Skuddårsdagen

Romerne visste allerede for over 2000 år siden at Jorden bruker omtrent 365 og en kvart dag på å gjennomføre et omløp rundt solen. I år 46 før Kristus iverksatte Julius Caesar en reform av romernes kalender. Denne nye kalenderen ble kjent som den julianske kalender, en kalender som baserte seg på solåret etter egyptisk mønster med 365 dager delt opp i 12 måneder.

Da Caesar innførte den nye kalenderen måtte han jukse litt for å få kalenderen til å stemme med Jordens "gang" rundt solen. Med fire års mellomrom måtte det spes på med en ekstra dag – en skuddårsdag – som ble lagt til den siste dagen i februar. Den siste dagen i romernes opprinnelige kalenderår. Til å begynne med hadde nemlig romernes kalender bare ti måneder, fra mars til desember. Mars, som var oppkalt etter krigsguden Mars, var årets første måned helt frem til år 153 før Kristus. Det året ble det bestemt at konsulene skulle tiltre 1. Januar, dermed måtte man også endre årets begynnelse, fordi romerne navnga sine år etter de to som var valgt til årets konsuler. Navnene deres ble brukt i alle dateringer, for eksempel "Augustus ble født da Marcus Tullius Cicero og Gaius Antonius var konsuler", det vil si i år 63 f.Kr.

Det året Caesar innfører det nye kalendersystemet ble kalt "forvirringens år", fordi dette året ble forlenget med 90 dager for å få solåret til å stemme overens med kalenderåret. Men, selv med et skuddår hvert fjerde år viste seg på sikt ikke å være nok til å få en helt nøyaktig kalender.

Da mange av de tysk-romerske statene gikk over til den gregorianske kalenderen i 1582 hoppet de over dagene mellom 4. og 15. oktober. (Foto: via)

Da pave Gregor VIII innført den gregorianske kalenderen i 1582, var avviket kommet opp i flere døgn. Nå hoppet man over 10 dager, fra 4. Oktober til 15 oktober. I tillegg justerte de også regelen om skuddårsdager. De måtte rett og slett også lage noen unntak: Dersom året også kan deles på 100 som for eksempel år 1900 er det ikke skuddår. I tillegg er det unntak for unntaket: Dersom året er delelig med 400 er det likevel skuddår og dermed ble for eksempel år 2000 et skuddår.

Det gikk ganske tregt å innføre den gregorianske kalenderen, mange var skeptiske til disse nye utregningene. Dette førte også til at kirken følte det nødvendig å sette opp store meridianer som kunne måle solens gang, slik at sammen med andre observasjoner kunne man nå kontrollere beregningene som ble lagt til grunn av pavens kommisjon. Den store meridianen i kirken Santa Maria degli Angeli  (som er bygget inn i den sentrale hallen i restene av Diokletians termer) er et resultat av denne skepsisen.

Her i nord holdt vi selvsagt stand noen hundre år, for først i år 1700 gikk Danmark-Norge over fra den julianske til den gregorianske kalender. Kongen fjernet 10 dager i slutten av februar. I en kongelig forordning av 28. november 1699 sto det: ”… at udi indkommende Aar 1700 Februarii Maanet ej skal have uden 18 Dage, så at nest efter den 18. Februarii skal tællis den 1. Martii, …” Altså, vi  hoppet fra søndag 18. februar til mandag 1. mars! Hvis det kan være en trøst var svenskene hele 53 år treigere enn oss! 

Vokt deg for midten av mars......

