Mitt Romas Julekalender

Andre desember

Karoline og Bjørnstjerne Bjørnson var absolutt ikke de første nordboerne som kom til Roma. Også i middelalderen dro nordiske diktere sydover. I 1029, ca. hundre år før Norge fikk sin første katolske erkebiskop, dro Sigvat (skald) Tordarson på pilegrimsferd til pavens by. Han var Olav Haraldssons nære venn, fortrolige og trofaste embetsmann og skrev poetiske rapporter om kongens gjerninger. Skaldekvadene ble sett på som forholdsvis pålitelige rapporter, fordi det kompliserte vers- og strofemønstrert gjorde det så godt som umulig å endre på innholdet uten at noen merket det. 

Kong Olav gir Sigvat Tordarson et gullprydet sverd. Tegnet av Christian Krogh 1899 (Foto via)

Kong Olav døde i slaget på Stiklestad året etter at Sigvat reiste til Roma. Noen år senere skriver Sivat et sørgekvad om Olav den Hellige:

Erfidrápa Óláfs Helga - Minnedikt om Olav den Hellige

(…)

Olav, herleg herre,

herska over øvre

landet i full femten

vintrar ved si lykke

før han fall, kven meir gjæv

drott har styrd i verdas

nordre ende, hærkong

Olavs liv for stutt vart.

Somme hadde tru på

Gud, men hæren delt var –

djerve kongen slost i

tjue krigar -; fræge

fyrsten bad dei kristne

stå ved høgre sida,

eg bed Drotten Gud ta

vel mot far åt Magnus.

Lyg eg om ei Olavs
hår veks som på menn i 
live; kvadet gleder
menn hans; enn held håret
seg som lyst voks på hans
hovud, gav det Valdmar
Gardar synet, han vart
fridd for lekams lyte.

(…)

Krigstrøyt la eg frå meg

heime sverdet gullprydd,

kongen gav meg det, eg

la ut på den gode

Roma-ferda utan

sverdet med sitt sylvhjalt

som gjev ulvar mette,

vigd stav gjekk eg etter

Jordans konge sende

fordums fire englar

ned fra høge lufta,

vatnet vaska heilagt

hår på verdas herre.

(av Sigvat Tordarson, (Langslet s.100-102)) 

I Roma var Sigvat også i følge med en annen av Olavs skalder, Berse Skaldtoruson. Da de to var på vei nordover til Norge kom budet om kongens død: 

"Berse vart raud som blod då han høyrde dette: Han gjekk attende til Roma, til Peterskyrkja, og døyde der av den sorga som bodskapen om kongens fall hadde valda han." (Langslet s. 112)

Kilder
Olav den hellige. Spor etter helgenkongen, av Lars Roar Langslet og Knut Ødegård (2011)

Mitt Romas Julekalender

Første desember

Både kunstnere og intellektuelle mente at de skyldte sin egen utvikling en dannelsesreise. Denne europeiske tradisjonen startet allerede på 1600-tallet, for aristokratiets sønner. Ved å besøke kunstens og kulturens hjembyer ble mennesket gjenfødt som et åndelig vesen, mente man. Etter hvert valfartet også nordiske malere, skulptører, musikere, forfattere og vitenskapsmenn, nesten bare menn, til Roma. Mange hadde latt seg inspirere av Goethes Italienische Reise fra 1816. En dagbok som beskriver den tyske dikterens Italiareise i 1786 – 87. ”Ja, endelig er jeg fremme i denne verdens hovedstad”, skrev Goethe da han kommer frem til Roma 1. november 1786.

Noen kvinner dro også sydover, og noen få etablerte seg som forfattere, som for eksempel Sigrid Undset, hun kommer jeg tilbake til senere i desember. Men, de fleste kvinnene som reiste til Roma vet vi lite om. Kan hende de skrev et og annet brev hjem, eller renskrev andres manuskripter. Hovedsaklig brukte de nok mesteparten av tiden til å kjøpte inn mat, ta vare på økonomien, føde barn, kort sagt ikke mye å skrive hjem om. Derfor vil jeg begynne årets julekalenderen med å hedre en av disse kvinnene: Karoline Bjørnson! Første desember var hennes fødselsdag og året 1861 var Karolines første jul i Roma. Dette året hadde ektemannen Bjørnstjerne Bjørnson kjøpt ”romerske” perler, som han gav henne sammen med et dikt:

Til min hustru

O, tag disse Perler – Og Tak for dem,

du trillede ind i mit Ungdomshjem!

