), kjent som farvannene der romerne vant et blodig sjøslag over kartagerne i 241 f.Kr og med det endte Den første punerkrig. Kanskje var det etter dette slaget at romerne forandret det litt defensive navnet på Middelhavet fra - Mare Magnum -  som betyr "storhavet", til det langt mer offensive - Mare Nostrum - som betyr "vårt hav". Sicilia ble etter dette romernes første oversjøiske provins og i løpet av bare femti år oppnådde romerne et totalt herredømme i nesten hele Middelhavet. Denne bragden ble så fullstendig at i 167 f.Kr. kunne senatet i Roma avskaffe direkte skatter i hele fastlands-Italia og erstatte dem med rikdommene som republikken fikk i inntekter fra de nyopprettede provinsene i Middelhavet. I dag, heldigvis, er vannet i Cala Rossa turkisblått og krystallklart og vi hoppet i havet...... 

Cala Rossa (Foto: Marianne/Mitt Roma)

Neste dag kjørte vi til Lo Zingaro, som er Sicilias første naturreservat og ble opprettet i 1981. Det ble store protester da Sicilias regionale turistmyndigheter ønsket å bygge en bilvei gjennom området. Myndighetene ønsket å tiltrekke flere turister hit og knytte turistbyene sammen (det er langt å kjøre rundt fjellene). Veiplanene provoserte så mange at 18. mai 1980 deltok det mer enn 6000 mennesker i en protestmarsj mot prosjektet. Protestene fikk også mye oppmerksomhet fra medier over hele Europa, tilslutt endte det med at turistmyndighetene måtte gjøre retrett og Sicilias første naturreservat var et faktum. I dag er dette en velorganisert naturpark (frivillige pensjonister rydder og steller stiene), der stiene strekker seg på kryss og tvers langs den 7 kilometer uberørte kystlinjen, Golfo di Castellamare. 

Lo Zingaro (Foto: Marianne/Mitt Roma)

Her er det bratte klipper, små bukter, rik fauna og nydelig natur. Hovedstien følger kystlinjen høyt over havet med fantastisk utsikt. I nord ligger badebyen San Vito lo Capo, en liten hvitvasket by fra 1700-tallet. I sør ligger vakre Scopello et lite tettsted med en flere hundre år gammel baglio sentralt i midten (et gårdstun der flere familier bygde sine boliger og uthus sammen mot et indre gårdsrom som beskyttelse mot inntrengere). Fra et bakeri i en sidegate selges verdens beste pane cunzato, som kan spises under det store fikentreet over gaten. Det finnes mange stier og valgmuligheter i lo Zingaro og vi valgte å gå den syv kilometer lange stien fra nord til sør langs lo Zingaros sjøside. Underveis var det muligheter for å gå inn i små hytter, grotter og museer, vi stoppet for å bade og hadde med oss vin, vann og pane cunzato, herlig!

La Terazza i Scopello (Foto: Marianne/Mitt Roma)

Bratte stier i naturreservatet Lo Zingaro (Foto: Marianne/Mitt Roma)

Den siste dagen kjørte vi opp på fjellet normannerne kalte for Monte San Giuliano, til byen Erice eller Eryx 750 m.o.h. rett opp fra kystbyen Trapani. Navnet har byen etter elymernes mytiske hersker, kong Eryx, som var sønn av kjærlighetsgudinnen Afrodite. Elymerne slo seg ned på Sicilia rundt 1200-tallet f.Kr og skal ifølge legender være etterkommere av trojanske flyktninger etter krigen i Troja. De etablerte seg her i området, men både fønikere, kartagere, grekere og romere inntok også Eryx etter tur. De bygget et tempel til ære for sin felles kjærlighetsgudinne Astarte (fønikisk), Afrodite (gresk) og Venus (romersk). Også bysantinere, arabere og normannere inntok byen. Normannerne bygget borgen Castello de Venere over kultstedet der Venus-tempelet lå, i dag er borgen et museum.

Normannerborgen Castello di Venere (Foto: Marianne/Mitt Roma)

Middelalderbyen Erice ligger ofte innhyllet i tåke, men vi var heldige, ingen tåke denne dagen! Vi vandret rundt i de brosteinsbelagte middelalderske trange gatene med hyggelige plasser, små kirker og dekorerte steinfasader. 

Fasade i Erice (Foto: Marianne/Mitt Roma)

Byens hovedkirke, Chiesa Matrice, er dedikert til Jomfru Maria. Den ble bygget i 1314 og har en nydelig fasade med et rosevindu. Kirken med klokketårn ligger veden av byportene, Porta di Trapani, bygget av normannerne som også bygget byens forsvarsmurer. Murene står på store steinblokker som dateres tilbake til perioden da fønikerne kom hit på 700-tallet f.Kr. 

Chiesa Matrice fra 1314 (Foto: Marianne/Mitt Roma)

Byen bærer preg av masseturisme med boder og butikker kun for tilreisende, men det finnes flere hyggelige kafeer og bakerier litt lenger opp i byen. Erices spesialitet er marsipankaker. Her fristes det med forseggjorte kaker i alle varianter, jeg kjøpte en Genovesi Ericini con crema limone, som var varm, rett fra ovnen, himmelsk! Vi var så heldige å besøke byen på en tid med lite turister, dermed hadde vi byen nesten helt for oss selv!
  

Erices brosteinsbelagte trange gater (Foto: Marianne/Mitt Roma)

Det mest imponerende var Erices beliggenhet og fantastiske utsikt! 

Utsikt mot vest og Trapani (Foto: Marianne/Mitt Roma) 

Vår uke på Sicilia gikk veldig fort med mye god mat og vakker natur og mange flotte opplevelser sammen med en entusiastisk og sporty gjeng. Vi i Tiramisu takker dere alle for hyggelig samvær og mange flotte tilbakemeldinger! Hvis noen har lyst til å nyte våren på Sicilia sammen med oss, planlegger vi en ny tur til vest-Sicilia, våren 2015!