Mitt Romas julekalender

Sekstende desember

Basilica Julia ble oppført av Julius Caesar, og antakelig ble en eldre basilika og en del av de gamle handelsbodene revet for å gi plass til den nye store basilikaen som var over 100 meter lang og 49 meter bred utvendig. Den hadde ikke yttervegger, men var omgitt av arkader i to etasjer. Selve sentralhallen var 82 x 16 meter med doble rekker av marmorsøyler. Basilikaen ble fullført av Augustus, men allerede før den rakk å bli innviet, ble den ødelagt av brann. Først i år 14 e.Kr. ble Basilica Julia innviet. De fragmenterte ruinene av basilikaen finner du mellom Kastor og Pollux temepelet og Saturntempelet.

Ruinrestene av Basilica Julia (Foro:via)

Basilica Julia ble bygget for å oppfylle det voksende behovet for flere møtesteder på Forum. Her holdt domstolen for sivile saker om eiendom og arverett til. Det var opprinnelig et kollegium på hundre menn – centumviri - som fungerte som dommere. I republikansk tid var antallet blitt til 105 og under keisertiden var det 180 personer. De var delt i 2 eller 4 kamre som tok seg av de forskjellige rettssakene. Ved store rettssaker kunne hele basilikaen bli benyttet, men vanligvis ble den delt opp i fire saler av provisoriske forheng. Problemet var at det var lytt, og flere nevner at, en veltalende advokat som prosederte i en sak, kunne få applaus fra tilhørere i rommene ved siden av. Rettssakene på Forum foregikk i full offentlighet, alle interesserte kunne møte opp. Noen syns nok likevel dagene i rettssalen kunne bli lange, det er funnet flere brettspill risset inn i steintrappene rundt basilikaen. Romerske rettssaker var nemlig normalt en langdryg prosess som fordelte seg over to høringer på mange dager hver, med timelange taler fra både aktor og forsvarer. Deretter møysommelige kryssforhør av vitner, nye taler og flere vitneinnkallelser.

Brettspill risset inn i steintrappen foran Basilica Julia (Foto:via)

Ius Romanum ”romerretten” var først sedvaner som ble overlevert muntlig. Men, dermed sto eliten fritt til å manipulere den til egen fordel. Plebeierne forlangte å få en skriftlig lov alle kunne gjøre seg kjent med. Kravet ble etterkommet i 451 f.Kr. med den såkalte – tolvtavleloven –. Kanskje ikke en veldig demokratisk eller folkevennelig lov, men den ble slått opp på bronsetavler på Forum Romanum, og dermed hevet over vilkårlige endringer. Plebeiere og patrisiere var de to politiske motpolene i Roma, og loven måtte reforhandles flere ganger i republikansk tid.

Romerne utviklet også et straffesystem med permanente domstoler, som hver for seg tok seg av særlige typer forbrytelser. For eksempel valgfusk, utpressing, utroskap og drap. Det var den romerske embetsmannen pretor som var ansvarlig for rettsvesenet og domstolene, med et særlig ansvar for den sivile rettspleien. Han bestemte hvem som skulle være dommere, og han kunne i noen tilfeller gi direktiver til dommeren om hvordan han skulle dømme. Antall pretorer økte etter hvert, for eksempel under Ceasar var det 16 pretorer.

Retten til å bli jurymedlem eller dommer førte med seg mye kniving i Roma. Hvis en tiltalt hadde venner ved domstolen falt risikoen for å bli dømt for forbrytelser som for eksempel provinsutnyttelser, forræderi eller svindel til nesten null. Lenge besto domstolen bare av gamle, romerske adelsslekter. Men i 122 f.Kr. reformerte politikeren Gaius Gracchus domstolene og ga makten til den nest høyeste rangerte klassen, de rike kjøpmennene. Men de var ikke stort bedre, og allerede i 106 f.Kr tok adelen tilbake makten over domstolene. Diktatoren Sulla utvidet adelens makt og til slutt var domstolene gjennomsyret av korrupsjon. Se artikkelen: "Romernes rettsvesen var bunnkorrupt".