En spåmann rådet Julius Caesar til å være på vakt på idus martius, (idus betyr den dagen i den romerske kalenderen som markerte tilnærmet midten av måneden). Det var mars og akkurat denne måneden falt idus på den femtende. I år 44 f.Kr. skal det holdes senatsmøte denne dagen. Men, møtet holdes ikke i dagens kjente senatsbygning, Curia Julia på Forum Romanum, fordi oppføringen av dette bygget var bare såvidt påbegynt. I påvente av ferdigstillelsen holder senatet til i Curia-bygningen i Pompeii-teatret, på vestsiden av dagens ruinpark Largo di Torre Argentina, i dag mest kjent som tilholdssted for Romas hjemløse katter. Under gaten Via de Torre Argentina har spanske arkeologer funnet stedet de mener drapet på Caesar fant sted. Octavian (Caesars etterfølger) skal angivelig ha oppført et minnesmerke på det stedet Caesar ble dolket ned. Det var 3 meter bredt og litt over 2 meter høyt. Denne strukturen ble avdekket av spanske arkeologer i oktober 2012.

En denarius bestilt av Brutus i år 43/42 f.Kr. På den ene siden et portrett av Brutus, baksiden har to forskjellige dolker for å vise at det var flere enn én som stod bak mordet på Caesar. På denne tiden var denne hjelmen et frihetssymbol som ble gitt til slaver den dagen de ble frigitt. Denne mynten understreker at mordet som skjedde på Idus Martius var et forsvar for republikken og dens folk mot Caesars forsøk på å undergrave senatet og republikken. (Foto: via)

Da Caesar blir båret av sted i bærestolen sin denne morgenen, får han øye på den samme spåmannen som hadde advart ham og sagt "Vokt deg for midten av mars". Ifølge historikeren Cassius Dio skal Caesar smilende ha sagt til spåmannen: "Den dagen du advarte meg mot, er her og jeg er fortsatt i live." "Ja", lød svaret, "men den er ikke over ennå." Caesars kone Calpurnia har hatt mareritt om at han kom til å dø og ber ham innstendig om å ikke å gå på møtet denne morgenen, men forgjeves. I det hele tatt er det mange tegn på ulykke, som da Caesar ofrer et dyr i tempelet noen dager før kunne han ikke finne dyrets hjerte, et dårlig tegn! Informanter hadde fortalt Caesars støttespiller og med-konsul, Marcus Antonius, om en sammensvergelse som planla et attentat mot Caesar, fordi han krenket republikkens tradisjoner. Men Caesar ville ikke arrestere konspiratørene.

 "La Mort de César" av Jean-Léon Gérôme fra 1867 (Foto: via)

Da Caesar nærmer seg teatret, blir han møtt av flere senatorer som leder ham til et rom i curiaen og her blir han påført 23 dolkestikk, men antakelig var det likevel bare ett sår som var dødelig. Gruppen av senatorer som sto bak attentatet, med Cassius Longinus og Marcus Brutus i spissen, kalte seg for Liberatores. Deres mål var ikke et statskupp, men å rydde det de oppfattet som en tyrann av veien. 

Byste av Brutus (Foto: via)

Da Caesar oppdager Brutus iblant dem, sa han på gresk "Kay su teknon" (som betyr "også du mitt barn") og dekket ansiktet med klesdrakten sin og resignerte. Ordene tillagt Caesar på latin - et tu Bruté - "også du Brutus", kommer fra Shakespeares skuespill Julius Caesar fra 1599. Shakespeare fant stoffet til tragedien i den greske historikeren Plutarks Vita parallelae, biografier om parvis grupperte kjente romere og hellenere. Disse verkene var blitt oversatt (til engelsk via fransk) av engelskmannen Sir Thomas North i 1579, og Shakespeare overtar Plutarks ord og vendinger mer eller mindre direkte i sin egen tekst. Mens andre scener er fri fantasi som for eksempel  "et tu Brutus", romerske aristokrater snakket ikke sammen på latin, men gresk! I den berømte "begravelsesscenen" holder Antonius en tale, dette snur handlingens gang, samtidig som han gir en overlegen innføring i retorikkens knep, og er helt og holdent Shakespeares frie diktning. 

