Ettore Spolletti på MAXXI-museet

Denne sommeren viser den italienske kunstneren Ettore Spoletti 70 verk i tre museer: MAXXI i Roma til 14. september, GAM i Torino til 16. juni og Madre i Napoli til 18. august. Tre museer, men bare en tittel: un giorno così bianco, così bianco - en dag så hvit, så hvit!

Nok en anledning til å dra opp til det flotte MAXXI-museet - Museo nazionale delle arti del XXI secolo, tegnet av arkitekten Zaha Hadid, som jeg har skrevet om flere ganger før se her og her.

Ettore Spolletti (Alle foto via)

Årets 17. mai feiring i Roma.

I dag er det 200 år siden Riksforsamlingen på Eidsvoll vedtok Norges Grunnlov. Den er Europas eldste og verdens nest eldste grunnlov som fortsatt er i bruk. Grunnloven Norge fikk i 1814 var startpunktet for det moderne norske demokratiet, den satte folket i sentrum for statens styre og vi kan i dag feire 200 år med folkestyre! 

Norges Grunnlov. Bildet viser siste side med noen av delegatenes underskrift og segl. Øverst til venstre kan man lese: "Vi undertegnede Kongeriget Norges Repræsentanter, erklære herved denne Constitution, som af Rigsforsamlingen er antaget, for Kongeriget Norges Grundlov, hvorefter alle og enhver sig have at rette. Dets til Bekræftelse under vor Haand og Seigl. Eydsvold d: 17de May 1814." (Foto: via)

Selv om Norges Grunnlov var startpunktet for det norske demokratiet var den ikke demokratisk i dagens betydning av ordet. Kun et fåtall menn fikk stemmerett i 1814 og kvinner fikk ikke delta. I tillegg utelukket Europas mest liberale grunnlov både munkeordener, jesuitter og jøder, de ble nektet adgang til riket! 

§ 2 fra 1814 lyder slik:

"Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De indvaanere, der bekjende seg den, ere forpliktede til at oppdrage sine børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maa ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riket."

Norges Grunnlov fra 1814 

Den 4. mai 1814 begynte de 112 riksdagsmennene debatten om konstitusjonskomiteens utkast til teksten i Grunnloven. I løpet av dagen vedtok de 20 paragrafer, blandt dem § 2. Idéhistoriker og forlegger Håkon Harket har skrevet om hvordan noen av Norges fremste intellektuelle kunne skape denne jødefiendtlige paragrafen, i boken Paragrafen. Eidsvoll 1814, han sier:  

"Innføringen av paragrafen innebar en radikal stillingtagen i en debatt om jøders borgerrett som var blitt ført siden 1780-tallet, og som riksforsamlingens fremste medlemmer kjente svært godt." (Harket. Dreyer, 2014. s. 387)

Det tok faktisk 37 år før jøder igjen fikk innreise. I 1834 fikk jøder først adgang til å søke om leidebrev for å drive handel med norske kjøpmenn, og i 1851 etter lang debatt ga Stortinget jøder adgang til Norge. 

Da riksdagsmennene behandlet paragraf 2 i 1814, som i utgangspunktet skulle dreie seg om statens offentlige religion og religionsfrihet sier Karsten Alnæs i boken 1814. Miraklenes år at det var innlegget til Wilhelm Frimann Koren Christie som ble det avgjørende i diskusjonen:

"Fri religionsutøvelse bør bare gis til de "christelige Religions-Secter", slo han fast. Hverken jøder eller tilhengere av andre ikke-kristne religioner bør ha adgang til landet. Årsaken er at nordmennene er lett bevegelige. De er "fyrige" og har en levende fantasi.....bedrageren, under skinn av hellighet og religiøs iver, kan komme til å lure formuen fra den enfoldige og forlede ham til å kaste seg ut i et lastefullt liv, og sette seg opp mot landets øvrigheter. Det ville igjen kunne føre til menneskeofringer, avgudsdyrking og bigami!" (Alnæs. Schibsted, 2013. s. 248)


Koren Christe la etter dette innlegget frem et forslag som utelukket både jøder, jesuitter og munkeordener og forslaget ble vedtatt. I 1897 oppheves forbudet mot munkeordenen, det vil si det tok 83 år før munkene slapp inn og hele 142 år før jesuittene var velkomne i Norge, da forbudet mot jesuitter ble opphevet i 1956. (mer om dette i Aftenposten se her)


Det var først i 1964 at det innlemmes full religionsfrihet i Norge. I 2012 blir Grunnlovens paragrafer endret slik at kongen ikke lenger er overhode for Kirken og flertallet av regjeringens medlemmer trenger heller ikke lenger være kirkemedlemmer for at de skal være vedtaksdyktige!