De tusinde Timers stille Lykke

du aanded deri, blev et Perlesmykke,

saa stort og lyst

paa mit glade Bryst,

om om min Pande

som Tanker de stande

og tindre mod Verden: det gav hans Viv,

som slynged sin Kjærlighed om hans Liv!

(av Bjørnstjerne Bjørnson, 1861)

De romerske perlene som Karoline fikk i gave 1. desember 1861(Foto:via)

Edvard Hoem skriver i første bind i biografien om Bjørnson, at den angrende Bjørnson skrev lange og kjærlige brev i sitt langvarige og intense forsoningsarbeid med Karoline i 1861. Han hadde vært utro med den danske skuespilleren Magda von Dolcke. Da Bjørnson kom til Roma alene i julen 1860 skrev han 200 sider med kjærlighetsbrev utover vinteren til sin elskerinne Magda i København, samtidig som han skrev hjem til sin hustru Karoline. Da forholdet til Magda kjølnet ble brevene til Karoline, som satt hjemme og tok seg av deres felles barn, lengre og lengre. Til slutt lot Karoline seg overtale og sommeren 1861 kommer Karoline og sønnen Bjørn til Roma. Da hadde ikke mann og hustru sett hverandre på syv måneder. Hoem skriver:

”Det må ha vore ei forferdeleg oppdaging for Karoline. Han hadde svike henne da ho var sjuk og ikkje kunne vera hos han, da ho var ammande mor for hans vesle barn (…) Ho reiste til Roma for å finne ut korleis alt var. Ho var krenkt, ho var sviken, men ho var ikkje knust.” (Hoem s. 302). 

Karoline overlevde til slutt alle utfordringene i ekteskapet og gikk seirende og styrket ut av de ekteskapelige krisene.

Karoline og Bjørnstjerne Bjørnson på Aulestad 1897 (Foto:via)

Kilder

Italienische Reise, av Johann Wolfgang von Goethe, (s.107) 1999. 

Edvard Hoems forelesning i Roma, oktober 2014.
Villskapens år, Bjørnstjerne Bjørnson 1832 – 1875 av Edvard Hoem, 2009.

Mitt Romas julekalender 2014!

Det nærmer seg første desember og det betyr – Julekalender – ! I år blir temaet - nordiske diktere i Roma - inspirert av Roma-turen som Tiramisu - reiser med smak arrangerte i oktober. Turens tema var, ”Med Edvard Hoem til diktarane sitt Roma”. Forfatteren Edvard Hoem og lektor Anne Berit Skeie var litterære veivisere og vekslet på med å gi oss foredrag om Romas inspirerende kunstnerliv på 1800- og 1900-tallet. Nordiske kunstnere drømte om å dra ut i verden og mange la ut på dannelsesreiser i Europa, en del kom til Roma. Bjørnson-eksperten Hoem, fortalte oss om Bjørnsons mange turer til Roma og om hans liv og forfatterskap. I tillegg fikk vi høre om mange av de andre nordiske forfatterne som bodde i Roma på denne tiden.

Anne Berit Skeie, vår litterære veiviser i Roma (foto: Marianne/Mitt Roma)

Anne Berit Skeie leste dikt for oss om Roma skrevet av HC Andersen, Olaf Bull, Johannes Jørgensen, Jens Bjørneboe, Rolf Jacobsen og fra Sigrid Undsets roman Jenny . Vi besøkte Keats House der vi satt i husets bibliotek, vi vandret på Den ikke-katolske kirkegården, besøkte Den skandinaviske forening og vi drakk kaffe i det innerste rommet på L'Antico Caffè Greco, der mange av de nordiske kunstnerne hadde sine faste bord.

Foredrag i det innerste rommet på Caffè Greco (Foto: Marianne/Mitt Roma)

For meg ble denne Roma-turen både lærerik og inspirerende. Jeg ble så begeistret at jeg lovte å legge ut noen av diktene her på bloggen. Vel, det ble litt mer enn det, så hver dag til og med 24. desember, presenterer jeg et dikt av eller en historie om noen av de nordiske dikterne som reiste til Roma på 1800 og 1900-tallet. 

