Olav den Helliges dåp

Den 16. oktober feires hvert år som minnedag for Olav den Helliges omvendelse og dåp. I år er det 1000 år siden helgenkongen ble døpt og dagen feires med norsk-fransk katolsk messe i Mariakapellet i katedralen i Rouen, der man mener Olav Haraldsson ble døpt i 1014. Som alltid blir det også holdt festmesse ved Olavsalteret i kirken San Carlo al Corso midt i Romas hovedgate via al Corso. Jeg har skrevet om San Carlo al Corso og Olavsalteret flere ganger, se her og her. 

Notre Dame de Roen (Foto:via)

Man mener at Olavs dåp i Rouen skjedde en gang på vinteren 1014, da skal Olav ha blitt overtalt til å la seg døpe og ifølge Olavstradisjonen ble han døpt av erkebiskop Robert av Rouen. William av Jumiéges skriver: "Olav Haraldsson, på oppfordring av erkebiskop Robert, ble tvettet (vasket) av ham gjennom dåpen og smurt med den hellige salve". (fra Normannernes historie, 1050/70).

Olavs dåp fra Olavskapellet i St. Nikolai-kirken i Stralsund i dagens Nord-Tyskland (Foto: via)

Det hevdes at også alle Olavs menn lot seg døpe sammen med ham og at han senere ikke tok noen i sin tjeneste som ikke var døpt. Olav var i viking (på krigsferd) fra 1008 til 1015 over hele Europa, blandt annet var han i tjeneste hos hertug Richard II av Normandie og overvintret hos ham i Rouen både i 1013 og 1014. Året etter dro Olav til Norge for å gjøre krav på det norske kongedømmet.  I slaget på Stikklestad 29. juli 1030 får kongen tre banesår slik det sømmer seg for en martyr og helgenkonge. Torstein Knarresmed hugger Olav med øksen, Tore Hund stikker ham med spydet, og Kalv Arnesson treffer ham med sverdet i halsen

Olavs tre banesår, Olavsfrontalet, fra ca 1300 i Nidarosdomen (Foto: via)

Olav var Norges konge fra 1015 til 1028 og var en sentral skikkelse i kristningen av Norge. Han ble erklært helgen 3. august 1031 og levningene hans ble lagt i det såkalte Olavsskrinet. Dette skrinet ble gjenstand for Olavsdyrkelsen frem til reformasjonen i 1537. 

I en tale etter unionsoppløsningen i 1905 leste Bjørnstjerne Bjørnson opp sin "olsoksalme" eller Salme på Olsokdagen, (fra 1903) som et innlegg for at Norge skulle få en egen konge. Til nå hadde Bjørnson vært republikaner, men etter unionsoppløsningen mente han at monarki var det riktige for Norge. Bjørnson argumenterte for at: "I den kristne tro skulde alle blive gode nordmænd under sin egen konge. Man skulde ikke sogne til en konge i et annet land". Vi i Tiramisu skal vandre blandt annet i Bjørnsons fotspor i Roma, sammen med forfatter og Bjørnsonekspert Edvard Hoem. Vi lader opp med første vers av Salme på Olavsdagen:

Du folk i hellig Olavs hjem, 
som han blant frie førte frem,
som han gav lov og kristen tro 
ved dåpen i sitt martyr-blod,
nå reis deg, syng på Olavs dag 
til Olavs gud som Norges sag.

Med Tiramisu til Verona og Gardasjøen - Del II

Fra byen Desenzano i sørvest-enden av Gardasjøen tar vi fergen til den lille idylliske byen Salò ved Gardasjøens sydvest-side. De største byene rundt denne delen av innsjøen har alle havner for båttrafikk. Fergene langs Lago di Garda kalles fremdeles "dampbåter", selv om de i dag går på diesel. En tur fra den ene enden av sjøen til den andre tar ca fire timer med dampbåt. Det går også hurtigere båter som hydrofoil og katamaran. 

