Mitt Romas Julekalender

Ellevte desember

Det første Henrik Ibsen gjorde da han kom til Roma den 18. eller 19. juni 1864, var å oppsøke den danske og norsk-svenske konsul i Pavestaten, Johan Bravo. Antakelig var det Bjørnson som hadde rådet ham til dette, han hadde også vært delaktig i å skaffe Ibsen nok penger slik at han kunne reise sydover. Bravo, som hadde bodd i Roma siden 1827, var en sentral mann i det nordiske miljøet og han ble også en god venn og rådgiver for Ibsen i de neste tyve årene. Denne første dagen tok Bravo ham med til Circolo Scandinavo eller Den skandinaviske Forening, et livlig møtested i imponerende lokaler i Palazzo Correa ved ruinene til Augustus' mausoleum. Foreningen har flyttet mange ganger og dagens forening ligger i via della Lungara i Trastevere.

Takterassen til Den skandinaviske forening (Foto:Marianne/Mitt Roma)

Bravos unge sekretær, Lorentz Dietrichson fra Bergen, var seks år yngre enn Ibsen. Han hadde forelest skandinavisk litteratur i Uppsala et par år og forarget svenskene ved å stemple deres unge diktere som sterile og bakstreverske. Saken ble ikke bedre da han hevdet at de burde lære av Bjørnson og Ibsen. Nå studerte han kunsthistorie, et fag han senere ble professor i ved universitetet i Christiania. I tillegg jobbet han som bibliotekar i Den skandinaviske Forening, noe som innebar at han også bodde der. Dietrichson hadde ikke stått opp ennå da gjestene banket på:

’”Luk op, jeg har med en god venn til Dem!” ropte Bravo (Ibsen og Dietrichson kjente hverandre såvidt fra Christiania).

”Beste hr. konsul, jeg er i aller dypeste neglisjé” svarte Dietrichson, som nok sov naken i den brennvarme Roma-natten.

”Gud-Satan, vi er da dog mannfolk!” svarte Bravo’ (Næss s.32)

Bravo kommanderte ham der og da til å vise nykomlingen rundt i byen. Førti år senere skrev Dietrichson om det inntrykk Ibsen hadde gjort den første kvelden i Roma. Til sin forbauselse kunne han konstatere at han:

”var som et andet Menneske, end den jeg tre Aar tidligere havde forladt i Christiania indesluttet og bitter. Vistnok var han dybt rystet af de siste Begivenheder i Norden, Danmarks ulykkelige Krig, og det var med glødende Harme, han udtalte sig om den mod Danmark svigfulde Politik, der var ført, og hvorledes han med indelukket Raseri havde bivaanet Preussernes Indtog i Berlin med Tropærne fra den Slesvigske Krig. Men nu var det som om han med Et ved Ankomsten til la bella Italia og la Roma eterna havde kastet alt dette bagved sig og nu blot vilde leve intenst for sin Digtning (…) Og da Solen gik ned, og vi følte den milde italienske Aftenluft stryge gjennem den lille Have, hvor vi sad under Vinløvet i Pergolaen med en Foglietta romersk Vin foran os (…) ja, da var vi for en Stund to lykkelige unge Mennesker, sikre paa, at Livet var skjønt og rigt og dets bedste Frukter vinkede os i Fremtiden.”  (Meyer s. 225)

Kilder

Edvard Hoems forelesning i Roma, oktober 2014.

Ibsens Italia av Atle Næss, 1997.

Henrik Ibsen av Michael Meyer, 1971.