Diokletians termer

En legende forteller at da en romersk keiser ble spurt av en utlending om hvorfor han badet en gang om dagen, skal han ha svart ”Jeg har ikke tid til å bade to ganger om dagen”! Den romerske hverdag for fattig eller rik, mann eller kvinne, senator eller slave var selvsagt veldig forskjellig, men alle kom nesten daglig til byens bad. Til og med slaver kom, og alle kunne bade i samme anlegg. I hvert fall i de store statlige badene, som ofte var en gave til det romerske folk fra keiseren.

Diokletians termer (Foto:Marianne/Mitt Roma)

I 25 f. Kr. bygget Augustus’ general og svigersønn Marcus Agrippa det første av de store offentlige badeanleggene i Roma. Andre keisere fulgte opp, minst syv slike store anlegg ble bygget i keisertiden. Le Terme di Diocleziano (thermae er latin og fra gresk thermos – varmt bad) ligger på baksiden av Piazza della Repubblica og kirken Santa Maria degli Angeli e dei Martiri (designet av Michelangelo på midten av 1500-tallet) rett i nærheten av togstasjonen Termini. I dag huser anlegget samlingene til Museo Nazionale Romano, med antikke statuer, steler, søyler, sarkofager m.m. plassert rundt i dette storslagne ruinområdet. Her er det også en stor hage med antikke skulpturer, fontener og et stort klosteranlegg bygget etter tegninger av Michelangelo.

Michelangelos kloster (Foto:Marianne/Mitt Roma)

 

Terme di Diocleziano var det største som noensinne ble oppført i Roma, her kunne det være hele 3000 mennesker samtidig. Anlegget utgjorde et rektangulært område som var omtrent 380 x 370 meter, det dekket dermed et betydelig større område enn dagens museum. Den sentrale bygningen i termene var alene 250 ganger 180 meter. 

Massive vegger i Diokletians termer (Foto:Marianne/Mitt Roma)

Tomten ble antakelig kjøpt av Diokletians medkeiser Maximianus, da han besøkte Roma i 298. Han styrte den vestlige delen av romerriket, under keiser Diokletian, som kontrolerte den østre delen av romerriket. Keiser Diokletian var antakelig aldri i Roma, men han satte sitt preg på byen ved å igangsette store byggeprosjekter, et stort badeanlegg var velegnet i propagandaøyemed, og allerede i 306 ble dette imponerende badet åpnet. 

Michelangelos kloster og klosterhagen (Foto:Marianne/Mitt Roma)

I keisertiden var det gratis å komme inn, antakelig et strategisk trekk for å holde massene fornøyde. I slike offentlige badeanlegg foregikk det mer enn bare bading, anleggene rommet også en vrimmel av fritidsaktiviteter. Et slags samfunnshus, der man kunne diskutere forretninger og politikk eller utveksle sladder. Her var det også gymnastikksaler – palaestra – hvor man kunne trene, bibliotek hvor man kunne lese og skrive, og matboder der man kunne sitte ned og spise. I den store overdådige hagen kunne man spasere og se på skulpturer.

Krater-fontenen ved inngangen til Diokletians termer
(Foto:Marianne/Mitt Roma)

Når en gjest var klar til å bade, gjerne etter en intens treningsøkt, gikk han til – tepidarium –  et lett oppvarmet rom hvor han kunne slappe av og forberede kroppen på de varme badene. Dette rommet var det største og det var ofte rikt utsmykket. Deretter fortsatte han til – caldarium –  hvor det var varmere, og her ble kroppen dynket med forskjellige oljer. Disse oljene ble brukt som rengjøringsmiddel, fordi såpe fantes ikke. Et metallredskap, en – strigil – ble brukt til å skrape vekk olje og skitt. Dette var ingen enkel prosess, ofte brukte man slaver til å gjøre jobben. Etter oljebehandlingen gikk den badende ut i et varmt basseng – caldarium –  før han fortsatte til det kjøligere – frigidarium –  et kaldtvannsbasseng. Etter å ha fullført denne badeprosessen kunne den badende ta en runde til eller avslutte med en svømmetur i det store utendørs svømmebassenget - natatio - eller ta en massasje på spa-avdelingen!