Langs vestsiden av Gardasjøen (Foto:Marianne/Mitt Roma)

Gardasjøen har et areal på 370 kvadratkilometer og er Italias største innsjø og slår så vidt Mjøsa (365 kvadratkilometer). Innsjøen strekker seg over ca. 52 kilometer fra Po-sletta i syd og nordover mot Alpene. Her er klimaet mildt og solrikt hele året. I nord er det smalest og landskapet kan minne om norske fjorder omringet av høye fjell, som reiser seg nesten loddrett opp fra sjøen. Stabil og kraftig vind fra fjellene gjør denne delen av Gardasjøen til et yndet sted for vannsport, som brettseiling, vannski og seiling. Vi derimot, holder oss i syd der også landskapet er flatere.

Langs sydvest-siden av Gardasjøen (Foto:Marianne/Mitt Roma)

Langs strandpromenaden i Salò (Foto:Marianne/Mitt Roma)

Langs Salòs strandkant er det fine villaer malt i pastellfarger og en strandpromenade. Byens befolkning foretrekke å knytte fiolinens oppfinner Gaspare da Salò til byen, samtidig som de tier om det faktum at det var her diktatoren Mussolini opprettet den såkalte Salò-republikken i 1943. Eller rettere sagt, det var Hitler som lot Mussolini bli leder for det tyskkontrollerte Nord-Italia, etter at tyskerne befridd ham fra italiensk fangenskap i 1943. Herfra styrte Mussolini en ny fascistisk republikk inntil de allierte arresterte ham og dømte ham til døden ved skyting i 1945. I dagens søvnige badeby er sporene etter Mussolini fjernet, det er heller byens strandpromenade som lokker turistene hit!

Venezias Canal Grande (Foto:Marianne/Mitt Roma)

Venezia var neste stopp på programmet, vi dro avgårde på dagstur med buss. Denne byen er helt unik, hvor ellers rykker politi og ambulanse ut med speedbåt! Dette er en by uten biler og hvor folk drar på jobb i båt. Det kommer mellom 20 til 22 millioner turister til Venezia hvert år, men bare 2.5 millioner overnatter. Det vil si at veldig mange, som oss, kommer for å se høydepunktene! For å unngå å gå i kø fant vi en alternativ vei gjennom stille trange smug. Vi gikk over nesten øde plasser med lokale beboere på vei til butikken med trillebaggen sin og vi fant en lokal café under et tre på campo San Giacomo dall'Orio.

Campo San Giacomo dall'Orio (Foto:Marianne/mitt Roma)

Ved Rialtobroen gikk vi, før lunsj, innom fiskemarkedet på campo della pescheria og til plassen foran Venezias eldste kirke, San Giacomo di Rialto. I dette området har det foregått handel siden byens grunnleggelse. Pengevekslere og bankmenn mottok sine kunder under portikoene rundt denne plassen. Litt av stedets historie kan vi finne igjen i skiltene her - sortopotega de bancogiro -  da byens kjøpmenn satte sine penger i banken fikk de et verdipapir, nemlig en bancogiro! "Hva nytt fra Rialto" spør Shylock i Kjøpmannen i Venedig, som Shakespeare skrev i 1594-97, og i middelalderen var det akkurat det handelsmenn og pengeutlånere gjorde. De samlet seg hver dag ved Rialtobroen for å spørre nytt om skipsfarten på samtlige av datidens kjente hav, her fikk man beskjed om frakter, skipbrudd og forlis.