Vel, det var litt om § 2 - en paragraf med bismak - i den ellers så entusiastiske feiringen av mirakelåret 1814  - Gratulerer med dagen!

For dere som er i Roma og ønsker å feire dagen:

Program

Kl 11.00 - Il cimitero acattolico (Den ikke-katolske kirkegården)
Adresse: Via Caio Cestio 6, (ved Cestus-pyramiden)

Minnehøytidelighet ved Peter Andreas Munchs gravsted der den norske historieprofessoren ble gravlagt i 1863. Tale for dagen ved leder for Det norske institutt i Roma, professor Turid Karlsen Seim og kransnedleggelse ved ambassadør Bjørn T. Grydeland.

Se hva jeg skrev i 2012 om Den ikke-katolske kirkegården her. 

P.A.Munchs grav i Roma malt av Edvard Munch i 1927 (Munch-museet)

Kl 16.00 - Da samles mange nordmenn til 17.mai gudstjeneste ved St. Olavsalteret i San Carlo al Corso, midt i Romas hovedgate Via del Corso 437. Gudstjenesten forrettes av Sigurd Markussen.

Se hva jeg skrev i 2012 om St.Olavsalteret og San Carlo al Corso her.

Tiramisu på Sicilia - del 2.

Fra Trapani går det hydrofoil ut til Favignana (tar ca. 20 minutter). Navnet kommer fra fønvinden kalt favonio. Øya blir også kalt sommerfugløya - la Farfalla - fordi den ser ut som en usymmetrisk sommerfugl. Favignana er den største av de tre Egadiøyene på Sicilias vestkyst. Marettimo ligger lengst i vest, og har fjell og bratte, ulendte klipper og Levanzo har dype grotter med forhistoriske hulemalerier. På Favignanas vest side er det høye fjell, mens i øst er det flatt. Vi kjøpte med oss lunsj, leide sykler og syklet på øde veier langs sjøen, gjennom blomsterenger og små husklynger med steingjerder. Kart over Favignana her

Vårblomster på Favignana (Foto: Marianne/mitt Roma)

Mange steder finnes det spor av øyas eldgamle steinhoggerindustri, som var en av Favignanas viktigste inntektskilder. Dette har satt sitt tydelige preg på øya med rektangulære kløfter og enorme sprekker som kan sees overalt. Da ny kostbar teknologi og transport ble for dyr, fikk denne innbringende næringsveien en brå slutt på 1950-tallet. Sårene i naturen er noen steder mer eller mindre grodd til med blomster og gress, andre steder fasineres vi av de enorme forlatte anleggene. Heldigvis er kombinasjonen av store blomsterenger og blått hav det som gjør sterkest inntrykk.  

Rester av Favignanas steinhoggerindustri (Foto: Marianne/Mitt Roma)

Reisejournalist Lise Foss skriver om Favignana i boken "Sicilia, Til fots på historiske stier":

"Favignana - en øy i sola - en øy for alle sanser. Du blir overveldet av lyder, bilder, smaker og dufter, kjente og ukjente. Vill fennikel, timian, tang, ramsalt hav. Smaken av blodfersk fisk, av skalldyr i alle varianter. Måkeskrik og bølgeskvulp. Langsom motordunking fra fiskebåter. Og synet av blomster. Blomster i alle kriker og kroker. Tepper av blomster. Gule, lilla, rosa, purpur, hvite og blå." (Lise Foss s. 89)

Fisk til salgs på havnen i Favignana by (Foto: Marianne/Mitt Roma)