Delfin-fontenen i den vakre hagen (Foto:Marianne/Mitt Roma)

Badeanleggene måtte ha store mengder vann for å fungere. Vanligvis trengte man egne eller forlengede akvedukter til dette. Når vannet nådde frem til badeanlegget, måtte hvert rom varmes opp til riktig temperatur. Dette ble gjort ved hjelp av romernes enestående oppvarmingssystem – hypokaustum –. Badets marmorgulv hvilte på et system av pilarer, slik at varmluften fra de mange underjordiske ovnene kunne sirkulere i kanalene under gulvet og i veggene. Et stort antall slaver holdt ilden i ovnene ved like! Med dette systemet kunne romerne varme opp enorme arealer med gulv, bassenger, dampbad og badstuer. Et liknende system ble også brukt til å varme opp de romerske villaene, men da med langt mindre ovner.

Diokletians termer (Foto:Marianne/Mitt Roma)

I likhet med Caracallas termer var Diokletians termer i bruk frem til krigene mot barbarene på slutten av 400- og begynnelsen av 500-tallet. Etter gjentatte angrep av goterne ble akveduktene som forsynte byen og badene med vann ødelagt som et ledd i strategien for å innta Roma. I løpet av middelalderen forfalt anleggene helt og det meste av verdi ble plyndret og gjenbrukt i andre byggeprosjekter. I 1565 ble det oppført et kloster etter tegninger av Michelangelo i ruinene og dette forhindret ytterligere ødeleggelser og grunnleggelsen av Museo Nazionale Romano allerede i 1889 hadde samme virkning. 

Diokletians termer (Foto:Marianne/Mitt Roma)

Praktiske opplysninger

Terme di Diocleziano
Åpningstider: alle dager untatt mandag 9.00-19.30, 
men siste inngang 18.30.
Pris: 7€, 
NB: Da får du også adgang til Palazzo Massimo, Palazzo Altemps og Crypta Balbi, biletten varer i tre dager!!
Adresse: Via Enrico de Nicola 79, kart her
Webadresse: her

Matisse arabesque

Scuderie del Quirinale viser over 100 verk av Henri Matisse denne våren (fra 5. mars til 21. juni). Noen av mesterverkene er aldri vist i Italia før. Verkene er utlånt fra blandt annet Tate i London, MET og MOMA i New York, Puskin Museum i Moskva, Hermitage Museum i St Petersburg, Centre Pompidou og Musée de l'Orangerie i Paris.

Zorah on the Terrace av Henri Matisse, 1912-1913 (Foto: Scuderie)

Matisse ville at kunsten skulle være lindrende og beroligende, som en god lenestol å hvile seg i etter fysiske anstrengelser, kanskje fordi han levde i en urolig tid – preget av to verdenskriger. Men kritikerne lot seg på ingen måte berolige av Matisses bilder. Etter avbrutte jusstudier og en problematisk kunstutdannelse fikk Matisse sitt gjennombrudd som 36-åring i Paris. Under Salon d’Automme (høstutstillingen i Paris) i 1905, ble kunstkritikeren Louis Vauxcelles så sjokkert over de brutale virkemidlene i bildene, at han omtalte Matisse og hans kunstnerkollegaer som les fauves, «de ville dyr».

Interior with Phonograph av Henri Matisse, 1934 (Foto: Scuderie)

I motsetning til de mer avstemte impresjonistene lot de nye kunstnerne ublandede farger kollidere på lerretet – med Matisse som den aller dristigste. Slik ble Matisse den førende skikkelsen i den ekspresjonistiske retningen fauvismen. Matisse bygget opp bildene sine med lysende fargeflater. Han benyttet fargen etter eget forgodtbefinnende og helt uavhengig av gjenstanden. Målet hans var å skape harmoni innenfor bildet, der farge og former skulle romme et eget utrykkspotensial helt uavhengig av forbildene i naturen. Matisse ville lage kunst som begeistret, kunst som dekorasjon var hans hovedmål. Fauvismen som bevegelse hadde ingen uttrykte teorier og manifester, og varte bare en kort periode, med bare tre utstillinger.