Lunsj (Foto:Marianne/Mitt Roma)

Etter en stor deilig lunsj ved Canal Grandes bredd, gikk vi videre sammen med alle de andre "ti-tusen" til Venezias hjerte: Markusplassen og Markuskirken. Legenden forteller at Evangelisten Markus' relikvier ble fraktet fra Alexandria i Egypt hit til Venezia av to venetianske kjøpmenn i år 828 e.Kr. De smuglet levningene av Markus i en kurv dekket med svinekjøtt slik at de muslimske tollerne i Alexandria ikke ville ta i kurven. Reisen over havet var strabasiøs, men alle kommer mirakuløst frem hit. Levningene ble overrakt Dogen, og han utpeker Markus til byens skytshelgen. Myten forteller også at kurven med Markus' relikvier ble tyngre og tyngre inntil den ikke kunne bæres mer og på dette stedet ble det først reist et kapell for å huse relikviene og siden flere Markuskirker. 

 (Foto:Marianne/mitt Roma)

Byens "vannbuss" - il Vaporetto -  fraktet oss opp Canal Grande og tilbake til bussen vår.  Langs Canal Grande eller Canalazzo, som venetianerne kaller den, passerer vi mer enn 100 palasser. De var en gang bebodd av Venezias rikeste familier. Palassene blir ofte kalt Ca' som er en forkortelse for casa. Venetianske hus utviklet seg for å kunne møte kravene fra en by uten gater. Besøkende kom vanligvis med båt, derfor er ofte fasaden mot kanalen overdådig utsmykket. Canal Grande er byens største og mest trafikkerte vannvei. Den er 4 kilometer lang, og går fra bussholdeplassen piazzale Roma i nord til Markusplassen i syd.

Campo San Giacomo dall'Orio (Foto:Marianne/Mitt Roma)

Venezia består av 118 øyer, 160 kanaler, 400 broer, 15.000 hus og palasser, alt bygd på pælefundamenter. Byen ligger 4 kilometer fra fastlandet, midt i en ca. 15 km bred og 50 km lang lagune, bare adskilt fra Adriaterhavet ved en sandbanke. Byen Venezia har ikke romerske aner, slik Verona har, og er faktisk en av de yngste større byene i Italia. Det bodde bare noen få fiskere her ute i Romertiden. Ifølge legenden ble Venezia grunnlagt i 421 e.Kr, svært passende på "Markusdagen", den 25. april. Men, den egentlige historien er at da barbarene fra nord: hunnerne i 452, goterne i 552 og langobardene i 570, stormet inn i Nord-Italia, flyktet folk fra byene på fastlandet ut i de enorme ugjestmilde brakkvannslagunene der Venezia nå ligger. Alle øyene og sandbankene ble etterhvert omskapt til pælehusbyer. De fleste bosatte seg på klyngen av små øyer kalt Rivo Alto, "den høye bredd", dagens Rialto og i området ved San Marco, som var de høyeste og tørreste stedene for bosetting. Venezia var et maktsentrum i den italienske republikken -  La Serenissima Republica di Venezia - i nærmere 1000 år, helt frem til Napoleons invasjon i 1797. La Serenissima, som italienerne ofte kaller byen, betyr "den mest lysende", og Venezia er virkelig berømt for sitt spesielle lys. Helt siden byen ble grunnlagt har Venezia fascinert ambassadører, konger, forfattere og reisende, også takket være byens mange arkitekter, malere og komponister, ofte invitert av Dogen for å forskjønne byen. Her er det vakre mosaikker, overflod av malerier, tusenvis av malte tak og flotte bygninger. 

Sirmione og borgen Rocca Scaligera (Foto:Marianne/mitt Roma)

Siste dag hadde vi en frivillig utflukt til Sirmione-halvøya, noen tok fergen og noen syklet. Sirmione er en smal landstripe i den sørlige enden av Lago di Garda. Middelalderbyen er bare knyttet til fastlandet av en smal bro. Bilen og sykklen må parkeres utenfor, før du får lov til å gå inn i Sirmione. Borgen Rocca Scaligera ble bygget på 1200-tallet av Scalgieri-familien fra Verona. Den er utformet slik at inntrengere ikke så lett fikk adgang. her er det vollgraver, en heisbar bro og en indre havn, som ble brukt som tilfluktsted for fiskere når det var storm og sørget for ankerplass for borgens flåte. 