Favignana er også kjent for sin årlige tunfiskfangst med tradisjoner tilbake til arabiske innvandrere. En spektakulær begivenhet som tiltrekker mange turister hvert år. Begivenheten foregår i mai og begynnelsen av juni og kalles La Mattanza, som betyr massakren. Store stimer med tunfisk, søker hvert år til disse farvannene for å gyte (det er litt uklart hvor store disse stimene er i dag, etter år med overfiske fra moderne fiskebåter). På Favignana drives fangstmetodene etter nedarvete ritualer der fisken fanges i digre garn som senkes i havet i et sinnrikt system som tilslutt fører fisken inn mot land. Garnet lengst inn mot land blir trukket opp til overflaten med ren håndkraft. Sterke menn fanger fisken en og en med spesialhakker og muskelkraft. Fiskerne blir oppildnet av eldgamle sanger, mens de trekker de tunge garnene opp til overflaten.

Fiskere på havnen i Favignana by (Foto: Marianne/Mitt Roma)

Vi syklet til bukten Cala Rossa ("den røde bukt"), kjent som farvannene der romerne vant et blodig sjøslag over kartagerne i 241 f.Kr og med det endte Den første punerkrig. Kanskje var det etter dette slaget at romerne forandret det litt defensive navnet på Middelhavet fra - Mare Magnum -  som betyr "storhavet", til det langt mer offensive - Mare Nostrum - som betyr "vårt hav". Sicilia ble etter dette romernes første oversjøiske provins og i løpet av bare femti år oppnådde romerne et totalt herredømme i nesten hele Middelhavet. Denne bragden ble så fullstendig at i 167 f.Kr. kunne senatet i Roma avskaffe direkte skatter i hele fastlands-Italia og erstatte dem med rikdommene som republikken fikk i inntekter fra de nyopprettede provinsene i Middelhavet. I dag, heldigvis, er vannet i Cala Rossa turkisblått og krystallklart og vi hoppet i havet...... 

Cala Rossa (Foto: Marianne/Mitt Roma)

Neste dag kjørte vi til Lo Zingaro, som er Sicilias første naturreservat og ble opprettet i 1981. Det ble store protester da Sicilias regionale turistmyndigheter ønsket å bygge en bilvei gjennom området. Myndighetene ønsket å tiltrekke flere turister hit og knytte turistbyene sammen (det er langt å kjøre rundt fjellene). Veiplanene provoserte så mange at 18. mai 1980 deltok det mer enn 6000 mennesker i en protestmarsj mot prosjektet. Protestene fikk også mye oppmerksomhet fra medier over hele Europa, tilslutt endte det med at turistmyndighetene måtte gjøre retrett og Sicilias første naturreservat var et faktum. I dag er dette en velorganisert naturpark (frivillige pensjonister rydder og steller stiene), der stiene strekker seg på kryss og tvers langs den 7 kilometer uberørte kystlinjen, Golfo di Castellamare. 

Lo Zingaro (Foto: Marianne/Mitt Roma)

Her er det bratte klipper, små bukter, rik fauna og nydelig natur. Hovedstien følger kystlinjen høyt over havet med fantastisk utsikt. I nord ligger badebyen San Vito lo Capo, en liten hvitvasket by fra 1700-tallet. I sør ligger vakre Scopello et lite tettsted med en flere hundre år gammel baglio sentralt i midten (et gårdstun der flere familier bygde sine boliger og uthus sammen mot et indre gårdsrom som beskyttelse mot inntrengere). Fra et bakeri i en sidegate selges verdens beste pane cunzato, som kan spises under det store fikentreet over gaten. Det finnes mange stier og valgmuligheter i lo Zingaro og vi valgte å gå den syv kilometer lange stien fra nord til sør langs lo Zingaros sjøside. Underveis var det muligheter for å gå inn i små hytter, grotter og museer, vi stoppet for å bade og hadde med oss vin, vann og pane cunzato, herlig!

La Terazza i Scopello (Foto: Marianne/Mitt Roma)

Bratte stier i naturreservatet Lo Zingaro (Foto: Marianne/Mitt Roma)

Den siste dagen kjørte vi opp på fjellet normannerne kalte for Monte San Giuliano, til byen Erice eller Eryx 750 m.o.h. rett opp fra kystbyen Trapani. Navnet har byen etter elymernes mytiske hersker, kong Eryx, som var sønn av kjærlighetsgudinnen Afrodite. Elymerne slo seg ned på Sicilia rundt 1200-tallet f.Kr og skal ifølge legender være etterkommere av trojanske flyktninger etter krigen i Troja. De etablerte seg her i området, men både fønikere, kartagere, grekere og romere inntok også Eryx etter tur. De bygget et tempel til ære for sin felles kjærlighetsgudinne Astarte (fønikisk), Afrodite (gresk) og Venus (romersk). Også bysantinere, arabere og normannere inntok byen. Normannerne bygget borgen Castello de Venere over kultstedet der Venus-tempelet lå, i dag er borgen et museum.