Dikteren Olaf Bull, som jeg kommer tilbake til senere i desember, besøker Roma for første gang i 1902, nitten år gammel, med sine foreldre. Han blir så betatt av "ruiner og knust stein" at han leser alt han kommer over om Romas historie, og etterhvert skriver han også dikt om Roma:

Ruin 

Der var en gang et tempel,

som stod med hundred søiler,

og udenfor gik livet

for alle løste tøiler.

Den vilde sværm der nede

som jog i døgnets gader,

den eiet ingen glæde

for templets kollonader.

Saa faldt i haarde dage

de niognitti ned.

Kun én stod ren tilbage

i aftenluftens fred.

Hvor klar var ei dens reisning!

Hvor pregtigt den var løvet!

Ideen fik opreisning,

da massen laa i støvet!

(av Olaf Bull)

Kilder

Dikt av Olaf Bull, lest av Anne Berit Skeie i Roma, oktober 2014.

Årets Romabøker

I det siste er det utgitt flere bøker om Roma og romernes historie, den jeg har kjøpt er:

Roma - fontenenes by, av Hugo Flaten:

Jeg elsker bøker med "smale" temaer og gjerne på norsk. Jeg vil ha bøker om Roma, som tar for seg noe interessant, noe mer enn bare det mest opplagte. Roma - fontenenes by er en slik bok, særlig hvis du vil vite litt mer om Romas lange vanntradisjon og mange vannkilder. Hugo Flaten skriver om de romerske fontenenes historie, og dermed også byens historie. Flaten skriver:

"Romas kjenningsmelodi er lyden av rennende vann. Helt fra antikken har Roma blitt kalt Regina Aquarum, "Vannenes dronning". Ingen annen by i verden har eller har hatt så mange fontener som Roma." (Flaten s. 253)

Roma - fontenenes by (Foto:via)

Det jeg også liker er at boken er rikt illustrert og den tar for seg alle mulige varianter av vannkilder rundt om i hele Roma. Her er et lite utdrag fra kapittelet Drikkefontener og drikketrau:

"I tillegg til de artistiske fontenene var det svært mange drikketrau (beveratore) rundt omkring i hele byen. Dette er en egen klasse av fontener som var vanlige på 15-1800-tallet. De er oftest meget enkle, bruker ofte antikke sarkofager fra gamle romerske gravsteder eller antikke kar man har funnet rundt omkring - med mer eller mindre ornamentikk. Dette er igjen et godt eksempel på nyttig gjenbruk. Disse fontenene fylte et viktig behov både for dyr og mennesker, faktisk av så stor betydning at veier og plasser har fått sine navn etter dem, til tross for at de ser meget beskjedne ut."
(Flaten s. 167)

Fontenevann i Roma (Foto:Marianne/Mitt Roma)

To bøker om romersk historie:

Romerrikets Historie. Republikk vekst og fall, av Jon W. Iddeng og
Antikken. Hellas og Roma, fra bystat til Imperium, av Knut Ødegård. 

Og én kokebok:

Min italienske bestemors kjøkken av Mariangela di Fiore. En lekker kokebok, som ikke er fra Roma, men med oppskrifter fra hennes napolitanske bestemors kjøkken. Di Fiore har også skrevet dokumentarboka Camorraland om den napolitanske mafiaen.

Olav den Helliges dåp

Den 16. oktober feires hvert år som minnedag for Olav den Helliges omvendelse og dåp. I år er det 1000 år siden helgenkongen ble døpt og dagen feires med norsk-fransk katolsk messe i Mariakapellet i katedralen i Rouen, der man mener Olav Haraldsson ble døpt i 1014. Som alltid blir det også holdt festmesse ved Olavsalteret i kirken San Carlo al Corso midt i Romas hovedgate via al Corso. Jeg har skrevet om San Carlo al Corso og Olavsalteret flere ganger, se her og her. 