Thorn-bush, Branch, Green Background av Henri Matisse, 1948 (Foto: Scuderie)

I 1906 reiser Matisse til Algerie, og etter hvert blir det flere slike studieturer til utenlandet. I denne perioden kan vi se en orientalsk påvirkning i mange av hans malerier. I 1910 ser han en stor utstilling med muslims kunst i München, i 1911 reiser han til Moskva for å stille ut egne malerier. I 1912 bor han syv måneder i Tanger i Marokko, og her maler han 24 malerier og i tillegg et stort antall tegninger. 

Frem til juni kan Matisses orientalske påvirkning med arabesker og sterke farger ses på Scuderia del Quirinale på Quirinalehøyden i Roma:

Girl with a Persian Cap av Henri Matisse, ca 1915-1916 (Foto: Scuderie)

Goldfish av Henri Matisse, 1911 (Foto: Scuderie)

The Moorish Screen av Henri Matisse, 1921 (Foto: Scuderie)

Periwinkles/Moroccan Garden av Henri Matisse, 1912 (Foto: Scuderie)

Praktisk informasjon:
Åpningstider: søndag - torsdag 10-20, 
fredag og lørdag 10-22.30
Pris: 12€
Bilettkjøp: online
Adresse: Piazza del Quirinale
Webadresse: https://english.scuderiequirinale.it

Per Barclay i Roma

Galleriet Ciacomo Guidi Arte Contemporanea i Roma, viser verk av den norske kunstneren Per Barclay. Oljerommene der gulvet dekkes av olje, slik at det danner seg speilinger, er kanskje det Barclay er mest kjent for, eller slik som her hos Ciacomo Guidi der installasjonen er et kar fylt med olje.  

Oljekar av Per Barclay hos Ciacomo Guidi (Foto:Marianne/Mitt Roma)

Per Barclays arbeider hos Ciacomo Guidi (Foto: via)

Per Barclay er født og oppvokst i Oslo, men er kunstutdannet i Firenze, Bologna og Roma. Han har bodd og arbeidet hele sin karrière utenlands, både i Paris og nå i Torino. Barclay arbeider med ulike materialer og elementer som stein, stål, aluminium, glass, vann og spillolje. 

Installasjon Venezia-biennalen "Uten tittel" 1989-90, Per Barclay (Foto: OSL Contemporary)

Barclay har også blitt invitert til å delta på en rekke viktige utstillinger, blandt annet som Norges representant i den nordiske paviljongen på Venezia-biennalen i 1990. Installasjonen bestod av to rektangulære glassbeholdere - den ene innenfor den andre - plassert på gulvet. Begge beholderne var fylt helt opp med vann. Den indre fløt langsomt over, og den ytres vannivå ble holdt konstant ved hjelp av elektrisk drevne pumper. Noen meter unna, også på gulvet, stod et todelt stålbasseng fylt med brukt motorolje, med en lavastein ballanserende på ene bjelken som deler bassenget. 

Skulpturlandskap Nordland, permanent installasjon, Fauske 1993, Per Barclay 

(Foto: Nordland Kulturlandskap)

Skulpturlandskap Nordland er et stort internasjonalt skulpturprosjekt der 33 kunstnere fra 15 land i perioden 1992-1998 ble engasjert til å lage arbeider for permanent plassering ute i regionens varierte landskap. I tillegg kom to nye skulpturer i 2009 og 2010. Bakgrunnen for prosjektet var at Nordland fylke med sine 240 000 innbyggere ikke hadde et eget kunstmuseum. Det var under en idédugnad i 1988 at kunstneren Anne Katrine Dolven lanserte en idé om at fylket skulle få sin egen samling samtidskunst med en skulptur i hver kommune. 

Skulpturlandskap Nordland, permanent installasjon, Fauske 1993, Per Barclay 
(Foto: Nordland Kulturlandskap)

Barclays arbeid stod ferdig i 1993 og er plassert i Fauske, i fjæra inne i fjorden. Installasjonen består av tre elementer: to flate steinblokker av fauskemarmor hviler på metallstrukturer som står i vannkanten, vendt mot et 250 år gammelt båtnaust satt opp på stranden. Tidevannet gjør at vannstanden i fjorden skifter, slik at metallstrukturene vekselvis skjules og vises.

