Mitt Romas Julekalender

Åttende desember

Den danske billedhuggeren Bertel Thorvaldsen kom til Roma med stipend i 1797, 30 år gammel. Her bodde han nesten sammenhengende til han reiste hjem til Danmark vel 40 år senere. Høydepunktet i karrieren var i 1831 da han fikk i oppdrag å lage gravmælet over pave Pius VII i Peterskirken. Det var svært uvanlig at en ikke-katolikk fikk slike oppdrag. 

Gravmæle over pave Pius VII (Foto:via)

Da Thorvaldsen kom til Roma første gang skal han ha sagt: ”På denne dag begynner først mitt sande liv. Den må da betraktes som min rette fødselsdag!” Dette ble tatt så alvorlig at han hvert år ble feiret på ankomstdatoen, 8. mars.  

En lille flugt til Rom den 8de marts 1835

Fra Nord, hvor Taagen skygger,

Hvor Vinterkulden trykker,

Bort til Italia!

Vi Tydskland let kan glemme;

Saa smukt har vi det hjemme,

Og flyve dog derfra!

       Hallo, halla, hallo, halla!

       Ned til Italia!

De høie Alper vige,

Vi ned paa Sletten sige

Til Sang og Blomster-Duft.

Bland Myrter Hjorden græsser.

See Pinier og Cypresser!

Vi aande Sydens Luft!

       Hallo, hallo, hallo, hallo!

       Den Luft gjør Hjertet fro!

Her Skjønheds Døtre bygge!

Vi tænke paa vor Lykke,

Vi dvæle og vi flye.

Bag Bjergene det vinker,

Sanct Peders Kuppel blinker,

Vi er i Pavens By.

       Hallo, halla, hallo, halla!

       Nu passaporti da!

Vi ned ad Corso vandre,

Og sikkert vi de andre

I Café Greco see!

Man Velkomst drikke skal jo,

Vi raabe: mezzo caldo!

Vi kysses og vi lee!

       Hallo, halle, hallo, halle!

       Vi er i vor Cafee!

Os spørger hver en Stemme:

”Hvorledes staaer det hjemme?”

”Det staaer, som før det stod!

Det regner og er sølet!

Man gaaer og er forkjølet,

For Vinteren er saa god!”

       Hallo, hallo, hallo, hallo!

       Ja god, det kan De troe!

Om Roma vil vi tale,

See Vaticanets Sale,

Ja, dertil staaer vor Hu;

Jeg Colossæum gjæster,

Og Kejserborgens Rester,

Og saa lidt Meer endnu!

       Hallo, halle, hallo, halle!

       Vi atter Roma see!

Men vi maa lidt os rappe!

Op ad den spanske Trappe,

Først hen til Chiavica!

De der sig Alle samle,

Der træffe vi den Gamle,

Ham bringes et Hurra!

       Hallo, halla, hallo, halla!

       Ham bringes et Hurra!

Hans Fødselsdag de hædre,

Og ingen Dag er bedre,

End den, han først saae Rom!

Vi see hans milde Øie,

Vi staae ved Romas Høie,

Til Skaalen just vi kom,

       Hallo, halla, hallo, halla!

       For Thorvaldsen Hurra!

(av H C Andersen)

Kilder

Dikt lest av Anne Berit Skeie på Caffé Greco i Roma, oktober 2014. 
Edvard Hoems forelesning i Roma, oktober 2014.

Mitt Romas Julekalender

Syvende desember

I Via dei Condotti ligger fremdeles Caffè Creco, som var et samlingssted for nordiske og tyske kunstnere fra midten av 1800-tallet. Her hadde de fleste kunstnerne sin postadresse. I dag er en del av det gamle interiøret bevart, og det er fremdeles mulig å sitte i det innerste rommet, som var de nordiske kunstnernes faste møtested. I Jens Andersens biografi om H C Andersen innleder han hvert avsnitt med en liten scene fra Andersens liv: små tablåer som ikke nødvendigvis har utspilt seg nøyaktig slik, men som likevel rommer og bygger på faktisk stoff, faktiske opplevelser og faktiske uttalelser. 

