Per Barclay i Roma

Galleriet Ciacomo Guidi Arte Contemporanea i Roma, viser verk av den norske kunstneren Per Barclay. Oljerommene der gulvet dekkes av olje, slik at det danner seg speilinger, er kanskje det Barclay er mest kjent for, eller slik som her hos Ciacomo Guidi der installasjonen er et kar fylt med olje.  

Oljekar av Per Barclay hos Ciacomo Guidi (Foto:Marianne/Mitt Roma)

Per Barclays arbeider hos Ciacomo Guidi (Foto: via)

Per Barclay er født og oppvokst i Oslo, men er kunstutdannet i Firenze, Bologna og Roma. Han har bodd og arbeidet hele sin karrière utenlands, både i Paris og nå i Torino. Barclay arbeider med ulike materialer og elementer som stein, stål, aluminium, glass, vann og spillolje. 

Installasjon Venezia-biennalen "Uten tittel" 1989-90, Per Barclay (Foto: OSL Contemporary)

Barclay har også blitt invitert til å delta på en rekke viktige utstillinger, blandt annet som Norges representant i den nordiske paviljongen på Venezia-biennalen i 1990. Installasjonen bestod av to rektangulære glassbeholdere - den ene innenfor den andre - plassert på gulvet. Begge beholderne var fylt helt opp med vann. Den indre fløt langsomt over, og den ytres vannivå ble holdt konstant ved hjelp av elektrisk drevne pumper. Noen meter unna, også på gulvet, stod et todelt stålbasseng fylt med brukt motorolje, med en lavastein ballanserende på ene bjelken som deler bassenget. 

Skulpturlandskap Nordland, permanent installasjon, Fauske 1993, Per Barclay 

(Foto: Nordland Kulturlandskap)

Skulpturlandskap Nordland er et stort internasjonalt skulpturprosjekt der 33 kunstnere fra 15 land i perioden 1992-1998 ble engasjert til å lage arbeider for permanent plassering ute i regionens varierte landskap. I tillegg kom to nye skulpturer i 2009 og 2010. Bakgrunnen for prosjektet var at Nordland fylke med sine 240 000 innbyggere ikke hadde et eget kunstmuseum. Det var under en idédugnad i 1988 at kunstneren Anne Katrine Dolven lanserte en idé om at fylket skulle få sin egen samling samtidskunst med en skulptur i hver kommune. 

Skulpturlandskap Nordland, permanent installasjon, Fauske 1993, Per Barclay 
(Foto: Nordland Kulturlandskap)

Barclays arbeid stod ferdig i 1993 og er plassert i Fauske, i fjæra inne i fjorden. Installasjonen består av tre elementer: to flate steinblokker av fauskemarmor hviler på metallstrukturer som står i vannkanten, vendt mot et 250 år gammelt båtnaust satt opp på stranden. Tidevannet gjør at vannstanden i fjorden skifter, slik at metallstrukturene vekselvis skjules og vises.

Uten tittel - Et gammelt båthus, Oksefjord 1990, Per Barclay (Foto: FPAC)

Barclays oljerom med hele gulvflaten dekket av olje, som ligger der stille og blank og avspeiler hele rommet, blir som en slags rekvisitt, iscenesatt av kunstneren der det endelige verket har form av et fotografi, fotografert under hans regi. I 1990 fikk Barclay et oppdrag for Artforum som resulterte i tre oljerom: Et fra et gammelt båthus i Oksefjord, et kirkerom i Spetses i Hellas og et kinesisk rom fra palazzo Barolo i Torino. Barclay har senere fotografert mange slike oljerom, for eksempel i La banque Genèva.

La banque Genève III, 2005 av Per Barclay (Foto: FPAC)

Lofoten # 6 2010, Per Barclay (Foto: OSL Contemporary)

Giacomo Guidi Arte Contemporanea:
Largo Cristina Di Svezia 17, i Trastevere rett ved Botanisk hage.
Åpningstider: tirsdag - lørdag, 11-19.30
Per Barcley: til april 2015

OSL Contemporary (Per Barclays gallerist i Norge):
Haxthausensgate 3, Oslo
Åpningstider: tirsdag-fredag 12-17 og lørdag 12-16

Giorgio Pisano (Per Barclays gallerist i Torino):
Via Principessa Clotilde 45, Torino
Åpningstider: tirsdag- lørdag 10-13 og 15.30-19

Giordano Bruno

I dag er det 415 år siden den religiøse og naturfilosofiske tenkeren Giordano Bruno ble dømt av inkvisisjonen til å bli offentlig brent for å ha forkynt vranglære. Han ble fengslet i Venezia og brakt til Roma, fordi han støttet et heliosentrisk verdensbilde ved å tro på Kopernikus’ teori om at jorden snurret rundt solen. Kopernikus hadde regnet ut at planetenes bevegelser bedre kunne forklares hvis man tok utgangspunkt i at jorden beveger seg rundt solen, ikke omvendt! Men, i tillegg utvidet Bruno Kopernikus’ teori, ved å hevde at universet var uendelig, fylt med stjerner som vår sol, omgitt av planetsystemer hvor intelligente skapninger kunne bo. En verden som er uendelig, kan derfor ikke ha noe midtpunkt. Følgelig kan heller ikke Jorden være verdens midtpunkt. Uhørt!