Uten tittel - Et gammelt båthus, Oksefjord 1990, Per Barclay (Foto: FPAC)

Barclays oljerom med hele gulvflaten dekket av olje, som ligger der stille og blank og avspeiler hele rommet, blir som en slags rekvisitt, iscenesatt av kunstneren der det endelige verket har form av et fotografi, fotografert under hans regi. I 1990 fikk Barclay et oppdrag for Artforum som resulterte i tre oljerom: Et fra et gammelt båthus i Oksefjord, et kirkerom i Spetses i Hellas og et kinesisk rom fra palazzo Barolo i Torino. Barclay har senere fotografert mange slike oljerom, for eksempel i La banque Genèva.

La banque Genève III, 2005 av Per Barclay (Foto: FPAC)

Lofoten # 6 2010, Per Barclay (Foto: OSL Contemporary)

Giacomo Guidi Arte Contemporanea:
Largo Cristina Di Svezia 17, i Trastevere rett ved Botanisk hage.
Åpningstider: tirsdag - lørdag, 11-19.30
Per Barcley: til april 2015

OSL Contemporary (Per Barclays gallerist i Norge):
Haxthausensgate 3, Oslo
Åpningstider: tirsdag-fredag 12-17 og lørdag 12-16

Giorgio Pisano (Per Barclays gallerist i Torino):
Via Principessa Clotilde 45, Torino
Åpningstider: tirsdag- lørdag 10-13 og 15.30-19

Ettore Spolletti på MAXXI-museet

Denne sommeren viser den italienske kunstneren Ettore Spoletti 70 verk i tre museer: MAXXI i Roma til 14. september, GAM i Torino til 16. juni og Madre i Napoli til 18. august. Tre museer, men bare en tittel: un giorno così bianco, così bianco - en dag så hvit, så hvit!

Nok en anledning til å dra opp til det flotte MAXXI-museet - Museo nazionale delle arti del XXI secolo, tegnet av arkitekten Zaha Hadid, som jeg har skrevet om flere ganger før se her og her.

Ettore Spolletti (Alle foto via)

Mitt Romas julekalender

Attende desember

Livia Drusilla, Augustus' kone gjennom femti år, regnes som hans trofaste rådgiver og den mektigste kvinnen i det tidlige romerske keiserriket. Men de fikk ingen barn sammen og etterhvert fikk Augustus et reelt arveproblem, fordi han bare hadde en biologisk datter, Julia, fra første ekteskap. Svigersønnen Agrippa dør i 12 f.Kr. (gift med Julia) og barnebarna Gaius og Lucius dør også før Augustus. Livias eldste sønn fra første ekteskap, Tiberius, ble adoptert av Augustus i 4 e.Kr. og ble dermed "arving". Etter Augustus' død i 14 e.Kr. ble Tiberius tilslutt keiser etter flere runder med overtalelse fra Senatet.

Livia Drusilla (Foto:via)

Etter Augustus' død flytter antakelig Livia ut av byen til sommerhuset sitt. Ruinene av dette huset, Livias hus - Ad Gallinas Albos - i Prima Porta 12 kilometer nord for Roma, ble funnet i 1596. Men stedet ble ikke anerkjent som Livias villa før på 1863/4-tallet. Da ble blandt annet en marmorskulptur av Augustus funnet i ruinene, kjent som Augusto di Prima Porta. (Den observante leser husker kanskje at jeg skrev om Prima Porta-statuen 3. desember).

Detalj av veggfreske i Livias villa (Foto: via)

I huset ble det også funnet et hypogeum - rom uten vinduer under bakken. Vanligvis brukt om sommeren for å kjøle seg ned i varmen. I spisestuen - triclinium - fant man usedvanlig godt bevarte veggmalerier fra det første århundre e.Kr. Freskene er malt som en illusjon av en paradisisk fantasihage, der mange forskjellige fuglearter ses mellom trærne. Dekorasjonsstilen er i "den andre pompeiiske-stil" der det brukes landskaper for å skape dybdevirkning. Velstående romere spiste som regel sine måltider liggende på divaner i matsaler, såkalte "triclinia" med utsikt over husets hage eller som her, på veggen i rommet. Freskene kan du se i Palazzo Massimo alle Terme. 

Veggfreske fra Livias villa i Palazzo Massimo alle Terme (Foto: via)

Detalj av veggfreske i Livias villa (Foto: via)

Open Colonna - en stjernerestaurant med lunch til 16€....