Kanskje så Basilica Julia slik ut? (Foto:via)

Mitt Romas julekalender

Tiende desember

Julius Caesars tempel var det første som var viet til et jordisk menneske på Forum Romanum. Den guddommelige Julius – Divius Julius – var den første historiske romer som offisielt ble guddommeliggjort, bestemt av senatet i 42 f.Kr. Dette ble normen for senere keisere, som alle ble guddommeliggjort etter sin død.

Tempelet til den hellige Caesar (Foto:via)

Den 15. Mars 44 f.Kr. ble en av Romerrikets mest kjente skikkelser myrdet. Da Marcus Antonius leste opp Julius Caesars testament ved likbålet hans på Forum Romanum fremgikk det at Caesar etterlot sin rikdom til byens befolkning. Folk skjønte nå at han ikke hadde hatt til hensikt å etablere et kongelig dynasti, og stemningen snudde. Flere av husene til attentatmennene ble satt i brann og mange av dem måtte flykte. Innen to år var alle døde, mens Julius Caesar ble erklært guddommelig. Tempelet som ble satt opp på Forum Romanum til hans ære var på det stedet Caesar ble kremert. Halvsirkelen i sokkelen markerer stedet der liket hans ble brent.

Dagens tempelruin midt på Forum Romanum (Foto:via)

Mitt Roma har flere ganger skrevet om Julius Caesar:

Julius Caesar krysser Rubicon

Den julianske kalender

Vokt deg for midten av mars

Skuddårsdagen

Romerne visste allerede for over 2000 år siden at Jorden bruker omtrent 365 og en kvart dag på å gjennomføre et omløp rundt solen. I år 46 før Kristus iverksatte Julius Caesar en reform av romernes kalender. Denne nye kalenderen ble kjent som den julianske kalender, en kalender som baserte seg på solåret etter egyptisk mønster med 365 dager delt opp i 12 måneder.

Da Caesar innførte den nye kalenderen måtte han jukse litt for å få kalenderen til å stemme med Jordens "gang" rundt solen. Med fire års mellomrom måtte det spes på med en ekstra dag – en skuddårsdag – som ble lagt til den siste dagen i februar. Den siste dagen i romernes opprinnelige kalenderår. Til å begynne med hadde nemlig romernes kalender bare ti måneder, fra mars til desember. Mars, som var oppkalt etter krigsguden Mars, var årets første måned helt frem til år 153 før Kristus. Det året ble det bestemt at konsulene skulle tiltre 1. Januar, dermed måtte man også endre årets begynnelse, fordi romerne navnga sine år etter de to som var valgt til årets konsuler. Navnene deres ble brukt i alle dateringer, for eksempel "Augustus ble født da Marcus Tullius Cicero og Gaius Antonius var konsuler", det vil si i år 63 f.Kr.

Det året Caesar innfører det nye kalendersystemet ble kalt "forvirringens år", fordi dette året ble forlenget med 90 dager for å få solåret til å stemme overens med kalenderåret. Men, selv med et skuddår hvert fjerde år viste seg på sikt ikke å være nok til å få en helt nøyaktig kalender.

Da mange av de tysk-romerske statene gikk over til den gregorianske kalenderen i 1582 hoppet de over dagene mellom 4. og 15. oktober. (Foto: via)

Da pave Gregor VIII innført den gregorianske kalenderen i 1582, var avviket kommet opp i flere døgn. Nå hoppet man over 10 dager, fra 4. Oktober til 15 oktober. I tillegg justerte de også regelen om skuddårsdager. De måtte rett og slett også lage noen unntak: Dersom året også kan deles på 100 som for eksempel år 1900 er det ikke skuddår. I tillegg er det unntak for unntaket: Dersom året er delelig med 400 er det likevel skuddår og dermed ble for eksempel år 2000 et skuddår.

Det gikk ganske tregt å innføre den gregorianske kalenderen, mange var skeptiske til disse nye utregningene. Dette førte også til at kirken følte det nødvendig å sette opp store meridianer som kunne måle solens gang, slik at sammen med andre observasjoner kunne man nå kontrollere beregningene som ble lagt til grunn av pavens kommisjon. Den store meridianen i kirken Santa Maria degli Angeli  (som er bygget inn i den sentrale hallen i restene av Diokletians termer) er et resultat av denne skepsisen.