"Der himmelen og jorden møtes", i L'atmosphère: méteorlogie populaire 
av Camille Flammarion 1888. (Foto:via)

Bruno søkte flere ganger forsoning med den katolske kirke ved å tolke dens dogmer i overenstemmelse med sine synspunkter, ved å hevde at, ”slik blir Guds herlighet forsterket og utstrekningen av hans rike tydeliggjort, han forherliges ikke av én, men av utallige soler, ikke av én jord, men av tusener, ja jeg sier en uendelighet av verdener.” Men, skulle Kirken tro på dette, var det jo ikke noen himmel igjen til Gud! I boken Dannelse skriver Dietrich Schwanitz at Kirken måtte forsvare seg mot den kopernikanske revolusjonen fordi: 

”den fikk det treetasjers husets velkjente arkitektur til å rase sammen: I overetasjen var himmelen, i første etasje jorden og i kjelleren helvete. Plutselig drev jorden gjennom et kjempemessig rom sammen med andre planenter – det minnet om en tvangsevakuering, en ny utdrivelse av paradiset. Vi bodde ikke i sentrum lenger. Det var ensbetydende med eksil. Mennesket ble hjemløst – og Gud, som praktisk nok hadde bodd over menneskene – hvor var han?” (Schwanitz s. 111)

Filippo Bruno blir i ung alder dominikanermunk, og tar navnet Giordano. I 1576 kommer han i vanskligheter med sine overordnede i klosteret, som tar avstand fra hans synspunkter. Han flykter for å unngå ekskommunikasjon for heresi. Bruno tilhørte den såkalte hermetiske skole, som var influert av klassisk greske filosofer som Platon, samt en del førkristen magi. Da rettsaken mot Bruno startet hadde kardinal Roberto Bellarmino utarbeidet en analyse av heresier i Brunos skrifter basert på over 600 siders dokumentasjon. Bellarmino krevde en full tilbaketrekning, men Bruno som en stund var innstillt på å tilbakekalle sine overbevisninger, besluttet å stå ved det han mente var rett. Kardinalen endte med en liste på åtte utsagn som kunne regnes som heretiske. Disse rettspapirene er gått tapt og det er uklart nøyaktig hva dette kjetteriet bestod i. Trolig var det hans teologiske meninger: vranglæren om universets uendelighet og alt som fulgte med det. Da Bruno fikk sin dødsdom 8. februar 1600 skal han ha sagt til dommeren, ”dere som i den barmhjertige Guds navn ofrer meg, skjelver mer i samvittigheten ved å uttale dommen, enn min ånd skjelver ved å høre den.”

Giordane Bruno skuer utover Campo de'Fiori (Foto: Marianne/mitt Roma)

Den 17. Februar 1600 ble Bruno fulgt til bålet på Campo de'Fiori av barnhjertighetsmunkene fra Compagnia della Misericordia, som hadde som viktigste oppgave å hjelpe dødsdømte gjennom de siste timene. En av munkene beskrev Brunos siste timer slik: ” Han fastholdt til det siste sine meninger og kretset om sine tusen vilfarelser, inntil han av bøddelen ble ført til Campo de'Fiori, hvor han ble kledd av og bundet naken til en påle og levende brent. For å spare ham for noe av smertene ble en pose krutt hengt rundt halsen hans, slik at han døde av eksplosjonen fremfor å bli brent sakte.”

I 1603 ble alle Brunos verker satt på Index Librorum Prohibitorum, der var de i godt selskap med Kopernikus’ verk: Derevolutionibus orbium coelestium libri VI (Seks bøker om himmelbanenes omdreininger).

Innvielsen av Bruno-monumentet, 9. juni 1889 (Foto:via)

I 1887 besluttet Romas bystyre å reise et monument på stedet der Bruno ble brent. Vatikanet protesterte, men ble overhørt. Monumentet, som det var stor strid om, ble hovedsakelig laget og satt opp av billedhuggeren og frimureren Ettore Ferrari. Han ledet den mektige frimurerlosjen Grande Oriente d’Italia. Statuen ble satt opp som et svar fra frimurerne på det pavelige dokumentet, Humanum Genus, der pave Leo XIII fremstiller frimureriet som ødelegger av Guds rike. 

Først 400 år etter dommen, i jubelåret 2000, beklaget pave Johannes Paul II offentlig henrettelsen av Giordano Bruno!