På taket til kulturhuset og samtidskunstmuseet Palazzo delle Esposizioni ligger den hypermoderne Michelinstjerne-restauranten Open Colonna. 

Open Colonna (Foto: Marianne/Mitt Roma)

Ivan Marra, tipser på nettstedet Spotted by Locals, at tirsdager til fredager kan du nå spise lunch på Open Colonna for bare 16€. Restauranten har et nytt konsept som de kaller City Lunch - du kan velge én forrett og én hovedrett fra dagens meny, eller du kan velge fra en innholdsrik buffét, i tillegg dessert fra en dessert-buffét (drikke er ikke inkludert i prisen). Antonello Colonna står bak restauranten, som har én stjerne i Michelinguiden.

Da jeg var på museet Palazzo delle Esposizioni sist, hadde de dessverre ikke åpnet restauranten for lunsj ennå, men jeg fikk lov å ta noen bilder. Neste gang jeg er i Roma skal jeg forsøke en City Lunch på Open Colonna!

NB: Inngangen til restauranten er i trappen til venstre for hovedinngangen i via Milano
(Alle foto: Marianne/Mitt Roma)

Praktiske opplysninger
Open Colonna.
Åpningstider: tirsdag - lørdag 12.30 - 15.30 og 20.00 - 23.00,
stengt søndag middag og mandag
Adresse: Scalinata di via Milano 9A (egen inngang i trappen på venstre side av bygget - heis opp til taket) kart her
Webadresse: www.opencolonna.it

Palazzo delle Esposizioni:
Åpningstider: åpner først 28. september 2013 med utstillingen:
National Geographic, 125 Years. The Great Adventure.
Pris: 10€
Ustillingen: Gli anni settanta. Arte a Roma åpner 11. oktober 2013 og da koster det 12€ for å se begge utstillingene. 
Adresse: Via Nazionale 194, kart her
Webadresse: www.palazzoesposizioni.it

Hendrik Christian Andersens museum i Roma

I mai i år så jeg Nrks dokumentarserie Glemte helter, om den norskfødte kunstneren Hendrik Christian Andersen, som både var skulptør, maler og byplanlegger i Roma. Historien om Andersens ambisjoner om å skape et fredlig internasjonalt samfunn, lenge før FN ble etablert, vekket min interesse. Han ville bygge en Verdensby uten grenser som skulle bidra til en ny æra med fred mellom alle nasjoner. 

Detaljtegninger av Andersens Verdensby (Foto: Marianne/mitt Roma)

For å gjennomføre denne visjonen hadde han ansatt førti arkitekter med ett mål for øye: Å forandre verden! Og faktisk var det flere statsledere som var interessert i prosjektet, men Hendrik Christian Andersens utopiske visjoner ble imidlertid aldri fullført!

Plantegning av Verdensbyen (Foto: Marianne/Mitt Roma)

Da han døde i 1940,  etterlot han eiendommen sin - Villa Helene - med skulpturer, kart og arkitekttegninger til den italienske stat. Samlingen innholder over 200 skulpturer, over 200 malerier og 350 grafiske arbeider. I dag er dette Museo Hendrik Christian Andersen og ligger i Flamino-området nord for piazza del Poppolo i Roma. Museet ble åpnet for publikum etter en restaurering i 1999 og er nå en underavdeling av Galleria nazionale d'arte moderna.

Museo Hendrik Christian Andersen (Foto: Marianne/Mitt Roma)

Andersen slo seg ned i Roma i 1897 og fra 1902 bodde han sammen med moren Helene, broren Arthur som var konsertpianist og svigerinnen Olivia Cushing som var enke etter eldstebroren Andreas, han døde ung av tuberkulose. I 1922 bygget Andersen Villa Helene ved hjelp av sin nå avdøde aristokratiske svigerinnes penger. Villaen var både bolig og atelier med utstillingssalonger for Andersen, som bodde her til sin død. 

Skulpturene i det overfylte museet (Alle foto: Marianne/Mitt Roma)

I Nrk-dokumentaren sier professor i kunsthistorie Einar Petterson at det er de "styggeste, rareste, mest kitchete skulpturene jeg noengang har sett og da tenkte jeg, dette er en interessant mann." I dokumentaren fortelles hele historien om hvordan denne glemte kunstneren havnet i Roma og hva bakgrunnen var for Andersens mange monumentale og ruvende skulpturer og skulpturgrupper.