Her i nord holdt vi selvsagt stand noen hundre år, for først i år 1700 gikk Danmark-Norge over fra den julianske til den gregorianske kalender. Kongen fjernet 10 dager i slutten av februar. I en kongelig forordning av 28. november 1699 sto det: ”… at udi indkommende Aar 1700 Februarii Maanet ej skal have uden 18 Dage, så at nest efter den 18. Februarii skal tællis den 1. Martii, …” Altså, vi  hoppet fra søndag 18. februar til mandag 1. mars! Hvis det kan være en trøst var svenskene hele 53 år treigere enn oss! 

Vokt deg for midten av mars......

En spåmann rådet Julius Caesar til å være på vakt på idus martius, (idus betyr den dagen i den romerske kalenderen som markerte tilnærmet midten av måneden). Det var mars og akkurat denne måneden falt idus på den femtende. I år 44 f.Kr. skal det holdes senatsmøte denne dagen. Men, møtet holdes ikke i dagens kjente senatsbygning, Curia Julia på Forum Romanum, fordi oppføringen av dette bygget var bare såvidt påbegynt. I påvente av ferdigstillelsen holder senatet til i Curia-bygningen i Pompeii-teatret, på vestsiden av dagens ruinpark Largo di Torre Argentina, i dag mest kjent som tilholdssted for Romas hjemløse katter. Under gaten Via de Torre Argentina har spanske arkeologer funnet stedet de mener drapet på Caesar fant sted. Octavian (Caesars etterfølger) skal angivelig ha oppført et minnesmerke på det stedet Caesar ble dolket ned. Det var 3 meter bredt og litt over 2 meter høyt. Denne strukturen ble avdekket av spanske arkeologer i oktober 2012.

En denarius bestilt av Brutus i år 43/42 f.Kr. På den ene siden et portrett av Brutus, baksiden har to forskjellige dolker for å vise at det var flere enn én som stod bak mordet på Caesar. På denne tiden var denne hjelmen et frihetssymbol som ble gitt til slaver den dagen de ble frigitt. Denne mynten understreker at mordet som skjedde på Idus Martius var et forsvar for republikken og dens folk mot Caesars forsøk på å undergrave senatet og republikken. (Foto: via)

Da Caesar blir båret av sted i bærestolen sin denne morgenen, får han øye på den samme spåmannen som hadde advart ham og sagt "Vokt deg for midten av mars". Ifølge historikeren Cassius Dio skal Caesar smilende ha sagt til spåmannen: "Den dagen du advarte meg mot, er her og jeg er fortsatt i live." "Ja", lød svaret, "men den er ikke over ennå." Caesars kone Calpurnia har hatt mareritt om at han kom til å dø og ber ham innstendig om å ikke å gå på møtet denne morgenen, men forgjeves. I det hele tatt er det mange tegn på ulykke, som da Caesar ofrer et dyr i tempelet noen dager før kunne han ikke finne dyrets hjerte, et dårlig tegn! Informanter hadde fortalt Caesars støttespiller og med-konsul, Marcus Antonius, om en sammensvergelse som planla et attentat mot Caesar, fordi han krenket republikkens tradisjoner. Men Caesar ville ikke arrestere konspiratørene.

 "La Mort de César" av Jean-Léon Gérôme fra 1867 (Foto: via)

Da Caesar nærmer seg teatret, blir han møtt av flere senatorer som leder ham til et rom i curiaen og her blir han påført 23 dolkestikk, men antakelig var det likevel bare ett sår som var dødelig. Gruppen av senatorer som sto bak attentatet, med Cassius Longinus og Marcus Brutus i spissen, kalte seg for Liberatores. Deres mål var ikke et statskupp, men å rydde det de oppfattet som en tyrann av veien. 