Notre Dame de Roen (Foto:via)

Man mener at Olavs dåp i Rouen skjedde en gang på vinteren 1014, da skal Olav ha blitt overtalt til å la seg døpe og ifølge Olavstradisjonen ble han døpt av erkebiskop Robert av Rouen. William av Jumiéges skriver: "Olav Haraldsson, på oppfordring av erkebiskop Robert, ble tvettet (vasket) av ham gjennom dåpen og smurt med den hellige salve". (fra Normannernes historie, 1050/70).

Olavs dåp fra Olavskapellet i St. Nikolai-kirken i Stralsund i dagens Nord-Tyskland (Foto: via)

Det hevdes at også alle Olavs menn lot seg døpe sammen med ham og at han senere ikke tok noen i sin tjeneste som ikke var døpt. Olav var i viking (på krigsferd) fra 1008 til 1015 over hele Europa, blandt annet var han i tjeneste hos hertug Richard II av Normandie og overvintret hos ham i Rouen både i 1013 og 1014. Året etter dro Olav til Norge for å gjøre krav på det norske kongedømmet.  I slaget på Stikklestad 29. juli 1030 får kongen tre banesår slik det sømmer seg for en martyr og helgenkonge. Torstein Knarresmed hugger Olav med øksen, Tore Hund stikker ham med spydet, og Kalv Arnesson treffer ham med sverdet i halsen

Olavs tre banesår, Olavsfrontalet, fra ca 1300 i Nidarosdomen (Foto: via)

Olav var Norges konge fra 1015 til 1028 og var en sentral skikkelse i kristningen av Norge. Han ble erklært helgen 3. august 1031 og levningene hans ble lagt i det såkalte Olavsskrinet. Dette skrinet ble gjenstand for Olavsdyrkelsen frem til reformasjonen i 1537. 

I en tale etter unionsoppløsningen i 1905 leste Bjørnstjerne Bjørnson opp sin "olsoksalme" eller Salme på Olsokdagen, (fra 1903) som et innlegg for at Norge skulle få en egen konge. Til nå hadde Bjørnson vært republikaner, men etter unionsoppløsningen mente han at monarki var det riktige for Norge. Bjørnson argumenterte for at: "I den kristne tro skulde alle blive gode nordmænd under sin egen konge. Man skulde ikke sogne til en konge i et annet land". Vi i Tiramisu skal vandre blandt annet i Bjørnsons fotspor i Roma, sammen med forfatter og Bjørnsonekspert Edvard Hoem. Vi lader opp med første vers av Salme på Olavsdagen:

Du folk i hellig Olavs hjem, 
som han blant frie førte frem,
som han gav lov og kristen tro 
ved dåpen i sitt martyr-blod,
nå reis deg, syng på Olavs dag 
til Olavs gud som Norges sag.

Med Tiramisu til Verona og Gardasjøen - Del II

Fra byen Desenzano i sørvest-enden av Gardasjøen tar vi fergen til den lille idylliske byen Salò ved Gardasjøens sydvest-side. De største byene rundt denne delen av innsjøen har alle havner for båttrafikk. Fergene langs Lago di Garda kalles fremdeles "dampbåter", selv om de i dag går på diesel. En tur fra den ene enden av sjøen til den andre tar ca fire timer med dampbåt. Det går også hurtigere båter som hydrofoil og katamaran. 

Langs vestsiden av Gardasjøen (Foto:Marianne/Mitt Roma)

Gardasjøen har et areal på 370 kvadratkilometer og er Italias største innsjø og slår så vidt Mjøsa (365 kvadratkilometer). Innsjøen strekker seg over ca. 52 kilometer fra Po-sletta i syd og nordover mot Alpene. Her er klimaet mildt og solrikt hele året. I nord er det smalest og landskapet kan minne om norske fjorder omringet av høye fjell, som reiser seg nesten loddrett opp fra sjøen. Stabil og kraftig vind fra fjellene gjør denne delen av Gardasjøen til et yndet sted for vannsport, som brettseiling, vannski og seiling. Vi derimot, holder oss i syd der også landskapet er flatere.