Utopisk muskelkraft! (Foto: Marianne/Mitt Roma)

Andersen ble født i Bergen i 1872, men arbeiderfamilien emigrerte til USA, Newport i1873. I 1894 drar Andersen på studietur til Paris og videre til Italia. Han studerer kunst i Paris og Napoli og slår seg tilslutt ned i Roma for godt i 1897. Her er han mye sammen med amerikanske kunstnere og forfattere. 

Henry James og Hendrik Christian Andersen (Foto: via)

Våren 1899 ble han kjent med forfatteren Henry James, som på denne tiden bodde i Storbritania. Dikteren ble betatt av den unge Andersen og han var en av de første som kjøpte en byste av ham. De møttes bare noen ganger, men en samling av 78 brev fra James til Andersen med tittelen, Amato Ragazzo - Beloved Boy. Letters to Hendrik C. Andersen 1899-1915, ble utgitt i 2000.

Detaljtegning av Tower of Comunication (Foto: Marianne/Mitt Roma)

Arbeidet med Verdensbyen ble Andersens hovedprosjekt fra 1907, dette skulle være en syntese av mange ulike kulturformer, tenkt som et storslått møtepunkt og idésenter for det ypperste innen kunst, vitenskap, filosofi, religion, politikk og teknikk. De skulle samarbeide med en pasifistisk orientert organisasjon, Verdens samvittighet, som Andersen opprettet sammen med svigerinnen Olivia i 1912. Olivia var også den som skrev ned all dokumentasjonen til prosjektet. Den franske arkitekten Ernest Hébrard ble også hyret inn.

Modell av et av palassene i Verdensbyen (Foto: Marianne/Mitt Roma)

I 1913 gir de ut en praktbok med mange illustrasjoner som presenterer Verdensbyen. Andersen og hans medhjelperes visjon for en bedre verden hadde tittelen - Creation of a World Centre of Communication - et manifest som ble sendt til en rekke regjeringer, kulturinstitusjoner og enkeltpersoner i mange land for å samle støtte til "å fremme vennskap mellom alle land".

Boken: Creation of a World Centre of Communication (Foto: Marianne/Mitt Roma)

Detaljtegning av Verdensbyen (Foto: Marianne/Mitt Roma)

Kong Albert I av Belgia ble interessert i Andersens Verdensby og de to avtalte et samarbeid. Men i 1914 begynner første verdenskrig og alle planer blir skrinlagt. I 1917 dør Olivia og arbeidet med Verdensbyen stopper helt opp. I 1926 prøver Andersen å få støtte hos Mussolini, som viser interesse for prosjektet. Han gikk så langt som å sette av et landområde syd for Roma, men Mussolini var ingen fredsaktivist og prosjektet ble aldri gjennomført. Han hadde andre planer og i dag er dette landområdet, bydelen EUR - Esposizione Universale di Roma. For Mussolini skulle dette store området utenfor Roma, symbolisere den italienske fascismen, med spektakulære byggninger og storslåtte tanker, men prosjektet ble avbrutt av annen verdenskrig. Mange av bygningene ble skadd under krigen, men området ble istandsatt og fullført etter 1951. 

I 1940 dør Hendrik Christian Andersen og han ble gravlagt sammen med sine kjære i familie-mausoleet på Den ikke-katolske kirkegården. 

Skulpturgruppe (Foto: Marianne/Mitt Roma)

Forrige gang jeg var i Roma, fikk jeg endelig anledning til å besøke Museo Hendrik Christian Andersen, og jeg likte det! Riktignok er dette et museum fylt til randen av nyklassiske rare skulpturer, men det er en spesiell atmosfære her. Kanskje fordi dette er et museum som forlengst har gått ut på dato, her er det i hvert fall befriende rolig, nesten mennesketomt. Det er heller ikke hver dag jeg leter opp glemte nordmenn med utopiske ambisjoner....

Praktiske opplysninger

Museo Hendrik Christian Andersen:

Åpningstider: tirsdag-søndag 9-19.30

Pris: gratis

Adresse: Via Pasquale Stanislao Mancini 18-20, kart her

Webadresse: www.museoandersen.beniculturali.it