Marlon Brando som Marcus Antonius fra filmen Julius Caesar (Foto: via)

Som en følge av drapet på Caesar ble den romerske republikken kastet inn i en kortvarig borgerkrig. Stridighetene førte frem til etableringen av triumviratet bestående av Marcus Antonius, Marcus Lepidus og Octavian (den senere keiser Augustus). Nå var en av Romerrikets mest kjente skikkelser borte, da Caesars testament ble lest opp fremgikk det at han etterlot sin rikdom til byens befolkning. Da folk skjønte at han ikke hadde til hensikt å etablere et kongelig dynasti, snudde stemningen. Flere av husene til attentatmennene ble satt i brann og mange av dem flyktet. Innen to år var alle døde, mens Caesar ble erklært guddommelig. Et tempel ble satt opp til hans ære i ca 29 f.Kr. på Forum Romanum, på stedet det sies at Caesar ble kremert.

Ruinene av Tempio del Divi Giulio på Forum Romanum (Foto: via)

Da Caesar masjerte mot Roma med sin hær, krysset elven Rubicon, knuste all motstand og overtok makten, erklærte han seg som diktator, først for en begrenset periode, senere for livstid. Caesar stod nå på høyden av sin makt, men disse handlingene brakte ham i direkte konflikt med senatet, de fryktet et nytt kongedømme og dermed ble han ryddet av veien. Ordene "vokt deg for midten av mars" er blitt et stående uttrykk brukt som et forvarsel om katastrofe! 

Mitt Romas julekalender

Tyvende desember

I år 12 f.Kr. fikk Augustus posisjonen pontifex maximus, yppersteprest for Pontifikalkollegiet, en gammel og viktig institusjon innenfor romernes religion. Den viktigste oppgaven var å sørge for å opprettholde pax decorum - gudenes fred. Med denne posisjonen hadde Augustus kontroll over store deler av den romerske ideologiproduksjonen. Presteskapet skulle nemlig finne ut om gudene godtok eller motsatte seg politiske avgjørelser.

Augustus som religiøs leder (Foto: via)

Pontifikalkollegiet hadde også ansvaret for at den romerske kalender ble vedlikeholdt og at religiøse aktiviteter ble gjennomført, selv om nye høytider måtte vedtas av senatet eller folket. Dette vervet gav en reell maktposisjon i et samfunn som hadde en streng inndeling av de tidsrom som kunne benyttes til verdslige formål og de som kunne benyttes til hellige gjøremål. Før det kom pålitelige solur utgjorde observasjoner av solen grunnlaget for romernes tidsmåling. Da Julius Caesar var pontifex maximus iverksatte han en reform av romernes kalender (i 46 f.Kr.). Den nye kalenderen ble kjent som den julianske kalender. Kalenderen baserte seg på solåret etter egyptisk mønster med 365 dager delt opp i 12 måneder. Dette medførte at keiserdømme ble assosiert med solårets orden og forutsigbarhet.

Romersk kalender fra 13 f.Kr., Palazzo Massimo alla Terme (Foto: via)

I år 44 f.Kr ble den femte måned - quentilis - i den opprinnelige romerske kalenderen (da begynte året i mars) oppkalt etter Julius Caesar. Juli ble valgt, fordi dette var måneden Caesar var født i. Måneden august, som tidligere het sextilis er navngitt etter Augustus, dette skjedde i år 8 f.Kr. En legende forteller at måneden august har 31 dager fordi Augustus ville at hans måned skulle være like lang som Julius Caesars. Men det er høyst sannsynlig oppdiktet, fordi sextilis hadde allerede 31 dager før den ble døpt om. Måneden sextilis ble valgt i følge senatus consultum, for å hedre Augustus, fordi flere betydningsfulle seiere som førte til hans fremgang, kuliminerte med seieren over rivalen Marcus Antonius og den påfølgende erobringen av Alexandria i august i år 30 f.Kr. Keiserkulten fikk også innpass i kalenderen, blandt annet ved at Augustus' fødselsdag 23 september ble offentlig høytidsdag. I Lilleasia ønsket man å begynne det nye året nettopp på denne dagen, fordi Augustus ble regnet for å ha innledet en ny epoke. Keiser Augustus hadde blitt krumtappen i riket og et symbol på det. 