Bildet av H C Andersen henger på veggen i Caffè Grecos' Omnibus.
(Foto:Marianne/Mitt Roma)

Her er et utdrag fra begynnelsen av kapittel fire, skrevet av Jens Andersen:

'”Mezzo caldo, per favore!”

sier han til kelneren i baren, griper etter sigarkassen på disken, blar gjennom alle brevene, men leter forgjeves etter et med påskriften ”Monsieur H.C. Andersen. Voyageur danois, Caffé Greco, Via Condotti, Rome”. Ergerlig snur den danske dikteren seg, glemmer bestillingen helt og baner seg vei gjennom de tette, mørke røyktåkene og de høye stemmene i kafeens smale midtdel, som går under navnet ”Omnibusen”. Her får han klemt den verste skuffelsen ut av seg mellom gjester, kelnere, skomakere og skreddere som er ute med regninger til de utenlandske kunstnerne som det er større sjanse for å treffe her enn foran Rafaels stanzer i Vatikanet. I Omnibusen sitter man tett sammen, diskuterer og drikker falernervin ved små marmorbord med kaffeflekker og små raske skisser eller utkast til et mesterverk, tegnet på bordet og dømt til snarlig utslettelse av kelnerens våte klut. (…)

Bakerst i lokalet finnes den skandinaviske kolonien rundt det lange marmorbordet i halvmørket. Der er det spekulative hoder som dikterne Ludvig Bødtcher og Henrik Hertz, filosofen Zeuthen, som fekter i luften med sin store stokk og dagens utgave av ”Diario di Roma”. (…) Rundt bordet ser man også nordmannen Thomas Fearnley, som er ekspert på å male voldsome flodbølger og skypumper i Napoligolfen. Kanskje er det derfor han også har et så godt blikk for naturkreftene i Andersen. Og så er det naturligvis Bertel Thorvaldsen, selskapets nestor, som kommer rett fra sitt store verksted på Piazza Barberini og som så ofte før har glemt hatten sin. Under neglene har han ennå leire, og frakken har flekker av gips.

De fleste røyker på krittpiper, snakker lavmælt og drikker vino bianco, men Hertz slår plutselig an tonen da han gjennom røytåken ser den magre og bleke Andersen, som langt om lenge har fått ålet seg gjennom Omnibusen.

”Der kommer jo den store sjiraff!” Nei, bli nå ikke vred, Andersen! Det er da et vennlig dyr!” All samtale rundt bordet forstummer, og i et kort øyeblikk smiler Andersen, men kommer så i tanke om alle de manglende brevene fra Danmark.

”Jeg springer i Tiberen, hvis det ikke kommer brev!” sier han og setter seg ned i sofaen mens de andre rundt bordet slår ham blidt på skulderen: ”Gjør det bare, Andersen, du er allikevel for lang til å drukne!”

(…) Billedhuggeren hysjer på selskapet og ber nå dikteren om et impromptu. Andersen roter straks frem en blyant fra frakkelommen, ser seg om i rommet der kelnerne er i gang med å sette de høye trearmede oljelampene på bordene, lener seg så inn over den kalde hvite marmoren og skriver:

”For dikterånden her jeg kneler ned,

Din feil alene var jo kjærlighet!”'

( Jens Andersen s.143-144)

Hans Christian Andersen besøkte Italia mange ganger i løpet av førti år. Han var 28 år gammel da han i 1833 kom til Roma første gang. Den unge forfatteren hadde fått bevilget 600 riksdaler årlig i to år av kongen, noe som var en mindre formue. Kanskje fordi han hadde dedisert sin nylig utgitte bok, Aarets tolv Maaneder, til Hans Masjestet da han var på audiens for å søke om reisestipend. Her fortalte Andersen om sin, "ubehendige lyst til å reise ut i verden og utdanne seg ytterligere." Vel, det fikk han råd til nå! 

For Andersen ble Italia og Roma akkurat som for mange nordeuropeiske kunstnere i romantikken, et symbol på den absolutte skjønnheten, som de savnet i det mørke og kalde nord. Oppmuntret av den danske billedhuggeren Bertel Thorvaldsen begynner Andersen på romanen Improvisatoren, som blir utgitt i 1835. Dette regnes som Andersens store gjennombrudd som forfatter. Improvisatoren er en kunstnerroman, der handlingen utspiller seg i Italia, med mange skildringer av italienske byer, landskaper og folkeliv. Samme år debuterte også Andersen som eventyrforteller med et lite hefte med fire eventyr: Eventyr, fortalte for børn, men det var det nesten ingen som la merke til!

Kilder

H C Andersen – en biografi, av Jens Andersen, 2004. 
Edvard Hoems forelesning i Roma, oktober 2014.

Mitt Romas Julekalender

Sjette desember

Synet av denne falne storheten – Forum Romanum – begeistret romantikerne på 1700- og 1800-tallet. Både Goethe og de nordiske kunstnerne lot seg henrykke av ruinene. Da de kom til Forum opplevde de fleste at de befant seg så å si midt i historien: ”her er det vældige Verdensminde, mod hvilket vor egen lille Livsskjæbne blegner og bliver til Intet”, skrev Lorentz Dietrichson da han kom hit. Selv om det var på Forum Romanum de helligste og eldste statsbygningene lå i antikken, ble de raskt glemt. Allerede i middelalderen var hele området overgrodd og ble kalt for Campo Vaccino (kumarken). På 1800-tallet var Forum dels en litt sumpaktig beitemark, dels tett bebygd med små skur, verksteder og beskjedne bolighus. Her så man ut på husdyr på beite og tøy til tørk og det var nok ikke helt lett å få øye på storheten!

