Mitt Romas julekalender - sjette desember

I dag er det Sankt Nikolas-dagen, en ortodoks og katolsk høytidsdag til minne om Sankt Nikolas. Eller en festdag for Sinterklaas, Santa Claus eller Nilsmesse - kort sagt julenissens bursdag.  Historien om Nikolas den hellige er en blanding av få fakta og mye legende. Han ble født i Lykia sørvest i Tyrkia på slutten av 200-tallet e.Kr, der ble han som ung mann vigslet til biskop av Myra. Det finnes utallige legender om Nikolas' nestekjærlighet, han hjalp fattige folk med gaver, noen ganger ga han bort sekker med gull, andre ganger lindret han hungersnød ved å etterfylle kornlagrene, han viste seg på havet og stilnet stormen (derfor er han også skytshelgen for sjøfolk og reisende). At Sankt Nikolas døde 6. desember (i 343 e.Kr), sammenblandet med den gamle skikken med å gi gaver midtvinterstid og Nikolas' nestekjærlighet i form av sekker med gaver, førte til at han etterhvert ble forbundet med gaver og julefeiring.

Sankt Nikolas (Foto: via)

Den moderne julenissens fremste opphavsmann er den amerikanske presten Clement C. Moore, som i 1882 skrev diktet A Visit of St. Nicholas til barna sine. Dette ga verden en nattlig gavebringer med slede, reinsdyr og en sekk med gaver på ryggen, som kommer inn gjennom skorsteinen og fyller barnas strømper med leker og godteri. Han har blitt rundmaget og leende, rødkinnet og hvitskjegget, men diktet nevner ikke noe om hans drakt. Gjennom Coca Colas reklamekampanje i 1931 fikk vi en versjon som ble universelt akseptert - en fet julenisse med rød pelskantet jakke med bredt belte - og den røde bispedrakten til Sankt Nikolas forsvant til fordel for en kortere julenissedrakt. I de nordiske landene har legendene om Nikolas smeltet sammen med fjøsnissen og blitt til vår julenisse. I Italia kommer la Befana den 6. januar. Dette er en gammel dame som kommer flyvende på et kosteskaft, men i motsetning til heksen er hun snill og deler ut gaver til snille barn i julestrømpene deres.

Et ikon av Sankt Nikolas i et av S. Nicola in Carceres sidekapell (Foto: her)

Kirken som er viet til Sankt Nikolas i Roma heter Basilika S. Nicola in Carcere og ligger rett ved Teatro di Marcello på Forum Holitorium, antikkens grønsaksmarked og ved byens eldste antikke krøttermarked, Forum Boarium. Kirken er bygd inn i tre templer fra republikansk tid, noen av restene kan fremdeles beundres fra utsiden. Templene var viet Juno Sospita, Janus og Spes, til minne om romernes militære seire under republikken.

Basilika S. Nicola in Carcere bygget inn i tre republikanske templer (Foto: her)

Kirken fikk sin nåværende form i 1128 og fasaden er fra 1599, den ble også brukt som fengsel og derav navnet Sankt Nikolas i fengselet (carcere). I krypten under kirken er det mulig å se rester av templenes fundamenter også en smal vei som gikk ned til Tiberens elevebredd finnes her.

Tempelet for Juno Sospita i krypten under S. Nicola in Carcere (Foto: her)

Januar har ikke alltid vært årets første måned!

Janus

Romerne har satt sitt preg på oss, noe vi kanskje ikke tenker så mye over i dag. En av de eldste romerske gudene, Janus (Giano) har gitt navn til årets første måned januar (gennaio). I antikken het denne måneden - mensis Ianuarius - som betyr Janusmåneden. Janus var portens gud, han var også porten selv og kunne dermed herske over alle porter og alle dører i husene i Roma. Janus kjennetegnes ved at han har to ansikter, ett ser bakover mot det som har skjedd og ett forover mot fremtiden. 


Ifølge en av legendene hindret Janus romernes nabofiender, sabinerne i å åpne portene på Kapitol. Dette førte til at romere og sabinere sluttet fred. Som et minne om denne seieren i fredens ånd skulle døren til Janustempelet på Forum alltid stå åpen i krigstid, slik at Janus kunne komme romerne til hjelp øyeblikkelig. Fred ble ensbetydende med en lukket port og krig det motsatte. Dette sagnet utnyttet også keiser Augustus til sin fordel, han skryter i sitt testamente, Res Gestae divi Augusti (kap. 13) av at han hele tre ganger sørget for at Janusporten ble lukket.