Mitt Romas julekalender - tjueandre desember

I går snudde solen, denne dagen er den korteste i hele året! Vanligvis vil datoen for vintersolverv variere fra år til år, så neste år kommer denne dagen den 22. desember! Vintersolverv er tidspunktet én gang i året når jorden er i det punktet av sin bane rundt solen hvor den nordlige halvkule heller lengst bort fra solen. Dagen dette inntreffer er den med kortest daglengde. Når solen står i sør midt på dagen, har den sin årlig laveste døgnmaksimumshøyde over horisonten, altså solen "snur"!

Jordens stilling ved vintersolverv på den nordlige halvkule (Foto: via)

Romerne feiret Den ubeseirede sol i skikkelse av lys- og frelserguden Mithras, omtrent på denne tiden. Mithras fødselsdag ble feiret etter den julianske kalender, den 25. desember. I oldtiden var det normalt akseptert at alle solguder hadde fødselsdag på denne dagen, da det var denne dagen solen begynte å tilta i styrke igjen. Da man skiftet til den gregorianske kalender fastsatte man datoen for vintersolverv til ca. 22. desember. Mithras-kulten var en hellenistisk mysteriereligion importert fra Persia og hadde størst utbredelse og betydning i keisertidens førkristne tid fra rundt 100-tallet til rundt 400-tallet e.Kr. og var antakelig en rival til kristendommen. 

Mitt Roma feirer vintersolverv med rød-orange solnedgang over byens kirkekupler sett fra Monte Picio og Spansketrappen:

Alle foto: Marianne/Mitt Roma

Ferragosto og Marias Himmelfart

15. august er offentlig fridag i Italia og kalles Ferragosto, "feraie Augusti - Augustus' festdag". De fleste italienere har sommerferie på denne tiden. Det sies at det var den romerske keiser Augustus som bestemte at både borgere og slaver skulle få fri denne dagen for å feire at det gikk mot slutten av innhøstingen. 

Augusto di prima Porta i Museo Pio Clementino i Vatikanmuseet (Foto: her)

Måneden august het opprinnelig - Sextilius - (den sjette), fordi det var den sjette måneden i den primitive romerske kalenderen, som bare hadde ti måneder og begynte 1. mars. Da keiser Octavian eller Gaius Octavius fikk hederstittelen Augustus fikk måneden navn etter ham. En morsom legende sier at måneden august har 31 dager fordi Augustus ville at hans måned skulle være like lang som måneden juli, som var oppkalt etter Julius Cæsar i 45. f.Kr. Opprinnelig het juli - Quintiles - (den femte), men ble oppkalt etter Julius Cæsar fordi han var født i juli.

Pranzo di Ferragosto (Foto: her)

Ferragosto i Roma er som regel preget av mange stengte restauranter og få romere i byen. Denne perioden blir regnet som den varmeste tiden i Roma og de som kan, flykter ut til sjøen for å kjøle seg ned. Filmen Pranzo di Ferragosto "Sensommer lunsj i Roma" fra 2009, regi av Gianni Di Gregorio, er en herlig beskrivelse av alle de som ikke kan dra fra Roma denne dagen. 

Gianni serverer damene utsøkt mat og vin (Foto: her)

Filmen handler om en middelaldrende, arbeisledig mann (spilt av Gianni Di Gregorio), som fremdeles bor hjemme i Trastevere hos sin mor på 93 år. Han forsøker å drukne sine økonomiske problemer i hvitvin og har ikke råd til å si nei når huseieren vil at han skal passe hans gamle mor i ferragosto-helgen.  Ryktet om dette midlertidige pensjonatet har spredd seg og flere gamle damer dukker opp. Det er ikke annet å gjøre enn å doble vininntaket og gjøre det beste ut av situasjonen.