Forum Romanum - Campo Vaccino 1844 (Foto:via)

Forum Romanum

Over vinden

har vi ingen makt.

Store sten

er knoklene efter gammel urett

eller rett

i alle fall efter systemer

renpillet av de svarte ravnene

vi kaller for tiden.

En halvguds ansikt smiler

fordi han er av sten

og blind.

Murer er makt

Men hva annet – sier guden –

kan holde menneskene sammen

når vi er sultne alle

og det snart er natt.

(Rolf Jacobsen)

Forum Romanum - Campo Vaccino, tegnet av G.B. Piranesi i ca.1750 (Foto:via)

Kilder

Minner fra Den evige stad. Skandinavers reiser til Roma 1850-1900, av Anne Eriksen, 1997

Dikt lest av Anne Berit Skeie i Roma, oktober 2014.

Mitt Romas Julekalender

Femte desember

Det hørte med til forfatterutdannelsen å bo i utlandet et par år, og ingen steder var så utenlands som Roma. Forfatteren Hans E. Kinck skrev at like sikkert som trekkfuglene hver vinter fløy sydover, dro også nordboerne mot Middelhavet hver vinter! Møtet med Middelhavskulturen ga de nordiske kunstnerne nye perspektiver og inspirasjon. De kom ikke på langhelg, men slo seg ned måneder av gangen. Mange kom også tilbake hvert eneste år - akkurat som trekkfuglene. I Roma var det billig å bo og klimaet var behagelig. Kunsthistoriker og forfatter Lorentz Dietrichson kalte Roma for ”Dronningen i historiens uendelige rike” og den danske forfatteren Ludvig Bødtcher skrev at ”Rom er et fortryllet bur og ingen Fugl paa hele kloden, som holdes fangen eengang blot deri, sig føler siden ganske fri, men mærker en usynlig Snor om foden.” Den som en gang har vært i Roma, vil aldri føle seg fri noe annet sted!

Trekkfugler?(Foto:Marianne/Mitt Roma)

Urbs

(Staden)

Jeg er her ennå. Dette var mitt liv:

Et brodermord. Syv høyder som ble tatt.

Cæsarer så jeg. – Og jeg så ved natt

cæsarers kropper, maltraktert med kniv.

En kirke vokste, blodig og massiv,

og hvelvene ble fylt av skatt på skatt. –

De fremmede som kom til meg, besatt

av lengsel efter tema, form, motiv!

- til livet smelter bort i feberdøs:

Jeg husker ennå alle jeg har sett.

Mens noen priste meg som stor gudinne.

har andre kalt meg skjøge og en tøs!

For jeg er Roma. Mensker har jeg ett.

Jeg kalles Urbs. Min mor var en ulvine.

(av Erik Fosnes Hansen)

Trekkfugler? (Foto:Marianne/Mitt Roma)

Kilder

Minner fra Den evige stad. Skandinavers reiser til Roma 1850-1900, av Anne Eriksen, 1997. 

Dikt lest av Anne Berit Skeie i Roma, oktober 2014.

Mitt Romas Julekalender

Fjerde desember

Fra 1152 ble Norge en del av Romerrikets kristne omfang. Engelskmannen Nicolas Brekespear besøkte Norge som pavelig legat og etter fullmakt fra paven opphøyet han bispedømmet Nidaros til erkebispesete. Dermed vandret brev, rapporter og beskjeder mellom Roma og Nidaros hver eneste måned helt frem til reformasjonen. Dikteren Hans E. Kinck skriver at da kristendommen ble innført i Norden reiste biskopene ofte på pilegrimsturer til paven i Roma: 

”De tok landeveien. Helt fra Island drog de til ”kurien i Roma” for at indsættes lovformelig i sit embede, for at hente sitt pallium og sin ring. Som flytfugler stod også de sydover gjennem hele middelalderen, idet de vel hjalp sig frem med tidens ”dannede” sprog munkelatinen.” ( Kinck s. 211)

Reiseruten fra Island til Jerusalem i Leidarvísir (Foto:via)

I 1155 skrev den islandske abbeden Niclas Bergsson, Leidarvísir, en pilegrimsguide for å hjelpe de nordiske pilegrimene på veien sydover. Dette er den eldste tekst med dette temaet man kjenner til i norrøn litteratur. Bergsson beskriver i grove trekk en reiserute fra Island til Roma og videre herfra til Jerusalem. Om Peterskirken skriver han:

