Diokletians termer

En legende forteller at da en romersk keiser ble spurt av en utlending om hvorfor han badet en gang om dagen, skal han ha svart ”Jeg har ikke tid til å bade to ganger om dagen”! Den romerske hverdag for fattig eller rik, mann eller kvinne, senator eller slave var selvsagt veldig forskjellig, men alle kom nesten daglig til byens bad. Til og med slaver kom, og alle kunne bade i samme anlegg. I hvert fall i de store statlige badene, som ofte var en gave til det romerske folk fra keiseren.

Diokletians termer (Foto:Marianne/Mitt Roma)

I 25 f. Kr. bygget Augustus’ general og svigersønn Marcus Agrippa det første av de store offentlige badeanleggene i Roma. Andre keisere fulgte opp, minst syv slike store anlegg ble bygget i keisertiden. Le Terme di Diocleziano (thermae er latin og fra gresk thermos – varmt bad) ligger på baksiden av Piazza della Repubblica og kirken Santa Maria degli Angeli e dei Martiri (designet av Michelangelo på midten av 1500-tallet) rett i nærheten av togstasjonen Termini. I dag huser anlegget samlingene til Museo Nazionale Romano, med antikke statuer, steler, søyler, sarkofager m.m. plassert rundt i dette storslagne ruinområdet. Her er det også en stor hage med antikke skulpturer, fontener og et stort klosteranlegg bygget etter tegninger av Michelangelo.

Michelangelos kloster (Foto:Marianne/Mitt Roma)

 

Terme di Diocleziano var det største som noensinne ble oppført i Roma, her kunne det være hele 3000 mennesker samtidig. Anlegget utgjorde et rektangulært område som var omtrent 380 x 370 meter, det dekket dermed et betydelig større område enn dagens museum. Den sentrale bygningen i termene var alene 250 ganger 180 meter. 

Massive vegger i Diokletians termer (Foto:Marianne/Mitt Roma)

Tomten ble antakelig kjøpt av Diokletians medkeiser Maximianus, da han besøkte Roma i 298. Han styrte den vestlige delen av romerriket, under keiser Diokletian, som kontrolerte den østre delen av romerriket. Keiser Diokletian var antakelig aldri i Roma, men han satte sitt preg på byen ved å igangsette store byggeprosjekter, et stort badeanlegg var velegnet i propagandaøyemed, og allerede i 306 ble dette imponerende badet åpnet. 

Michelangelos kloster og klosterhagen (Foto:Marianne/Mitt Roma)

I keisertiden var det gratis å komme inn, antakelig et strategisk trekk for å holde massene fornøyde. I slike offentlige badeanlegg foregikk det mer enn bare bading, anleggene rommet også en vrimmel av fritidsaktiviteter. Et slags samfunnshus, der man kunne diskutere forretninger og politikk eller utveksle sladder. Her var det også gymnastikksaler – palaestra – hvor man kunne trene, bibliotek hvor man kunne lese og skrive, og matboder der man kunne sitte ned og spise. I den store overdådige hagen kunne man spasere og se på skulpturer.

Krater-fontenen ved inngangen til Diokletians termer
(Foto:Marianne/Mitt Roma)

Når en gjest var klar til å bade, gjerne etter en intens treningsøkt, gikk han til – tepidarium –  et lett oppvarmet rom hvor han kunne slappe av og forberede kroppen på de varme badene. Dette rommet var det største og det var ofte rikt utsmykket. Deretter fortsatte han til – caldarium –  hvor det var varmere, og her ble kroppen dynket med forskjellige oljer. Disse oljene ble brukt som rengjøringsmiddel, fordi såpe fantes ikke. Et metallredskap, en – strigil – ble brukt til å skrape vekk olje og skitt. Dette var ingen enkel prosess, ofte brukte man slaver til å gjøre jobben. Etter oljebehandlingen gikk den badende ut i et varmt basseng – caldarium –  før han fortsatte til det kjøligere – frigidarium –  et kaldtvannsbasseng. Etter å ha fullført denne badeprosessen kunne den badende ta en runde til eller avslutte med en svømmetur i det store utendørs svømmebassenget - natatio - eller ta en massasje på spa-avdelingen!

Delfin-fontenen i den vakre hagen (Foto:Marianne/Mitt Roma)

Badeanleggene måtte ha store mengder vann for å fungere. Vanligvis trengte man egne eller forlengede akvedukter til dette. Når vannet nådde frem til badeanlegget, måtte hvert rom varmes opp til riktig temperatur. Dette ble gjort ved hjelp av romernes enestående oppvarmingssystem – hypokaustum –. Badets marmorgulv hvilte på et system av pilarer, slik at varmluften fra de mange underjordiske ovnene kunne sirkulere i kanalene under gulvet og i veggene. Et stort antall slaver holdt ilden i ovnene ved like! Med dette systemet kunne romerne varme opp enorme arealer med gulv, bassenger, dampbad og badstuer. Et liknende system ble også brukt til å varme opp de romerske villaene, men da med langt mindre ovner.

Diokletians termer (Foto:Marianne/Mitt Roma)

I likhet med Caracallas termer var Diokletians termer i bruk frem til krigene mot barbarene på slutten av 400- og begynnelsen av 500-tallet. Etter gjentatte angrep av goterne ble akveduktene som forsynte byen og badene med vann ødelagt som et ledd i strategien for å innta Roma. I løpet av middelalderen forfalt anleggene helt og det meste av verdi ble plyndret og gjenbrukt i andre byggeprosjekter. I 1565 ble det oppført et kloster etter tegninger av Michelangelo i ruinene og dette forhindret ytterligere ødeleggelser og grunnleggelsen av Museo Nazionale Romano allerede i 1889 hadde samme virkning. 

Diokletians termer (Foto:Marianne/Mitt Roma)

Praktiske opplysninger

Terme di Diocleziano
Åpningstider: alle dager untatt mandag 9.00-19.30, 
men siste inngang 18.30.
Pris: 7€, 
NB: Da får du også adgang til Palazzo Massimo, Palazzo Altemps og Crypta Balbi, biletten varer i tre dager!!
Adresse: Via Enrico de Nicola 79, kart her
Webadresse: her