Normannerborgen Castello di Venere (Foto: Marianne/Mitt Roma)

Middelalderbyen Erice ligger ofte innhyllet i tåke, men vi var heldige, ingen tåke denne dagen! Vi vandret rundt i de brosteinsbelagte middelalderske trange gatene med hyggelige plasser, små kirker og dekorerte steinfasader. 

Fasade i Erice (Foto: Marianne/Mitt Roma)

Byens hovedkirke, Chiesa Matrice, er dedikert til Jomfru Maria. Den ble bygget i 1314 og har en nydelig fasade med et rosevindu. Kirken med klokketårn ligger veden av byportene, Porta di Trapani, bygget av normannerne som også bygget byens forsvarsmurer. Murene står på store steinblokker som dateres tilbake til perioden da fønikerne kom hit på 700-tallet f.Kr. 

Chiesa Matrice fra 1314 (Foto: Marianne/Mitt Roma)

Byen bærer preg av masseturisme med boder og butikker kun for tilreisende, men det finnes flere hyggelige kafeer og bakerier litt lenger opp i byen. Erices spesialitet er marsipankaker. Her fristes det med forseggjorte kaker i alle varianter, jeg kjøpte en Genovesi Ericini con crema limone, som var varm, rett fra ovnen, himmelsk! Vi var så heldige å besøke byen på en tid med lite turister, dermed hadde vi byen nesten helt for oss selv!
  

Erices brosteinsbelagte trange gater (Foto: Marianne/Mitt Roma)

Det mest imponerende var Erices beliggenhet og fantastiske utsikt! 

Utsikt mot vest og Trapani (Foto: Marianne/Mitt Roma) 

Vår uke på Sicilia gikk veldig fort med mye god mat og vakker natur og mange flotte opplevelser sammen med en entusiastisk og sporty gjeng. Vi i Tiramisu takker dere alle for hyggelig samvær og mange flotte tilbakemeldinger! Hvis noen har lyst til å nyte våren på Sicilia sammen med oss, planlegger vi en ny tur til vest-Sicilia, våren 2015!

Tiramisu på Sicilia - del 1.

Tidligere har jeg skrevet at jeg vil bruke Mitt Roma til også å fortelle om andre steder i Italia som er verdt et besøk. Først og fremst skal jeg skrive om reisene med min nye samarbeidspartner, Bente Thurmann-Nielsen, i temareiseselskapet Tiramisu - reiser med smak. Min første tur for Tiramisu var en vårtur for "kropp og sjel" til vest-Sicilia, med en herlig sporty gjeng, som hadde meldt seg på til en ukes opphold med Tiramisu på Sicilia.

Utsikt fra Erice 750 m.o.h.

Vi spiste, gikk, syklet og badet oss igjennom den ene naturperlen etter den andre. Første dag tok vi båt til Mozia og gikk rundt den lille ubebodde øya. Dagen etter gikk vi blandt tempelruiner i oldtidsbyen Selinunte. På øya Favignana syklet vi og badet ved Cala Rossa. I naturreservatet Lo Zingaro vandret vi på stier langs de stupbratte klippene, her badet vi og spiste medbrakt lunsj. Siste dag kjørte vi opp de bratte bakkene til Monte San Giuliano med byen Erice på toppen, 750 meter over havet. 

