torsdag 16. oktober 2014

Olav den Helliges dåp


Den 16. oktober feires hvert år som minnedag for Olav den Helliges omvendelse og dåp. I år er det 1000 år siden helgenkongen ble døpt og dagen feires med norsk-fransk katolsk messe i Mariakapellet i katedralen i Rouen, der man mener Olav Haraldsson ble døpt i 1014. Som alltid blir det også holdt festmesse ved Olavsalteret i kirken San Carlo al Corso midt i Romas hovedgate via al Corso. Jeg har skrevet om San Carlo al Corso og Olavsalteret flere ganger, se her og her



Notre Dame de Roen (Foto:via)


Man mener at Olavs dåp i Rouen skjedde en gang på vinteren 1014, da skal Olav ha blitt overtalt til å la seg døpe og ifølge Olavstradisjonen ble han døpt av erkebiskop Robert av Rouen. William av Jumiéges skriver: "Olav Haraldsson, på oppfordring av erkebiskop Robert, ble tvettet (vasket) av ham gjennom dåpen og smurt med den hellige salve". (fra Normannernes historie, 1050/70).



Olavs dåp fra Olavskapellet i St. Nikolai-kirken i Stralsund i dagens Nord-Tyskland (Foto: via)



Det hevdes at også alle Olavs menn lot seg døpe sammen med ham og at han senere ikke tok noen i sin tjeneste som ikke var døpt. Olav var i viking (på krigsferd) fra 1008 til 1015 over hele Europa, blandt annet var han i tjeneste hos hertug Richard II av Normandie og overvintret hos ham i Rouen både i 1013 og 1014. Året etter dro Olav til Norge for å gjøre krav på det norske kongedømmet.  I slaget på Stikklestad 29. juli 1030 får kongen tre banesår slik det sømmer seg for en martyr og helgenkonge. Torstein Knarresmed hugger Olav med øksen, Tore Hund stikker ham med spydet, og Kalv Arnesson treffer ham med sverdet i halsen


Olavs tre banesår, Olavsfrontalet, fra ca 1300 i Nidarosdomen (Foto: via)

Olav var Norges konge fra 1015 til 1028 og var en sentral skikkelse i kristningen av Norge. Han ble erklært helgen 3. august 1031 og levningene hans ble lagt i det såkalte Olavsskrinet. Dette skrinet ble gjenstand for Olavsdyrkelsen frem til reformasjonen i 1537. 

I en tale etter unionsoppløsningen i 1905 leste Bjørnstjerne Bjørnson opp sin "olsoksalme" eller Salme på Olsokdagen, (fra 1903) som et innlegg for at Norge skulle få en egen konge. Til nå hadde Bjørnson vært republikaner, men etter unionsoppløsningen mente han at monarki var det riktige for Norge. Bjørnson argumenterte for at: "I den kristne tro skulde alle blive gode nordmænd under sin egen konge. Man skulde ikke sogne til en konge i et annet land". Vi i Tiramisu skal vandre blandt annet i Bjørnsons fotspor i Roma, sammen med forfatter og Bjørnsonekspert Edvard Hoem. Vi lader opp med første vers av Salme på Olavsdagen:

Du folk i hellig Olavs hjem, 
som han blant frie førte frem,
som han gav lov og kristen tro 
ved dåpen i sitt martyr-blod,
nå reis deg, syng på Olavs dag 
til Olavs gud som Norges sag.

fredag 3. oktober 2014

Med Tiramisu til Verona og Gardasjøen - Del II


Fra byen Desenzano i sørvest-enden av Gardasjøen tar vi fergen til den lille idylliske byen Salò ved Gardasjøens sydvest-side. De største byene rundt denne delen av innsjøen har alle havner for båttrafikk. Fergene langs Lago di Garda kalles fremdeles "dampbåter", selv om de i dag går på diesel. En tur fra den ene enden av sjøen til den andre tar ca fire timer med dampbåt. Det går også hurtigere båter som hydrofoil og katamaran. 



Langs vestsiden av Gardasjøen (Foto:Marianne/Mitt Roma)



Gardasjøen har et areal på 370 kvadratkilometer og er Italias største innsjø og slår så vidt Mjøsa (365 kvadratkilometer). Innsjøen strekker seg over ca. 52 kilometer fra Po-sletta i syd og nordover mot Alpene. Her er klimaet mildt og solrikt hele året. I nord er det smalest og landskapet kan minne om norske fjorder omringet av høye fjell, som reiser seg nesten loddrett opp fra sjøen. Stabil og kraftig vind fra fjellene gjør denne delen av Gardasjøen til et yndet sted for vannsport, som brettseiling, vannski og seiling. Vi derimot, holder oss i syd der også landskapet er flatere.