Den katolske kirken har knyttet dagen 15. august til Jomfru Marias opptagelse i himmelen, Marias Himmelfart.  Legenden om Marias død er gjenfortalt i Legenda aurea, og hadde stor innflytelse på kunstnere i middelalderen og renessansen. 

Utsnitt av altertavlen i Capella Carafa i Santa Maria Sopra Minerva 
foto: Web gallery of art

I Capella Carafa som ble bygd og dekorert på oppdrag fra kardinal Oliviero Carafa har Filippino Lippi malt Marias Himmelfart. Kapellet i en av mine favorittkirker, Santa Maria Sopra Minerva, er dedisert til filosofen og helgenen Thomas av Aquinas og Jomfru Maria. Selv om legenden om Jomfru Marias død og opptagelse i himmelen ikke har noen bakgrunn i Bibelen, ble Himmelfarten offisielt erklært som en faktisk hendelse av Pave Pius XII i 1950. 

Legendene om Marias Himmelfart er mange og en lyder slik: 
"Da tiden for jomfru Marias død var kommet, samlet apostlene seg rundt sengen hennes. Et ukjent lys fylte rommet, apostlene falt på kne, og himmelen åpnet seg. Der så de menneskesønnen på en lyssky, og mens Marias ansikt strålte av morskjærlighet, sprang hennes sjel inn i sønnens armer." 
(fra siden 15. august i Mytekalender hele året. Terje Nordby, Aschehoug 2011.)

Denne minnedagen var også en høytidsdag i Norden før protestantismen kom nordover på 1500-tallet. Dagen er avmerket på den norske primstaven  med et eget tegn (ofte en krone eller et tre).  

Primstaven hadde ofte en sommerside og en vinterside, her er tegnet for Marias Himmelfart under 23 på sommersiden (Foto: her)

 
Primstaven har sitt utspring i den katolske kirkekalenderen, basert på den julianske kalenderen. Man regnet med at rundt 15. august kom de første frostnettene oppe i fjellet, og folk ba til Jomfru Maria om at hun skulle gå i forbønn for dem, slik at det ikke ble uår. Vel, været er alltid et tema både i nord og i syd, enten for kaldt eller for varmt!

Januar har ikke alltid vært årets første måned!

Janus

Romerne har satt sitt preg på oss, noe vi kanskje ikke tenker så mye over i dag. En av de eldste romerske gudene, Janus (Giano) har gitt navn til årets første måned januar (gennaio). I antikken het denne måneden - mensis Ianuarius - som betyr Janusmåneden. Janus var portens gud, han var også porten selv og kunne dermed herske over alle porter og alle dører i husene i Roma. Janus kjennetegnes ved at han har to ansikter, ett ser bakover mot det som har skjedd og ett forover mot fremtiden. 


Ifølge en av legendene hindret Janus romernes nabofiender, sabinerne i å åpne portene på Kapitol. Dette førte til at romere og sabinere sluttet fred. Som et minne om denne seieren i fredens ånd skulle døren til Janustempelet på Forum alltid stå åpen i krigstid, slik at Janus kunne komme romerne til hjelp øyeblikkelig. Fred ble ensbetydende med en lukket port og krig det motsatte. Dette sagnet utnyttet også keiser Augustus til sin fordel, han skryter i sitt testamente, Res Gestae divi Augusti (kap. 13) av at han hele tre ganger sørget for at Janusporten ble lukket.