Rocca Scaligera (foto:Marianne/mitt Roma)

Selve byen har smale brosteinsgater og er selvsagt full av suvenirbutikker. Men som alltid, beveger du deg litt ut av hovedgatene er det stille og rolig. Spesielt er kirken San Pietro in Mavino fra 765 e.Kr. stille og vakker der den ligger på Sirmiones høyeste punkt, ikke mange går opp hit. Kirken har et freskomaleri fra 1100-tallet av "Jesus i stråleglans". 

San Pietro in Mavino (Foto:marianne/mitt Roma)

San Pietro in Mavino (Foto:Marianne/Mitt Roma)

På nord-enden av Sirmione ligger museet Grotte di Catullo. Stedet har fått sitt navn etter at Dogen i Venezia sendte ut en mann i 1483 for å inspisere territoriene republikken eide. Han skrev at Sirmione var Catullus' land og at ruinene der så ut som grotter, derav navnet Catullus grotter. Den romerske dikteren Catull var fra en velstående familie fra Veronaområdet, og man mener at familien hans hadde en eiendom i Sirmione, men det finnes ingen beviser for dette! Det store ruinkompleks med villa, bad og butikker fra det første århundre f.Kr. dekker et areal på 167 x 105 meter. Stedet ble bygget som et feriested for velstående romere og området ble utgravd på begynnelsen av 1900-tallet. 

Grotte di Cutullus (Foto:Marianne/Mitt Roma)

Uken ved Gardasjøen gikk fort med mange flotte opplevelser. Vi i Tiramisu vil takke for hyggelig samvær med en flott og entusiastisk gjeng! Neste år planlegger vi operatur til Torre del Lago i Toscana der Puccini komponerte og bodde mesteparten av sitt liv. 

Med Tiramisu til Verona og Gardasjøen - Del I

I begynnelsen av september reiste Tiramisu på tur til Gardasjøen med opera i Verona. Vi bodde på hotellet Villa Maria ved sydenden av Gardasjøen. Veneto-området og Gardasjøen har mange opplevelser å by på. I Arena di Verona så vi Bizets opera, Carmen, og Puccinis Madam Butterfly. Før forestilling spiste vi middag og vandret rundt i Veronas historiske sentrum. I vindistriktet Valpolicella nord for Verona smakte vi på områdets kjente Ripasso- og Amaronevin. En av Gardasjøens mange ferger tok oss en dag over til den lille badebyen Salò. Og vi besøkte Sirmione-halvøya med borgen Rocca Scaligera, noen syklet dit andre tok fergen. Vi dro også på dagstur til vakre Venezia der vi gikk i labyrintiske smug og endte til slutt opp på Markusplassen for å ta fergen opp Canal Grande. Takk til en flott og entusiastisk gjeng, her er noen glimt fra turen:

Arena di Verona (Foto:Marianne/Mitt Roma)

Veronas amfiteater, Arena di Verona, ble bygget i ca. år 30 e.Kr, man vet ikke dette helt sikkert, men hvis denne datoen er riktig er arenaen 50 år eldre enn Colosseum i Roma, som ble bygget av keiser Vespasian og sønnene Titus og Domitian i ca. 80 e.Kr. Opprinnelig ble Arena di Verona bygget for å underholde de romerske troppene som var stasjonert her. Veronas gunstige beliggenhet ved elven Adige gjorde at byen ble anlagt her som base for den romerske hæren på vei nordover for å erobre landene som i dag er Frankrike og Tyskland. Det elipseformede teatret er 139 meter langt og 110 meter bredt. På grunn av et jordskjelv i 1117 ble deler av anlegget redusert til dagens utseende. Interiøret derimot er nesten uskadd med 44 rader med sitteplasser til ca 25.000, i dag er det plass til ca 15.000. I 400 år kjempet gladiatorene her inntil keiser Honorius forbød gladiatorkamper i år 404 e.Kr. På tross av forbudet fortsatte romerne med å arrangere gladiatorleker når de skulle demonstrere viktigheten av tradisjonelle verdier. Etter Romerrikets fall ble arenaen brukt til alt fra offentlige henrettelser, marked, teaterforestillinger, tyrefektning og i dag fullsatte operaoppsetninger.