Favignana er flat nok til at alle syns det var helt greit å sykkle (Foto: Marianne/Mitt Roma)

Sicilia er på en måte klemt mellom to kontinenter, skilt fra fastlands-Italia av Messinastredet i nordøst, bare tre kilometer på det smaleste og i sydvest er det ca. 14 mil over til Tunis, der oldtidsbyen Kartago lå. For kartagerne var det bare en 24-timers seilas over til koloniene de etablerte på Sicilia. Det er kanskje ikke så rart at også mange moderne båt-flyktninger på vei til Europa lander på den italienske øya Lampedusa, som ligger rett syd for Sicilia og er dermed den delen av Italia som er nærmest Nord-Afrika. Aftenposten skrev for noen uker siden at årets to første måneder viser en tidobling av migranter som drar over havet fra Libya til Italia, hele 4776 kom i år sammenliknet med 449 i samme periode i fjor. Og mellom år 2000 og 2013 ble i alt 6500 flyktninger meldt døde eller savnet i et forsøk på å nå frem til Lampedusa. Sett med en turists øyne derimot fremstår Sicilia, omgitt av et spektakulært turkisfarget hav, som et fantastisk paradis.

Øya Levanzo sett fra Favignana "sommerfugløya".
(Foto: Marianne/Mitt Roma)

Øya ligger som en slags "propp" midt i Middelhavet og skiller øst fra vest, kanskje derfor bærer også øya minner om tre tusen års maktkamp. Gjennom historien har de fleste folkeslag rundt Middelhavet kastet lengselsfulle blikk mot øya. Hvem som har hatt herredømme her har skiftet fra det ene århundret til det neste. Her har ur-sicilianere, fønikere, grekere, romere, vandaler, gotere, arabere, normannere, spanjoler, franskmenn og italienere satt sine synlige spor.

Fremdeles er Sicilia et fruktbart land, sett fra toppen av Erice 750 m.o.h.
(Foto: Marianne/mitt Roma)

Sicilia er full av kontraster og gåtefulle motsetninger. Her er det noen områder med karrig jord, med palmer og kaktusfiken, mens andre deler har sitrustrær, vinranker og olivenlunder. Det er både høye topper med Mount Etna (Europas største aktive vulkan på 3340 meter) og flate fruktbare områder med store hveteåkre. Men åkrene er ikke lenger like store som da øya ble kalt for Middelhavets kornkammer først av grekere og senere av romere.

Mozia, en bitteliten flat øy med mange skatter fra fønikisk tid.
(Foto: Marianne/mitt Roma)

Den lille flate fønikiske øya Mozia var vårt første stopp. På denne karrige øya etablerte fønikerne et bysamfunn på 700-tallet f.Kr. Her var det skipsverft, havner, boliger, militæranlegg, hellige offerplasser og gravplasser. I oldtiden var øya omgitt av høye murer med flere porter og vakttårn og i dag kan fragmenter av murene sees særlig langs øyas nord-øst side og ved nordporten. Herfra går det også en brolagt vei over til fastlandet, til Birgi. Men nå ligger denne steinlagte veien under vann. Helt frem til 1970-tallet kunne man kjøre over med hest og kjerre. 

Vårblomstringen på Mozia (Foto: Marianne/mitt Roma)

Det lille museet på øya er den tidligere herskapsvillaen til familien Whitaker og huser en samling av arkeologiske gjenstander funnet på øya av amatørarkeologen Guiseppe Whitaker. Han var fra en engelsk familie som hadde tjent seg rike på eksport av Marsalavin fra Marsalaområdet (inne på fastlandet) til Storbritannia. De første engelske familiene kom til Marsala på slutten av 1700-tallet. Da de  oppdaget den lokale vinen, hevet de alkoholnivået i vinen for at den skulle tåle den lange sjøreisen hjem til England. Produktet ble populært og det ble startet masseproduksjon av marsalavin. Mozia, som ble kalt Motya av fønikerne var antakelig en av de rikeste fønikiske byene i Middelahvet på 500-tallet f.Kr. Tidlig på 400-tallet f.Kr. hadde de egne mynter, et sikkert tegn på økonomisk uavhengighet. Men i 397 f.Kr. ble bebyggelsen jevnet med jorden av grekere fra Siracusa. Stedet ble glemt og ruinene lå begravd her inntil Whitaker kjøpte øya på begynnelsen av 1900-tallet, da fant han store mengder sjeldne spor etter fønikerne.