Janus  (fra Vatikanmuseet)

Janusbuen
På Forum Boarium, antikkens kvegmarked står Janusbuen - Ianus Quadrifrons - en firesidet marmorbue. Den er antagelig reist av keiser Konstantin i første del av 300-tallet e.Kr. Området mellom Kapitolhøyden og Tiber var i antikken et stort markedsområde like ved elven og het den gangen Velabrum (som betyr sump på latin). Navnet kom av at Tiberen med jevne mellomrom gikk over sine bredder dermed ble dette området en sump. Dagens via del Velabro var i antikken antagelig en av veiene i et travelt veikryss i utkanten av Forum Boarium. Her stod Janusbuen som en inngangsport til kvegmarkede, med sine fire buer. Ifølge sagnet var det her et sted kurven med Romulus og Remus fløt i land. Kurven ble funnet av en ulvinne som ammet tvillingene, inntil en gjeter fant dem og fostret dem opp. 


Vel, alle sivilisasjoner trenger sin skapelsesmyte og sagnet om Romulus og Remus er Romas opprinnelsesmyte. Romerne regner grunnleggelsen av byen til det mytiske årstallet - 21. april 753 f.Kr. - den dagen Romulus inntok Palatin-høyden og grunnla Roma. 

Janusbuen - Arco di Giano

Vår tids kalender hvor kommer den fra?
Den eldste romerske kalender ble innført allerede i kongetiden (753-509 f.Kr.) og kom antagelig fra etruskerne (de dominerte i de nordlige og sentrale delene av dagens Italia, før Romas dominans).Til å begynne med hadde kalenderen bare ti måneder, fra mars til desember (januar og februar ble lagt til senere). Mars var opprinnelig årets første måned helt frem til år 153 f.Kr, da ble det bestemt at konsulene skulle tiltre 1. januar. Dermed måtte man også endre årets begynnelse, fordi romerne navnga sine år etter de to menn som var konsuler det året. Navnene deres ble brukt i alle dateringer, for eksempel "Augustus ble født da Marcus Tullius Cicero og Gaius Antonius var konsuler", dvs. i år 63 f.Kr.


Julius Caesar innførte en mer varig kalenderløsning i rollen som pontifex maximus (yppersteprest), fordi til nå hadde den tradisjonelle romerske kalenderen kommet i utakt med solåret. Prestene måtte følge med på kalenderen for å vite hvilke datoer de religiøse festene falt på. Ved å vilkårlig tilføye ekstra dager og uker her og der, kompenserte de for manglende dager. I ca.46 f.Kr. innfører Caesar en kalender etter egyptisk mønster, med 365 dager, delt opp i 12 måneder. Dette året ble kalt "forvirringens år", fordi det ble forlenget med 90 dager for å få solåret til å stemme overens med kalenderåret. Etterhvert tilføyde man også et skuddår med 366 dager hvert fjerde år, fordi jorden gjør sitt kretsløp rundt solen på ca. 365 1/4 dag. 

Pave Gregorius XIII

Denne Julianske kalenderen ble beholdt helt frem til 1582, da pave Gregorius XIII nedsatte en komisjon som utarbeidet en ny kalender. Disse nye beregningene tillot en justering der man hoppet over en skuddårsdag nå og da. Riktignok gikk det ganske tregt å innføre den Gregorianske kalenderen, mange var skeptiske til disse nye utregningene. Dette førte til at kirken følte det nødvendig å sette opp store meridianer som kunne måle solens gang, slik at sammen med andre observasjoner kunne man nå kontrollere beregningene som ble lagt til grunn av pavens komisjon. Den store meridianen i Santa Maria degli Angeli (kirken som er bygget inn i den sentrale hallen i Diokletians termer, ved Stazione Termini), er et resultat av denne skepsisen. I de katolske områdene skiftet man kalender i løpet av 1500 og 1600 tallet, men i de protestantiske landene, så sent som 1700-1900 tallet. I Danmark-Norge ble dagen etter 18. februar i år 1700 til 1. mars. Sverige var enda treigere enn oss, de skiftet i 1753. Uansett treige protestanter, følger (nesten) alle den Gregorianske kalenderen i dag og januar har vært årets første måned helt siden 153 f.Kr.!

Pavens bulle fra 1582