Fra forestillingen Carmen av Georg Bizet (Foto:Marianne/Mitt Roma)

Da det ble mørkt ved ni-tiden så vi Georg Bizets, Carmen. Scenen ble utnyttet til det fulle, med fargerike kostymer og fantastisk koreografi. Hester i galopp på scenen gjorde også inntrykk og da alle tente de små stearinlysene de fikk utdelt ved inngangen, fikk arenaen et magisk skjær!

Arena di Verona (Foto:Marianne/Mitt Roma)

Før på dagen vandret vi i Veronas antikke sentrum, dette er en by som har vært velstående og kosmopolitisk helt fra 89 f.Kr. Da fikk innbyggerne her full borgerrett i Romerriket, men man mener at Verona ble grunnlagt allerede av etruskerne, et kulturfolk som holdt til i det antikke Italia fra 700-tallet f.Kr. I middelalderen preget Scaligeri-slekten Veronas storhetstid. De har satt sitt preg på byen i form av store palasser og massive tårn. Veronas historiske sentrum forteller i dag om velstand lag på lag gjennom 20. århundrer. Vi stopper på Piazza dei Signori, som er omkranset av mange palasser bygget av Scaligeri-familien. Midt på plassen står en statue av dikteren Dante Alghieri. Da den mest kjente fra Scaligeri-familien - Can Grande den første -  styrte byen, fikk Dante plass ved hoffet her. Dante måtte flykte fra sitt elskede Firenze da han valgte feil side i den politiske kampen mellom Guelfere og Gibelinere. Guelferne var i utgangspunktet det keiservennlige partiet, mens gibelinerne foretrakk pavemakten. Dante støttet Guelferne og måtte flykte, han reiste fra by til by som en slags fri intellektuell. Ved Can Grandes hoff var det diktere og kunstnere fra hele den kjente verden, og her fikk også Dante tilhold. Deler av hans berømte verk La Divina commedia ble skrevet her.

Fasader på piazza delle Erbe (Foto:Marianne/Mitt Roma)

Vi forflytter oss til piazza delle Erbe, som ligger der romertidens forum befant seg for 2000 år siden. I dag er denne plassen fortsatt hjertet i Veronas antikke sentrum. Den har siden middelalderen vært kjent som "urtemarkedet", et levende torg med frukt, ost, kjøtt og grønnsaker som hentes inn fra landsbygda hver morgen. Utover dagen overtar suvernirbodene plassen.

Piazza delle Erbe (Foto:Marianne/Mitt Roma)

Verona danner rammen i Shakespeares Romeo og Julie, kanskje verdenslitteraturens mest berømte kjærlighetspar. Casa de Giulietta der Julies familie bodde, med verdens mest berømte balkong, har blitt et trekkplaster for alle som reiser hit. Det finnes selvsagt ikke bevis for at akkurat dette huset kan knyttes til Shakespeares tragedie. I Italia glir ofte legende og historie over i hverandre uten skarpe skillelinjer. Uansett, huset er et restaurert vertshus fra 1200-tallet og har en trang inngangsport. På veien inn gjennom porten finner vi en veggavis full av kjærlighetsgrafitti. Muren er overstrødd med kjærlighetslapper festet med tyggegummi eller plasterlapper på alle språk i mange farger. På balkongen står vår tids Julie, en turist, og vinker!