Langs sydvest-siden av Gardasjøen (Foto:Marianne/Mitt Roma)

Langs strandpromenaden i Salò (Foto:Marianne/Mitt Roma)

Langs Salòs strandkant er det fine villaer malt i pastellfarger og en strandpromenade. Byens befolkning foretrekke å knytte fiolinens oppfinner Gaspare da Salò til byen, samtidig som de tier om det faktum at det var her diktatoren Mussolini opprettet den såkalte Salò-republikken i 1943. Eller rettere sagt, det var Hitler som lot Mussolini bli leder for det tyskkontrollerte Nord-Italia, etter at tyskerne befridd ham fra italiensk fangenskap i 1943. Herfra styrte Mussolini en ny fascistisk republikk inntil de allierte arresterte ham og dømte ham til døden ved skyting i 1945. I dagens søvnige badeby er sporene etter Mussolini fjernet, det er heller byens strandpromenade som lokker turistene hit!

Venezias Canal Grande (Foto:Marianne/Mitt Roma)

Venezia var neste stopp på programmet, vi dro avgårde på dagstur med buss. Denne byen er helt unik, hvor ellers rykker politi og ambulanse ut med speedbåt! Dette er en by uten biler og hvor folk drar på jobb i båt. Det kommer mellom 20 til 22 millioner turister til Venezia hvert år, men bare 2.5 millioner overnatter. Det vil si at veldig mange, som oss, kommer for å se høydepunktene! For å unngå å gå i kø fant vi en alternativ vei gjennom stille trange smug. Vi gikk over nesten øde plasser med lokale beboere på vei til butikken med trillebaggen sin og vi fant en lokal café under et tre på campo San Giacomo dall'Orio.

Campo San Giacomo dall'Orio (Foto:Marianne/mitt Roma)

Ved Rialtobroen gikk vi, før lunsj, innom fiskemarkedet på campo della pescheria og til plassen foran Venezias eldste kirke, San Giacomo di Rialto. I dette området har det foregått handel siden byens grunnleggelse. Pengevekslere og bankmenn mottok sine kunder under portikoene rundt denne plassen. Litt av stedets historie kan vi finne igjen i skiltene her - sortopotega de bancogiro -  da byens kjøpmenn satte sine penger i banken fikk de et verdipapir, nemlig en bancogiro! "Hva nytt fra Rialto" spør Shylock i Kjøpmannen i Venedig, som Shakespeare skrev i 1594-97, og i middelalderen var det akkurat det handelsmenn og pengeutlånere gjorde. De samlet seg hver dag ved Rialtobroen for å spørre nytt om skipsfarten på samtlige av datidens kjente hav, her fikk man beskjed om frakter, skipbrudd og forlis.

Lunsj (Foto:Marianne/Mitt Roma)

Etter en stor deilig lunsj ved Canal Grandes bredd, gikk vi videre sammen med alle de andre "ti-tusen" til Venezias hjerte: Markusplassen og Markuskirken. Legenden forteller at Evangelisten Markus' relikvier ble fraktet fra Alexandria i Egypt hit til Venezia av to venetianske kjøpmenn i år 828 e.Kr. De smuglet levningene av Markus i en kurv dekket med svinekjøtt slik at de muslimske tollerne i Alexandria ikke ville ta i kurven. Reisen over havet var strabasiøs, men alle kommer mirakuløst frem hit. Levningene ble overrakt Dogen, og han utpeker Markus til byens skytshelgen. Myten forteller også at kurven med Markus' relikvier ble tyngre og tyngre inntil den ikke kunne bæres mer og på dette stedet ble det først reist et kapell for å huse relikviene og siden flere Markuskirker. 

 (Foto:Marianne/mitt Roma)

Byens "vannbuss" - il Vaporetto -  fraktet oss opp Canal Grande og tilbake til bussen vår.  Langs Canal Grande eller Canalazzo, som venetianerne kaller den, passerer vi mer enn 100 palasser. De var en gang bebodd av Venezias rikeste familier. Palassene blir ofte kalt Ca' som er en forkortelse for casa. Venetianske hus utviklet seg for å kunne møte kravene fra en by uten gater. Besøkende kom vanligvis med båt, derfor er ofte fasaden mot kanalen overdådig utsmykket. Canal Grande er byens største og mest trafikkerte vannvei. Den er 4 kilometer lang, og går fra bussholdeplassen piazzale Roma i nord til Markusplassen i syd.

