Skuddårsdagen

Romerne visste allerede for over 2000 år siden at Jorden bruker omtrent 365 og en kvart dag på å gjennomføre et omløp rundt solen. I år 46 før Kristus iverksatte Julius Caesar en reform av romernes kalender. Denne nye kalenderen ble kjent som den julianske kalender, en kalender som baserte seg på solåret etter egyptisk mønster med 365 dager delt opp i 12 måneder.

Da Caesar innførte den nye kalenderen måtte han jukse litt for å få kalenderen til å stemme med Jordens "gang" rundt solen. Med fire års mellomrom måtte det spes på med en ekstra dag – en skuddårsdag – som ble lagt til den siste dagen i februar. Den siste dagen i romernes opprinnelige kalenderår. Til å begynne med hadde nemlig romernes kalender bare ti måneder, fra mars til desember. Mars, som var oppkalt etter krigsguden Mars, var årets første måned helt frem til år 153 før Kristus. Det året ble det bestemt at konsulene skulle tiltre 1. Januar, dermed måtte man også endre årets begynnelse, fordi romerne navnga sine år etter de to som var valgt til årets konsuler. Navnene deres ble brukt i alle dateringer, for eksempel "Augustus ble født da Marcus Tullius Cicero og Gaius Antonius var konsuler", det vil si i år 63 f.Kr.

Det året Caesar innfører det nye kalendersystemet ble kalt "forvirringens år", fordi dette året ble forlenget med 90 dager for å få solåret til å stemme overens med kalenderåret. Men, selv med et skuddår hvert fjerde år viste seg på sikt ikke å være nok til å få en helt nøyaktig kalender.

Da mange av de tysk-romerske statene gikk over til den gregorianske kalenderen i 1582 hoppet de over dagene mellom 4. og 15. oktober. (Foto: via)

Da pave Gregor VIII innført den gregorianske kalenderen i 1582, var avviket kommet opp i flere døgn. Nå hoppet man over 10 dager, fra 4. Oktober til 15 oktober. I tillegg justerte de også regelen om skuddårsdager. De måtte rett og slett også lage noen unntak: Dersom året også kan deles på 100 som for eksempel år 1900 er det ikke skuddår. I tillegg er det unntak for unntaket: Dersom året er delelig med 400 er det likevel skuddår og dermed ble for eksempel år 2000 et skuddår.

Det gikk ganske tregt å innføre den gregorianske kalenderen, mange var skeptiske til disse nye utregningene. Dette førte også til at kirken følte det nødvendig å sette opp store meridianer som kunne måle solens gang, slik at sammen med andre observasjoner kunne man nå kontrollere beregningene som ble lagt til grunn av pavens kommisjon. Den store meridianen i kirken Santa Maria degli Angeli  (som er bygget inn i den sentrale hallen i restene av Diokletians termer) er et resultat av denne skepsisen.

Her i nord holdt vi selvsagt stand noen hundre år, for først i år 1700 gikk Danmark-Norge over fra den julianske til den gregorianske kalender. Kongen fjernet 10 dager i slutten av februar. I en kongelig forordning av 28. november 1699 sto det: ”… at udi indkommende Aar 1700 Februarii Maanet ej skal have uden 18 Dage, så at nest efter den 18. Februarii skal tællis den 1. Martii, …” Altså, vi  hoppet fra søndag 18. februar til mandag 1. mars! Hvis det kan være en trøst var svenskene hele 53 år treigere enn oss!