Grafittiveggen ved Casa di Giulietta (Foto:Marianne/Mitt Roma)

 

Vi besøkte det mest kjente vindistriktet i området, Valpolicella, som betyr noe sånnt som dalen med de mange kjellere. Vinen fra Valpolicella er kjent for sin friske aroma av kirsebær og for sin syrlige smak, en ukomplisert vin som er lett å like og lett å drikke. Valpolicella er også berømt for sine passitovinener - laget etter appassimento-metoden - (som betyr at den er laget av tørkede druer), enten den tørre Amaronen eller den søte Recioto-vinen. I tillegg kommer "mini-amaronen" - ripassovinen -  fra dette området. Ripassovinen fremstilles etter en gammel lokal teknikk, kalt ripasso, som betyr "passere igjen" eller "gjøre om" og fremstilles blandt annet ved å helle en lett Valpolicella over druerestene etter fremstilling av Amarone- og Reciotovin. Disse restene inneholder en del sukker og den opprinnelige lette og tørre Valpolicellaen vil derfor begynne å gjære på ny. Resultatet er en vin med høyere alkoholprosent og mer substans.

Villa Mosconi Bertani i Valpolicella (Foto:Marianne/Mitt Roma)

Alle drakk vin i antikken, men aldri ublandet! Antikkens viner var sterkere enn vår, for man visste ikke nøyaktig når man skulle avbryte gjæringsprosessen. Èn del vin og trè deler vann var vanlig og ble anbefalt av den greske dikteren Hesoid allerede på 800-tallet f.Kr. Det eneste konserveringsmiddelet man kjente til var kvae, som tilførte en bitter smak, så man tilsatte smak som honning, krydder og til og med saltvann. Det fantes vin av alle mulige sorter og kvaliteter i antikken, den billigste varianten, den sure eddikkliknende - posca - ble drukket av de fattigste og av soldater i den romerske hæren. Soldatene foretrakk vin fremfor vann, fordi vannet ofte inneholdt bakterier som førte til sykdom. 

Vinranker i hagen (Foto:Marianne/Mitt Roma)

Kaffehuset (Foto:Marianne/Mitt Roma)

Villa Mosconi Bertanis hage (Foto:Marianne/Mitt Roma)

Vi nordmenn foretrekker også italiensk vin, nærmere bestemt italiensk rødvin, kunne vi lese i Aftenposten den 30. august i år. I 2013 drakk vi nemlig 17 millioner liter italiensk rødvin. I 1989 hadde fransk vin en markedsandel på 55%, mens i 2013 er dette redusert til 13%. Italiensk rødvin derimot har gått fra en markedsandel på bare 4% i 1989 til hele 41% i 2013. Denne opplysningen fikk den hyggelige verten vår Sara på vinslottet Villa Mosconi Bertani til å ønske seg Aftenpostens artikkel tilsendt, det fikk hun!

Vi blir fortalt om husets historie (Foto:Marianne/Mitt Roma)

Vakre Valpolicella (Foto:Marianne/Mitt Roma)

Fortsettelse følger........

En bryllupskake med utsikt

Vittorio Emanuele II - monumentet, eller Altare della Patria, som betyr "Fedrelandets alter" eller bare Il Vittoriano, er Romas gigantiske nasjonalmonument. Som et av de høyeste byggverkene i Roma, der det troner 70 meter over bakken, sperrer det for utsyn til de andre antikke monumentene på Kapitolhøyden og Forum Romanum. Tradisjonelt vendte den gamle gudehøyden, Kapitol, seg mot byens antikke sentrum, Forum Romanum. Il Vittoriano derimot ble vendt den andre veien mot hovedgaten Via del Corso i den nye hovedstaden i det forente Italia. Monumentet har av mange grunner vært et omstridt og upopulært bygg. På grunn av formen og den veldig hvite marmoren har bygget fått mange kallenavn blandt annet "gebisset", "skrivemaskinen" og "torta nuziale" - bryllupskaken - ! 