”Så kommer den gjeve Peterskirken, som er svært stor og prektig. I den finnes det frelse fra all slags menneskelig trelldom i hele verden. Man skal gå inn i Peterskirken østfra, og midt i kirken står alteret. Under alteret er Peters kiste (…) Da han ble pint, stod Peters kors nær ved det stedet hvor høyalteret nå er. I høyalteret er den ene halvdelen av bena til Guds apostler Peter og Paulus. Den andre halvdelen av begges ben er i Pauluskirken. I høyalteret gjemmes det fem og tyve ben av de Kristi disipler som fulgte Peter til Roma.” (Bergsson s. 88)

Også den 24. erkebiskopen i Nidaros, Olav Trondsson, dro på pilegrimsferd til Roma. Han ble valgt til erkebiskop av Nidaros i 1459. Sommeren 1474 reiste han på pilegrimstur til Roma for å være i byen i det hellige året 1475. Men, 25. November 1474 døde han, dermed måtte hans reisefelle bergensbispen Hans Teiste gravlegge ham i augustinernes nye kirke på Marsmarken. Antakelig ble augustinerne valgt fordi Trondsson var knyttet til dem via Helgeseter kloster i Nidaros. 

Olav Trondssons minneplate i Sant'Agostino (Foto: via)

Den dag i dag kan man se minneplaten hans i Sant'Agostino. Den nåværende minneplaten ble avduket på 450 års dagen for hans død, den 24. November 1924. Minneplaten gjengir både den gamle teksten som var på Olav Trondssons gravstein (som på grunn av ombygninger nå ikke lenger er nøyaktig kjent) og den teksten som ble skrevet til jubileet i 1924:

Den latinske teksten fra 1486: (oversatt av kirkehistoriker Oluf Kolsrud):

”Olav, som Noreg med rette hadde gjeve den heilage stolen,

her er beni hans lagt under den kalde stein.

Han døyde i Rom i aaret 1474 etter frelsa

Den 25de dagen i november maanad.”

Og 1924-teksten:

” Under denne gravskrift kvilte fordum

her i Sankt Augustins Kyrkja

nordmannen O l a v Throndsson

24de erkebiskop i Nidaros 1459-1474

det apostoliske sætes legatus i Noreg.

Ved hans lenge gløymde legstad sette

Landsmenner honom ein ny stein til minne

I Herrens aar 1924.”

Kilder

Norrøn verdenshistorie og geografi. Veraldar saga og Leidarvísir. Thorleif Dahls Kulturbibliotek, 2012.

Samlede Essays III.” Italien og vi” (fra 1924), av Hans E  Kinck.

Mitt Romas Julekalender

Tredje desember

Norge var som kjent ikke en del av Romerriket, som på sitt største nådde nesten opp til Danmarks grenser. Da dikteren Vergil skulle angi rekkevidden av keiser Augustus makt, brukte han det geografiske begrepet Thule, som var en betegnelse for et sted langt mot nord. Ultima Thule var et sted ”bortenfor verdens grenser”. Opprinnelsen til navnet Thule, var den greske handelsmannen og oppdageren Pytheas fra Marseille. Han reiste angivelig nordover i 330 f.Kr og etter en seksdagersseilas fra Britannia (Storbritannia), kom han til det kalde landet ved verdens ende som han kalte Thule. Kan det ha vært Smøla han kom til?

Roma

Galler og Cimbrer stormede mod Roma,

efter dem fulgte Gother, Longobarder,

blodige Bølger efter blodig Bølge

brødes mod Klippen.

Ultima Thule takled sine Snækker,

Vikinger brændte, hvad Roma havde bygget,

Asiens Stepper løslod sine Horder:

Folkenes Svøbe.

Attilas Ryttere vælted’ frem mod Roma,

Græsset gik du, hvor Hunnerhæren tremped’,

Romas Port stod aaben, og i Porten vented’,

vaabenløs, Leo.

Men i sit Kloster opp over Sletten,

højt over dem, som myrder og som myrdes,

sad under Lampen, bøjet over Bogen,

Sanct Benedictus.

Timen er nu kommen, som Sibyllen varsled’:

”Falder Kolosseum, falder ogsaa Roma,

og naar Rom falder, falder ogsaa Verden,”

lød hendes Spaadom.

Og ingen Benedikt sidder i sitt Kloster,

Bogen er lukket, og udslukt blev Lampen.

Romas Port staar aaben, og i Porten venter,

Vaabenløs, Pius.

(av Johannes Jørgensen, Vadstena, Marts 1944)

Detalj av den kumeiske sibyll i De fire sibyller av Rafael, malt i 1514
(Foto: Marianne/Mitt Roma)

Kilder
Dikt lest av Anne Berit Skeie, Roma oktober 2014.