Langs sydvest-siden av Gardasjøen (Foto:Marianne/Mitt Roma)
Langs strandpromenaden i Salò (Foto:Marianne/Mitt Roma)



Langs Salòs strandkant er det fine villaer malt i pastellfarger og en strandpromenade. Byens befolkning foretrekke å knytte fiolinens oppfinner Gaspare da Salò til byen, samtidig som de tier om det faktum at det var her diktatoren Mussolini opprettet den såkalte Salò-republikken i 1943. Eller rettere sagt, det var Hitler som lot Mussolini bli leder for det tyskkontrollerte Nord-Italia, etter at tyskerne befridd ham fra italiensk fangenskap i 1943. Herfra styrte Mussolini en ny fascistisk republikk inntil de allierte arresterte ham og dømte ham til døden ved skyting i 1945. I dagens søvnige badeby er sporene etter Mussolini fjernet, det er heller byens strandpromenade som lokker turistene hit!




Venezias Canal Grande (Foto:Marianne/Mitt Roma)



Venezia var neste stopp på programmet, vi dro avgårde på dagstur med buss. Denne byen er helt unik, hvor ellers rykker politi og ambulanse ut med speedbåt! Dette er en by uten biler og hvor folk drar på jobb i båt. Det kommer mellom 20 til 22 millioner turister til Venezia hvert år, men bare 2.5 millioner overnatter. Det vil si at veldig mange, som oss, kommer for å se høydepunktene! For å unngå å gå i kø fant vi en alternativ vei gjennom stille trange smug. Vi gikk over nesten øde plasser med lokale beboere på vei til butikken med trillebaggen sin og vi fant en lokal café under et tre på campo San Giacomo dall'Orio.



Campo San Giacomo dall'Orio (Foto:Marianne/mitt Roma)



Ved Rialtobroen gikk vi, før lunsj, innom fiskemarkedet på campo della pescheria og til plassen foran Venezias eldste kirke, San Giacomo di Rialto. I dette området har det foregått handel siden byens grunnleggelse. Pengevekslere og bankmenn mottok sine kunder under portikoene rundt denne plassen. Litt av stedets historie kan vi finne igjen i skiltene her - sortopotega de bancogiro -  da byens kjøpmenn satte sine penger i banken fikk de et verdipapir, nemlig en bancogiro! "Hva nytt fra Rialto" spør Shylock i Kjøpmannen i Venedig, som Shakespeare skrev i 1594-97, og i middelalderen var det akkurat det handelsmenn og pengeutlånere gjorde. De samlet seg hver dag ved Rialtobroen for å spørre nytt om skipsfarten på samtlige av datidens kjente hav, her fikk man beskjed om frakter, skipbrudd og forlis.


Lunsj (Foto:Marianne/Mitt Roma)


Etter en stor deilig lunsj ved Canal Grandes bredd, gikk vi videre sammen med alle de andre "ti-tusen" til Venezias hjerte: Markusplassen og Markuskirken. Legenden forteller at Evangelisten Markus' relikvier ble fraktet fra Alexandria i Egypt hit til Venezia av to venetianske kjøpmenn i år 828 e.Kr. De smuglet levningene av Markus i en kurv dekket med svinekjøtt slik at de muslimske tollerne i Alexandria ikke ville ta i kurven. Reisen over havet var strabasiøs, men alle kommer mirakuløst frem hit. Levningene ble overrakt Dogen, og han utpeker Markus til byens skytshelgen. Myten forteller også at kurven med Markus' relikvier ble tyngre og tyngre inntil den ikke kunne bæres mer og på dette stedet ble det først reist et kapell for å huse relikviene og siden flere Markuskirker



 (Foto:Marianne/mitt Roma)


Byens "vannbuss" - il Vaporetto -  fraktet oss opp Canal Grande og tilbake til bussen vår.  Langs Canal Grande eller Canalazzo, som venetianerne kaller den, passerer vi mer enn 100 palasser. De var en gang bebodd av Venezias rikeste familier. Palassene blir ofte kalt Ca' som er en forkortelse for casa. Venetianske hus utviklet seg for å kunne møte kravene fra en by uten gater. Besøkende kom vanligvis med båt, derfor er ofte fasaden mot kanalen overdådig utsmykket. Canal Grande er byens største og mest trafikkerte vannvei. Den er 4 kilometer lang, og går fra bussholdeplassen piazzale Roma i nord til Markusplassen i syd.