Byste av Brutus (Foto: via)

Da Caesar oppdager Brutus iblant dem, sa han på gresk "Kay su teknon" (som betyr "også du mitt barn") og dekket ansiktet med klesdrakten sin og resignerte. Ordene tillagt Caesar på latin - et tu Bruté - "også du Brutus", kommer fra Shakespeares skuespill Julius Caesar fra 1599. Shakespeare fant stoffet til tragedien i den greske historikeren Plutarks Vita parallelae, biografier om parvis grupperte kjente romere og hellenere. Disse verkene var blitt oversatt (til engelsk via fransk) av engelskmannen Sir Thomas North i 1579, og Shakespeare overtar Plutarks ord og vendinger mer eller mindre direkte i sin egen tekst. Mens andre scener er fri fantasi som for eksempel  "et tu Brutus", romerske aristokrater snakket ikke sammen på latin, men gresk! I den berømte "begravelsesscenen" holder Antonius en tale, dette snur handlingens gang, samtidig som han gir en overlegen innføring i retorikkens knep, og er helt og holdent Shakespeares frie diktning. 

Marlon Brando som Marcus Antonius fra filmen Julius Caesar (Foto: via)

Som en følge av drapet på Caesar ble den romerske republikken kastet inn i en kortvarig borgerkrig. Stridighetene førte frem til etableringen av triumviratet bestående av Marcus Antonius, Marcus Lepidus og Octavian (den senere keiser Augustus). Nå var en av Romerrikets mest kjente skikkelser borte, da Caesars testament ble lest opp fremgikk det at han etterlot sin rikdom til byens befolkning. Da folk skjønte at han ikke hadde til hensikt å etablere et kongelig dynasti, snudde stemningen. Flere av husene til attentatmennene ble satt i brann og mange av dem flyktet. Innen to år var alle døde, mens Caesar ble erklært guddommelig. Et tempel ble satt opp til hans ære i ca 29 f.Kr. på Forum Romanum, på stedet det sies at Caesar ble kremert.

Ruinene av Tempio del Divi Giulio på Forum Romanum (Foto: via)

Da Caesar masjerte mot Roma med sin hær, krysset elven Rubicon, knuste all motstand og overtok makten, erklærte han seg som diktator, først for en begrenset periode, senere for livstid. Caesar stod nå på høyden av sin makt, men disse handlingene brakte ham i direkte konflikt med senatet, de fryktet et nytt kongedømme og dermed ble han ryddet av veien. Ordene "vokt deg for midten av mars" er blitt et stående uttrykk brukt som et forvarsel om katastrofe! 

Mitt Romas julekalender

Tiende desember

Romulus' hytte som ifølge legenden var huset til Romulus, Romas grunnlegger, ligger også ved Augustus' hus på Palatinen og er nok en grunn til at Augustus ville bo akkurat her. Dette var en bygning med et reisverk på fire eller flere stolper, flettverksvegger og et stråtak, et typisk bolighus på 700-tallet f.Kr. Hytta ble holdt vedlike helt ned til senantikken til tross for sitt enkle utseende. Stedet hadde en viktig symbolsk kraft for romerne. 

På vei til Romulus' hytte på Palatinen (Foto: Marianne/Mitt Roma)

Veggmaleri av Venus fra Pompeii (Foto: via)

Julius Caesar lot bygge et eget forum like ved Forum Romanum, byens religiøse, politiske, juridiske, økonomiske og merkantile sentrum. For å understreke Julius-familiens trojanske røtter reiste han et tempel til Venus genitrix - Venus fødersken. Gudinnen Venus var Julius-familiens stammor, som gjennom sin kjærlighetshistorie med den trojanske helten Anchises, fødte hun Aeneas. Det var Aeneas' sønn Ascanius (som tok navnet Iulus) og som ble navngiver til Julius-slekten.

Detalj av Berninis skulptur i Borghesemuseet - Anchises holder urnen med asken til sine forfedre under flukten fra Troja (Foto: via)

Ifølge de antikke forfattere reiste trojanerne vestover etter nederlaget i Troja. Aeneas bar sin gamle far ut av det brennende Troja, og med sin lille sønn flyktet han til havs til han strandet på italisk jord. Her la de grunnlaget for det som senere skulle bli Romerriket. Ascanius grunnla byen Alba Longa (dagens Castel Gandolfo) i Albanerfjellene, Romas direkte forløper. Der regjerte han i tredve år og ble etterfulgt av tretten konger. Den siste av disse kongene het Numitor, og han hadde en yngre maktsyk bror kalt Amulius. Han drepte Numitors mannlige avkom og satt broren i fengsel. Han utnevnte Numitors datter, Rhea Silvia, til vestalinne og dømte henne dermed til evig jomfrudom, fordi omgang med det annet kjønn ble straffet med døden. Amulius ville på denne måten sikre seg mot at eventuelle mannlige etterkommere etter broren en dag skulle utfordre hans kongemakt. På en mirakuløs måte forente krigsguden Mars seg med vestalinnen Rhea Silvia og hun fødte tvillingene Romulus og Remus. 