Campo San Giacomo dall'Orio (Foto:Marianne/Mitt Roma)

Venezia består av 118 øyer, 160 kanaler, 400 broer, 15.000 hus og palasser, alt bygd på pælefundamenter. Byen ligger 4 kilometer fra fastlandet, midt i en ca. 15 km bred og 50 km lang lagune, bare adskilt fra Adriaterhavet ved en sandbanke. Byen Venezia har ikke romerske aner, slik Verona har, og er faktisk en av de yngste større byene i Italia. Det bodde bare noen få fiskere her ute i Romertiden. Ifølge legenden ble Venezia grunnlagt i 421 e.Kr, svært passende på "Markusdagen", den 25. april. Men, den egentlige historien er at da barbarene fra nord: hunnerne i 452, goterne i 552 og langobardene i 570, stormet inn i Nord-Italia, flyktet folk fra byene på fastlandet ut i de enorme ugjestmilde brakkvannslagunene der Venezia nå ligger. Alle øyene og sandbankene ble etterhvert omskapt til pælehusbyer. De fleste bosatte seg på klyngen av små øyer kalt Rivo Alto, "den høye bredd", dagens Rialto og i området ved San Marco, som var de høyeste og tørreste stedene for bosetting. Venezia var et maktsentrum i den italienske republikken -  La Serenissima Republica di Venezia - i nærmere 1000 år, helt frem til Napoleons invasjon i 1797. La Serenissima, som italienerne ofte kaller byen, betyr "den mest lysende", og Venezia er virkelig berømt for sitt spesielle lys. Helt siden byen ble grunnlagt har Venezia fascinert ambassadører, konger, forfattere og reisende, også takket være byens mange arkitekter, malere og komponister, ofte invitert av Dogen for å forskjønne byen. Her er det vakre mosaikker, overflod av malerier, tusenvis av malte tak og flotte bygninger. 

Sirmione og borgen Rocca Scaligera (Foto:Marianne/mitt Roma)

Siste dag hadde vi en frivillig utflukt til Sirmione-halvøya, noen tok fergen og noen syklet. Sirmione er en smal landstripe i den sørlige enden av Lago di Garda. Middelalderbyen er bare knyttet til fastlandet av en smal bro. Bilen og sykklen må parkeres utenfor, før du får lov til å gå inn i Sirmione. Borgen Rocca Scaligera ble bygget på 1200-tallet av Scalgieri-familien fra Verona. Den er utformet slik at inntrengere ikke så lett fikk adgang. her er det vollgraver, en heisbar bro og en indre havn, som ble brukt som tilfluktsted for fiskere når det var storm og sørget for ankerplass for borgens flåte. 

Rocca Scaligera (foto:Marianne/mitt Roma)

Selve byen har smale brosteinsgater og er selvsagt full av suvenirbutikker. Men som alltid, beveger du deg litt ut av hovedgatene er det stille og rolig. Spesielt er kirken San Pietro in Mavino fra 765 e.Kr. stille og vakker der den ligger på Sirmiones høyeste punkt, ikke mange går opp hit. Kirken har et freskomaleri fra 1100-tallet av "Jesus i stråleglans". 

San Pietro in Mavino (Foto:marianne/mitt Roma)

San Pietro in Mavino (Foto:Marianne/Mitt Roma)

På nord-enden av Sirmione ligger museet Grotte di Catullo. Stedet har fått sitt navn etter at Dogen i Venezia sendte ut en mann i 1483 for å inspisere territoriene republikken eide. Han skrev at Sirmione var Catullus' land og at ruinene der så ut som grotter, derav navnet Catullus grotter. Den romerske dikteren Catull var fra en velstående familie fra Veronaområdet, og man mener at familien hans hadde en eiendom i Sirmione, men det finnes ingen beviser for dette! Det store ruinkompleks med villa, bad og butikker fra det første århundre f.Kr. dekker et areal på 167 x 105 meter. Stedet ble bygget som et feriested for velstående romere og området ble utgravd på begynnelsen av 1900-tallet. 

Grotte di Cutullus (Foto:Marianne/Mitt Roma)

Uken ved Gardasjøen gikk fort med mange flotte opplevelser. Vi i Tiramisu vil takke for hyggelig samvær med en flott og entusiastisk gjeng! Neste år planlegger vi operatur til Torre del Lago i Toscana der Puccini komponerte og bodde mesteparten av sitt liv.