Janus  (fra Vatikanmuseet)

Janusbuen
På Forum Boarium, antikkens kvegmarked står Janusbuen - Ianus Quadrifrons - en firesidet marmorbue. Den er antagelig reist av keiser Konstantin i første del av 300-tallet e.Kr. Området mellom Kapitolhøyden og Tiber var i antikken et stort markedsområde like ved elven og het den gangen Velabrum (som betyr sump på latin). Navnet kom av at Tiberen med jevne mellomrom gikk over sine bredder dermed ble dette området en sump. Dagens via del Velabro var i antikken antagelig en av veiene i et travelt veikryss i utkanten av Forum Boarium. Her stod Janusbuen som en inngangsport til kvegmarkede, med sine fire buer. Ifølge sagnet var det her et sted kurven med Romulus og Remus fløt i land. Kurven ble funnet av en ulvinne som ammet tvillingene, inntil en gjeter fant dem og fostret dem opp. 


Vel, alle sivilisasjoner trenger sin skapelsesmyte og sagnet om Romulus og Remus er Romas opprinnelsesmyte. Romerne regner grunnleggelsen av byen til det mytiske årstallet - 21. april 753 f.Kr. - den dagen Romulus inntok Palatin-høyden og grunnla Roma. 

Janusbuen - Arco di Giano

Vår tids kalender hvor kommer den fra?
Den eldste romerske kalender ble innført allerede i kongetiden (753-509 f.Kr.) og kom antagelig fra etruskerne (de dominerte i de nordlige og sentrale delene av dagens Italia, før Romas dominans).Til å begynne med hadde kalenderen bare ti måneder, fra mars til desember (januar og februar ble lagt til senere). Mars var opprinnelig årets første måned helt frem til år 153 f.Kr, da ble det bestemt at konsulene skulle tiltre 1. januar. Dermed måtte man også endre årets begynnelse, fordi romerne navnga sine år etter de to menn som var konsuler det året. Navnene deres ble brukt i alle dateringer, for eksempel "Augustus ble født da Marcus Tullius Cicero og Gaius Antonius var konsuler", dvs. i år 63 f.Kr.


Julius Caesar innførte en mer varig kalenderløsning i rollen som pontifex maximus (yppersteprest), fordi til nå hadde den tradisjonelle romerske kalenderen kommet i utakt med solåret. Prestene måtte følge med på kalenderen for å vite hvilke datoer de religiøse festene falt på. Ved å vilkårlig tilføye ekstra dager og uker her og der, kompenserte de for manglende dager. I ca.46 f.Kr. innfører Caesar en kalender etter egyptisk mønster, med 365 dager, delt opp i 12 måneder. Dette året ble kalt "forvirringens år", fordi det ble forlenget med 90 dager for å få solåret til å stemme overens med kalenderåret. Etterhvert tilføyde man også et skuddår med 366 dager hvert fjerde år, fordi jorden gjør sitt kretsløp rundt solen på ca. 365 1/4 dag. 

Pave Gregorius XIII

Denne Julianske kalenderen ble beholdt helt frem til 1582, da pave Gregorius XIII nedsatte en komisjon som utarbeidet en ny kalender. Disse nye beregningene tillot en justering der man hoppet over en skuddårsdag nå og da. Riktignok gikk det ganske tregt å innføre den Gregorianske kalenderen, mange var skeptiske til disse nye utregningene. Dette førte til at kirken følte det nødvendig å sette opp store meridianer som kunne måle solens gang, slik at sammen med andre observasjoner kunne man nå kontrollere beregningene som ble lagt til grunn av pavens komisjon. Den store meridianen i Santa Maria degli Angeli (kirken som er bygget inn i den sentrale hallen i Diokletians termer, ved Stazione Termini), er et resultat av denne skepsisen. I de katolske områdene skiftet man kalender i løpet av 1500 og 1600 tallet, men i de protestantiske landene, så sent som 1700-1900 tallet. I Danmark-Norge ble dagen etter 18. februar i år 1700 til 1. mars. Sverige var enda treigere enn oss, de skiftet i 1753. Uansett treige protestanter, følger (nesten) alle den Gregorianske kalenderen i dag og januar har vært årets første måned helt siden 153 f.Kr.!

Pavens bulle fra 1582