Lupa Capitolina - Ulvinnen dier Romulus og Remus, bronseskulptur i Musei Captolini (Foto: via) 

Amulius beordret barna drept, men gjeteren som skulle utføre oppdraget følte medynk med de to spedbarna og gikk ned til Tiberen, laget en liten flåte og la dem på. Flåten ble liggende og smådrive og landet i det sydvestre hjørnet av Palatinhøyden. En ulvinne fant dem og tok barna til seg og diet dem i en hule - Lupercal-grotten -  til de ble funnet og oppfostret av gjeteren Faustulus. Etterhvert drepte Romulus sin bror og grunnla byen på Palatinhøyden under sitt eget navn, den 21. april 753 f.Kr. Romulus bosatte seg på Palatinhøyden og Romulus' hytte og Luperkalet ble kultsteder der Romas borgere utførte hellige ritualer for å hedre sitt opphav. Å bygge hus her knyttet dermed keiser Augustus nærmere familiens forfedre og Romas opprinnelse.

Romulus' hytte på Palatinen (Foto: Marianne/Mitt Roma)

Mitt Romas julekalender

Tredje desember

Den 1. jauar 42 f. Kr. anerkjente det romerske senatet Julius Caesar som en guddom av den romerske stat, Divius Iulius. Etter dette kunne Octavian bedre sin sak ved å fremehve seg selv som Divi filius, "sønn av Gud". 

Prima Porta-statuen av Augustus (Foto: via)

Aldri har så mange kunstverk fra augusteisk tid vært samlet på ett sted som nå på Scuderie del Quirinale. Kuratorene har hentet inn mesterverk som normalt er stilt ut i museer som Louvre, British Museum, Metropolitan Museum of Art og Vatikanmuseet, også gjenstander i privat eie som ikke tidligere har vært vist for publikum er med. Prima Porta-statuen av Augustus, som vanligvis står i Vatikanmuseet, ble funnet i hans kones Livias villa i Prima Porta utenfor Roma i 1863. Statuen viser en idealisert Agustus, barfot, som et tegn på at også han var guddommeliggjort.  

Augustus brystpanser (Foto: via)

Han er iført et detaljrikt brystpanser med et symbolsk utvalg av guder. Øverst finner vi Apollo, de skjønne kunsters gud, ridende på en griff, og hans søster, den kyske jaktgudinnen Diana, på en hjort. De berører ikke bakken, slik Augustus heller ikke lenger gjør i all sin guddommelighet. Han har kjærlighetsgudinnen Venus' sønn Amor ved sin høyre fot, som refererer til at Augustus var av den julianske slekt, som hadde et mytisk opphav i gudinnen Venus. I følge romersk mytologi var Venus mor til Aeneas, (hovedpersonen i Vergils Aeneiden) som regnes som opphavet til den julianske slekt.

Mynt med Caesar Augustus på den ene siden og Divius Iulius på den andre (Foto: via)

Da Octavian iscenesatte leker til ære for sin myrdete far, lyste en glødende komet - Sidus Iulium eller Caesairs astrum, opp på himmelen over Roma. Syv dager på rad lyste den og for de fleste var dette et bevis på at Octavians' adoptivfar virkelig var guddommelig. Kometen ble hyllet av ekstatiske tilskuere som oppfattet den som Caesars sjel i ferd med å stige opp til himmelen. Et forvarsel om egen storhet for Octavian - å bli sønn av en gud var et stort steg på veien.