Campo San Giacomo dall'Orio (Foto:Marianne/Mitt Roma)

Venezia består av 118 øyer, 160 kanaler, 400 broer, 15.000 hus og palasser, alt bygd på pælefundamenter. Byen ligger 4 kilometer fra fastlandet, midt i en ca. 15 km bred og 50 km lang lagune, bare adskilt fra Adriaterhavet ved en sandbanke. Byen Venezia har ikke romerske aner, slik Verona har, og er faktisk en av de yngste større byene i Italia. Det bodde bare noen få fiskere her ute i Romertiden. Ifølge legenden ble Venezia grunnlagt i 421 e.Kr, svært passende på "Markusdagen", den 25. april. Men, den egentlige historien er at da barbarene fra nord: hunnerne i 452, goterne i 552 og langobardene i 570, stormet inn i Nord-Italia, flyktet folk fra byene på fastlandet ut i de enorme ugjestmilde brakkvannslagunene der Venezia nå ligger. Alle øyene og sandbankene ble etterhvert omskapt til pælehusbyer. De fleste bosatte seg på klyngen av små øyer kalt Rivo Alto, "den høye bredd", dagens Rialto og i området ved San Marco, som var de høyeste og tørreste stedene for bosetting. Venezia var et maktsentrum i den italienske republikken -  La Serenissima Republica di Venezia - i nærmere 1000 år, helt frem til Napoleons invasjon i 1797. La Serenissima, som italienerne ofte kaller byen, betyr "den mest lysende", og Venezia er virkelig berømt for sitt spesielle lys. Helt siden byen ble grunnlagt har Venezia fascinert ambassadører, konger, forfattere og reisende, også takket være byens mange arkitekter, malere og komponister, ofte invitert av Dogen for å forskjønne byen. Her er det vakre mosaikker, overflod av malerier, tusenvis av malte tak og flotte bygninger. 



Sirmione og borgen Rocca Scaligera (Foto:Marianne/mitt Roma)



Siste dag hadde vi en frivillig utflukt til Sirmione-halvøya, noen tok fergen og noen syklet. Sirmione er en smal landstripe i den sørlige enden av Lago di Garda. Middelalderbyen er bare knyttet til fastlandet av en smal bro. Bilen og sykklen må parkeres utenfor, før du får lov til å gå inn i Sirmione. Borgen Rocca Scaligera ble bygget på 1200-tallet av Scalgieri-familien fra Verona. Den er utformet slik at inntrengere ikke så lett fikk adgang. her er det vollgraver, en heisbar bro og en indre havn, som ble brukt som tilfluktsted for fiskere når det var storm og sørget for ankerplass for borgens flåte. 



Rocca Scaligera (foto:Marianne/mitt Roma)


Selve byen har smale brosteinsgater og er selvsagt full av suvenirbutikker. Men som alltid, beveger du deg litt ut av hovedgatene er det stille og rolig. Spesielt er kirken San Pietro in Mavino fra 765 e.Kr. stille og vakker der den ligger på Sirmiones høyeste punkt, ikke mange går opp hit. Kirken har et freskomaleri fra 1100-tallet av "Jesus i stråleglans". 


San Pietro in Mavino (Foto:marianne/mitt Roma)

San Pietro in Mavino (Foto:Marianne/Mitt Roma)



På nord-enden av Sirmione ligger museet Grotte di Catullo. Stedet har fått sitt navn etter at Dogen i Venezia sendte ut en mann i 1483 for å inspisere territoriene republikken eide. Han skrev at Sirmione var Catullus' land og at ruinene der så ut som grotter, derav navnet Catullus grotter. Den romerske dikteren Catull var fra en velstående familie fra Veronaområdet, og man mener at familien hans hadde en eiendom i Sirmione, men det finnes ingen beviser for dette! Det store ruinkompleks med villa, bad og butikker fra det første århundre f.Kr. dekker et areal på 167 x 105 meter. Stedet ble bygget som et feriested for velstående romere og området ble utgravd på begynnelsen av 1900-tallet. 


Grotte di Cutullus (Foto:Marianne/Mitt Roma)



Uken ved Gardasjøen gikk fort med mange flotte opplevelser. Vi i Tiramisu vil takke for hyggelig samvær med en flott og entusiastisk gjeng! Neste år planlegger vi operatur til Torre del Lago i Toscana der Puccini komponerte og bodde mesteparten av sitt liv.