Il Vittoriano (Foto: Marianne/Mitt Roma)

To soldater står vakt ved den ukjente soldats grav døgnet rundt. Graven er et symbol på italienernes offervilje under første verdenskrig og ble plassert her i 1921. Over graven troner gudinnen Roma - Dea Roma -  og på neste avsats står den 12 meter høye rytterstatuen av kong Vittorio Emanuele II.


Il Vittoriano ble reist til minne om Italias samling i 1861 og det forente Italias første konge Vittorio Emanuele II. Etter å ha revet en rekke hus i området begynte man å bygge i 1885 og monumentet ble innviet til 50-års jubileet for Italias samling i 1911. Arkitekten Giuseppe Sacconi fikk oppdraget etter en arkitektkonkurranse, hans forslag var utrolig nok beskjedent sammenlignet med flere av de andre forslagene!



  

Il Vittoriano fra baksiden og kirken Santa Maria in Aracoeli (Foto: Marianne/Mitt Roma)

Det ble brukt en kritthvit kalksteinsort fra Brescia i Nord-Italia for understreke det hvite. Denne marmoren fra Brescia ble valgt fordi den er lite porøs og har derfor også få sjatteringer i selve konsistensen, slik at bygget fikk et mest mulig hvitt utseende. Men man hadde ikke forutsett sur nedbør og luftforurensning. Hvert tiende år må dermed monumentet renses. Arkitekt Sacconi hadde hellenistisk kunst som forbilde, den brede trappen og den store terrassen med søylerekken minner om det hellenistiske Pergamon-alteret. Forøvrig finnes det ikke ett eneste kristent symbol på "Fedrelandets alter" og den nydelige kirken Santa Maria in Aracoeli, som betyr "himmelalteret", skjules god bak den hvite kolossen.

Glassheisen - Roma dal cielo ascensore (Foto: Marianne/Mitt Roma)

Det tok meg lang tid å se noe vakkert ved dette monsteret av et monument. Men etter at glassheisen på baksiden åpnet i 2007 har jeg blitt litt vennligere stemt. Fra passasjen mellom il Vittoriano og kirken kan du ta Roma dal cielo ascensore, "himmelheisen" opp til taket. Her kan du nyte Romas fineste utsikt, riktignok koster turen 7€, men her er det få mennesker, kort kø og panoramautsikt!

Utsikt mot øst: Forum Romanum, Colosseum og Palatinen (Foto: Marianne/Mitt Roma)

Utsikt mot nordvest:  Il Gesù og Pantheon (Foto: Marianne/Mitt Roma)

Utsikt mot vest: Il Gesù, Sant'Agnese in Agone, Sant'Andrea della Valle og Peterskirken.
(Foto: Marianne/Mitt Roma)

Fra takterrassen fryder jeg meg over å gjenkjenne alle kirkekuplene og i det fjerne ser jeg fjellene. Herfra kan man også se nærmere på de ca. 11 meter høye hestespannene: "Friheten" og "Enhetens" quadrigaer fra 1927. De åtte hestene trekker seiersgudinnene på to vogner. På det ene hestespannet står innskriften, civium libertati, "til borgernes frihet" og på det andre, patriae unitati, "for fedrelandets enhet". 

Glassheisen inneklemt mellom il Vittoriano og kirken (Foto: Marianne/Mitt Roma)

Quadrigaen mot vest representerer "Friheten" (Foto: Mitt Roma/Marianne)

Praktiske opplysninger
Adresse: Piazza Venezia
Åpningstider: uregelmessig åpent, som oftest daglig 9-16. 
Gratis inngang.
Roma dal cielo ascensore (glassheisen): Har inngang fra flere sider, fra piazza Venezia, men også fra kirken Santa Maria in Aracoeli, gå til venstre fra toppen av kirketrappen eller fra kafé-siden som er på baksiden av kirken. Herfra er det også utsikt til Fori Imperiali, "keiserforaene" - helt gratis!
Åpningstider: 9.30 - 19.30. Billettsalget stenger litt før.
Pris: 7€