Whitakermuseets samling av fønikiske gjenstander (Foto: Marianne/mitt Roma)

Museet, som forøvrig er et nydelig gammeldags museum uten tegn til moderne hjelpemidler, har bare håndskrevne lapper under alle gjenstandene som er funnet på øya! Museets store skatt er skulpturen: Il Giovane di Mozia - Ynglingen fra Mozia, datert til 470-460 f.Kr. En skulptur i utsøkt marmor fra Tyrkia, antakelig hugget av en gresk billedhugger, fordi det finnes ikke maken innen fønikisk-kartansk kunst. Ynglingen ble funnet nedgravd blandt steinblokker midt på øya så sent som i 1979 og den dag i dag er det store spørsmålet: Hvem er han? En kriger, en prest, en fønikisk gud, eller en seirende atlet hjemkommet fra Olympos? Noen mener han er et krigsbytte kartagerne hadde erobret, kanskje fra Selinunte, da de ødela byen i 409 f.Kr. Andre mener det kan ha vært en kartager som har bestilt ham av en gresk billedhugger. Ynglingen er blitt kalt "vognføreren" på grunn av klærne, men armenes plassering gjør det høyst usannsynlig. Det finnes mange teorier, men ingen svar, vi vet desverre ikke hvem han er eller hvorfor han ble laget.

Ynglingen fra Mozia (470-460 f.Kr.) (foto: Marianne/Mitt Roma)

Det enestående ved Ynglingen er at han faktisk har klær på. Tunikaen er gjengitt som et uhyre elegant, lett og luftig stoff, som kleber seg tett inntil baken og lysken hans og gjør dem til fokus for en erotisk oppmerksomhet. En total motsetning til den åpne, kraftige, ikke-sensuelle nakenheten vi finner i andre greske nakne skulpturer av unge menn fra samme tid. Andre marmorstatuer fra samme periode var nesten uten unntak nakne. En heroisk nakenhet kalte grekerne det. De var stolte av atletenes nakenhet fordi de mente dette skilte dem fra barbarene. Nakenhet var et symbol på evig ungdom og fysisk styrke på et overmenneskelig plan. Det ble blandt annet en skikk å løpe naken i de olympiske leker i Olympia, fordi dette både var praktisk og en ideal tilstand. Uansett, den 181 cm høye påkledde Ynglingen fra Mozia med sin flotte muskuløse kropp vil nok fortsette å imponere og forundre arkeologer og turister i mange år fremover.

Tempel E fra klassisk tid 465-450 f.Kr. Det nest største tempelet i Selinunte, kanskje bygget til ære for gudinnen Hera (foto: Marianne/Mitt Roma)

Vi besøkte også oldtidsbyen Selinunte som grekerne grunnla i ca. 650 f.Kr. Dette var den vestligste av de greske koloniene på Sicilia. I arkaisk tid fra ca 700-500 f.Kr. seilte grekere i hopetall ut og grunnla bosettinger ved kysten fra innerst i Svartehavet til Gibraltar. Magna Graecia (Stor-Hellas) ble betegnelsen på områdene som grekerne koloniserte. De greske kolonistene bosatte seg både på Sicilia og i Syd-Italia. Selinunte fikk dessverre en kort levetid, byen var på høyden av sin rikdom i bare 200 år. Kartagerne beleiret byen i 409 f.Kr. med 100.000 mann. Restene av byen lå mer eller mindre gjemt og glemt under et lag med fruktbar jord. Da den ble oppdaget og gravd frem, fant man hele syv doriske templer i lokal kalkstein på dette området. 

Rester av tempel G, et dorisk kolosstempel fra arkaisk tid, ca 520 f.Kr. Bygget til ære for Apollon eller Zevs (Foto: Marianne/mitt Roma)

Det mest imponerende er steinkaoset av gigantiske tempelrester fra Tempel G påbegynt i ca 520 f.Kr. Tempelets gigantiske proporsjoner var 50 x 110 meter, med 8 søyler på kortsiden og 17 på langsiden. Tempelet var et av de fire største i antikken. Det tok mer enn 100 år å bygge det og materialene ble hentet fra det lokale steinbruddet Cave di Cusa, ti kilometer nordvest for Selinunte. Steinen ble fraktet på trerammer med hjul og dratt av okser og slaver.

På vei opp til Selinuntes Akropolis med ruinene av tempel G og Tempel E i bakgrunnen
(Foto: Marianne/Mitt Roma)

Fortsettelse følger..........