Julius Caesar krysser Rubicon

"Det var 10. Januar i det syv hundre og femte året siden Romas grunnleggelse, det niogførtiende året før Kristi fødsel. Solen hadde for lengst gått ned bak Apenninene. I mørket sto soldater fra 13. legion oppstilt i full marsjberedskap. Natten var kald, men de var vant til barske forhold. I åtte år hadde de fulgt stattholderen i Gallia på det ene felttoget etter det andre, vinter som sommer, til verdens ytterkanter. Etter gjenkomsten fra det ville og barbariske nord befant de seg nå ved en helt annen slags grense. Foran dem rant en liten elv. På legionærenes side lå provinsen Gallia, på den andre siden Italia og veien mot Roma. Hvis de valgte den, ville soldatene i 13. legion begå en dødssynd. Ikke bare ville de krysse grensen for sin provins, de ville også bryte det romerske folk strengeste lover. I praksis ville det være det samme som å erklære borgerkrig." (av Tom Holland, Rubicon s. 11)

Rubicons omtrentlige beliggenhet (Foto: via)

Den romerske generalen Gaius Julius Caesar, stattholder i de galliske provinser (det nåværende Frankrike), hadde beseiret gallerne i 50-årene f. Kr. Denne krigen blir beskrevet grundig av Caesar i verket Commentarii de bello gallico - Gallerkrigen. Begivenhetene år for år regnes opp i en tilsynelatende nøktern rekkefølge, hvor Caesar står frem som den fullkommne feltherre som har overblikk over helheten. Han gjennomskuer forrædere, forutser kritiske situasjoner, kan føre sin hær på rekordtid over store avstander for så å gå nådeløst frem ovenfor befolkningen i Gallia, som for eksempel: "Caesar drepte hele rådsforsamlingen og solgte de andre som slaver", "han hogg hendene av alle som hadde båret våpen", "romerne skånte hverken gamle, kvinner eller barn". Gallerne har først for alvor fått sin revansj med den franske tegneserien Asterix av forfatteren Goscinny og tegneren Uderzo, som fritt tolker Caesars Gallerkrigen, men nå har både krigslykken og sympatien skiftet side!

Asterix & Obelix - romernes skrekk, av Coscinny & Uderso, 1968

Caesar var på høyden av sin makt og hadde en stor hær til rådighet denne januarnatten ved bredden av elven Rubicon (en så liten og ubetydelig elv at det i dag er usikkert hvilken elv det er). Men han nølte med å beordre sine menn fremad, fordi han visste at å krysse Rubicon med hæren var det samme som å erklære krig mot den romerske republikken han så trofast tjente. En romersk lovgivning forbød å krysse denne elven med militærstyrker, dette for å hindre interne militære trusler mot det romerske senatet. I tillegg hadde senatet beordret Caesar å gi fra seg kommandoen og hæren sin og komme tilbake til Roma alene.

Caesar krysser Rubicon av Jean Fouquet, ca 1475 (Foto:via)

Ifølge historikeren Suetonius skal Caesar ha uttalt følgende berømte ord: Alea iacta est - terningen er kastet, og deretter  beordret sine menn til å krysse elven og gå inn i Italia. Da Caesar kom til Roma knuste han all motstand, beseiret alle sine fiender, slo ned legioner som var lojale mot Pompeius i Spania og Nord-Afrika og forfulgte Pompeius helt til Egypt der han ble myrdet. Han reorganiserte styret og skattevesenet og innførte den Julianske kalender på 365 1/4 dager. Han klarte å etablere en slags orden i Romas gater, og han gjorde fremstøt for å redusere pengeutlånernes makt i politikken, han frøs renter og gjeld for å bekjempe fattigdom og han ga jord til fattige og tidligere soldater. 

La Morte di Cesare av Vincenzo Camuccini fra 1798-1805 i Galleria Nazionale d'Arte Moderna (Foto: via)

I februar 44 utnevnte Caesar seg selv til enehersker på livstid. Dette mislikte fiendene hans og på Idus Martiae - den 15. mars samme år ble han myrdet av en gruppe senatorer som alierte seg i en sammensvergelse mot ham. Men Caesars mordere hadde imidlertid ingen løsninger på problemene og innen to år var alle døde. Caesar ble erklært guddommelig, men republikken var likevel døende. Den skjebnesvangre avgjørelsen om å trosse orderen fra Senatet bidro etterhvert til å gjøre slutt på Romas urgamle "frihet", det betydde slutten på en historisk epoke, slutten på en nesten tusenårig epoke med borgerlig selvstyre, ja rett og slett slutten på Den romerske republikk!