Ai Monasteri

Roma har butikker for enhver smak, her er det noe for alle! Min yndlingsbutikk er den søte Ai Monasteri, som ligger rett ved Piazza Navona, de selger produkter laget av munker. Kanskje ikke så veldig trendy, men vareutvalget ser du garantert ikke mange andre steder. Butikken ble grunnlagt i 1894 av Nadi-familien. I fire generasjoner har de drevet med import og salg av urter og medisiner. Her selges vin, likør, grappa, eliksir/legemidler, olje, eddik, syltetøy, honning, te, kosmetikk og sjokolade. Alt er basert på gamle munke-oppskrifter og laget i klostre over hele Italia!
 

Ai Monasteri (Foto: Marianne/Mitt Roma)

Vareutvalget er enormt og her finner du produkter som: Elixir dell'Amore ("kjærlighetsdrikk"), eller Elixir di lunga giovinezza ("ungdomsdrikk"), eller Elixir della felicita ("lykkedrikk") eller likøren Balsamo Francescano fra franseskanerklosteret S. M. del Paradiso, hvor oppskriften kan dateres tilbake til 1400-tallet. 

Litt av vareutvalget i Ai Monasteri (Alle foto: Marianne/mitt Roma)

Hver gang jeg er i Roma prøver jeg å gå innom denne perlen av en butikk. Til nå har dette vært vanskelig, fordi de bare hadde åpent noen ettermiddager i uken. Men, noe har skjedd og til glede for kundene er butikken nå pusset opp, flere er ansatt og åpningstidene er mer turistvennlige!

Ai Monasteri (Foto: Marianne/Mitt Roma)

Praktiske opplysninger

Adresse: Corso Rinascimento 72 (rett ved Piazza Navona) kart her

Åpningstider: alle dager untatt lørdag og søndag kl. 10.30-19.30

Websalg: her

Første Pinsedag i Pantheon

La pioggia di petali di rose heter den vakre begivenheten som skjer i Pantheon første pinsedag hvert år. Etter endt messe klatrer fem brannmenn opp til toppen av Pantheons 43.3 meter høye kuppel og kaster ned tusenvis av roseblader gjennom den 8.92 meter vide oculus.

Roseregn i Pantheon første pinsedag (Foto: via)

Regnet av roseblader skal symbolisere Den hellige ånds nedstigning på første pinsedag. Samtidig synges hymnen Veni Creator Spiritus når rosebladene sakte faller ned og legger seg som et rødt teppe på Pantheons marmorgulv. 

Roseregn i Pantheon (Foto: via)

Første pinsedag er alltid 49 dager (syvende søndag) etter Jesus stod opp fra de døde første påskedag. Navnet pinse kommer av det greske ordet pentecoste som betyr femtiende. Denne dagen er til minne om at Den hellige ånd steg ned til apostlene:

"Da kom det med ett en lyd fra himmelen som når et veldig stormvær farer fram, og fylte hele huset der de satt. Og det viste seg for dem tunger likesom av ild, som delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt med Den hellige ånd, og de begynte å tale i andre tunger, alt ettersom Ånden gav dem å tale." (Apostlenes gjerninger 2:2-4)

Apostlene begynte å snakke fremmede språk slik at de tilstedeværende, uansett nasjonalitet, forstod det som ble sagt. Dette underet og apostlenes forkynneelse på første pinsedag blir sett på som kristendommens tilblivelse. Fargen rød symboliserer glede og ilden fra Den hellige ånd. 

Rosegulvet i Pantheon (Foto. via)

Neste år feires første pinsedag den 24. mai, så er du i Roma da, er det verdt å få med seg denne magiske feiringen i Pantheon!  

Pinsemesse foran alteret i Chiesa Santa Maria dei Martiri i Pantheon Foto: via