Mitt Romas Julekalender
Syvende
desember
De kristne var antakelig godt etablert i Roma på 50-
og 60-tallet, men man vet ikke hvordan de kristne menighetene i Roma ble til. Det første
sikkre vitnebyrd om kristne i Roma er Romerbrevet
skrevet av apostelen Paulus i ca 56-58. Paulus skriver til menigheten i Roma,
fordi han planlegger å reise dit. Dette er et slags introduksjonsbrev for å
introdusere seg selv og hva hans forkynnelse står for, til den allerede
etablerte menigheten i Roma. Han roser romerne og ønsker å skape tillit ved å vektlegge at de forkynner det samme budskap.
Kristendommen i Roma oppstår innenfor synagogen i sameksistens med jødene. De var innflyttere og tilhørte byens fattige og bodde blant annet i Trastevere, Subura og på Aventinen. De kristne frigjør seg etter hvert fra jødene og fordeler seg på flerer husmenigheter, og blir gradvis uavhengig av den jødiske synagogen. Egne forsamlingshus hadde ikke de kristne før et stykke ut på 200-tallet.
Apostelen Paulus foran Peterskirken (Foto:via) |
Kristendommen i Roma oppstår innenfor synagogen i sameksistens med jødene. De var innflyttere og tilhørte byens fattige og bodde blant annet i Trastevere, Subura og på Aventinen. De kristne frigjør seg etter hvert fra jødene og fordeler seg på flerer husmenigheter, og blir gradvis uavhengig av den jødiske synagogen. Egne forsamlingshus hadde ikke de kristne før et stykke ut på 200-tallet.
Under keiser Clauduis skaper jødekristen
forkynnelse så mye uro at den forårsaket reaksjoner fra myndighetenes side. De
representerte en ny "overtro" i romernes øyne og kunne oppfattes som en
sammensvergelse, en privat og ulovelig klubb, en mulig trussel mot riket
innenifra. Keiser Claudius utviste alle jøder (det skilles ikke mellom jøder og kristne på denne tiden) fra Roma i år 49, for å forsøke å
gjeopprette ro og orden. Blant de utviste var Priska og Akvilas som Paulus hilser til i Romerbrevet. Paulus møter dem i
Korint i år 50 og de blir med ham på han misjonsreiser og deretter drar de
tilbake til Roma og danner en husmenighet der.
Konflikten
mellom de kristne og keiserhuset nevnes også i Peters gjerninger. Her opptrer keiser Nero i all sin grusomhet, han
ble keiser som 17-åring etter sin grandonkel og stefar Claudius. I Peters gjerninger er
det både indirekte og direkte kritikk av keiser Nero. De kristne var pålagt å
ofre til keiserens statue, og da en demonbesatt mann er så uheldig å knuse en
keiserstatue, sørger Peter for at statuen på underfullt vis blir hel igjen.
"Det har skjedd en stor
krenkelse! Hvis noen spioner gjør keiseren kjent med dette, vil han straffe oss
hardt" (Peters Gjerninger kap. 11)
Slik kan den 30 meter høye kjempestatuen Colossus Neronis i bronse av keiser Nero ha sett ut. Den ble senere flyttet i nærheten av amfiteatret som siden ble kjent som Colosseum. (foto:National Geographic) |
Som en mislikt minoritet var de kristne i en utsatt posisjon, de tilhørte en ny tro og hadde ingen krav på beskyttelse. Det brøt ut en vedvarende kristenforfølgelse etter den store bybrannen i år 64. Av Romas 14 distrikter ble tre helt ødelagt og syv delvis ødelagt. Hvorfor de kristne fikk skylden er usikkert, men Nero trengte en syndebukk, og historikeren Tacitus skriver i sine Årbøker i ca 115, at de kristne var forhatte på grunn av sine "skamløse gjerninger". Men Tacitus selv tror ikke de kristne er skyldige i brannen:
"Men, det vanærende
rykte om at brannen var påsatt på (Neros) befaling, ville ikke dø... for å få
slutt på folkesnakket, anklaget Nero dem som folk kalte kristne og straffet dem
med de mest utsøkte pinsler. De kristne var forhatt på grunn av sine skamløse
gjerninger. Årsaken til at de kalles kristne er Kristus, som under Tiberius' styre ble henrettet av statholderen Pontus Pilatus. Denne fordervelige overtroen ble da for øyeblikket undertrykket, men brøt ut så ut igjen, ikke bare i Judea, hvor dette onde først begynte, men også her i hovedstaden."(Tacitus, Årbøkene 15,44,2-5)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar