Mitt Romas Julekalender

Tiende desember

Da Bjørnstjerne Bjørnson reiste til i Italia i 1860, kom han til et land som nettopp var samlet til ett rike. Nå var håpene fra revolusjonene i Europa til slutt gått i oppfyllelse, men Roma var ennå ikke innlemmet i nasjonalstaten. Først i juli 1871 ble byen hovedstad i det samlede Italia. Da ble byen forandret fra en fattig og forfallen småby til et moderne administrasjonssentrum. Edvard Hoem skriver at Bjørnson:

”… kom til Roma julekvelden i 1860. Enno var Roma ein by der bustadkvartala nesten hadde landsbypreg, der esel og andre husdyr skitna til gatene, og der ingen spor fanst av den moderne tida som prega både Paris og Berlin ved inngangen til dette tiåret. Men Bjørnson kom med Goethes blikk, for å sjå dei antikke kunstskattane, og på det området skulle han ikkje bli vonbråten (…) Julekvelden vart feira i den skandinaviske foreininga, som nettopp var stifta da Bjørnson kom dit. Skikkar frå Thorvaldsens Roma-tid tretti år før var enno levande i miljøet: Bjørnson vart som alle andre menn pynta med ein krans av vinlauv, medan kvinnene bar kransar av roser. Her møtte Bjørnson for første gong konsul Johan Bravo, ein italienar som var konsul for dei skandinaviske landa, og som han skulle ha kontakt med i mange år. Bravo gjorde det same som han gjorde på julekvelden kvart år. Han tømde ei skål for dei nordiske kongane.” ( Hoem s. 273-274) 

Utover våren 1861 skriver Bjørnson flere melodiske og vemodige dikt blant annet: Prinsessen, O, visste du bare, Da barnet sov inn, Dulgt kjærlighet og Fra Monte Pinco. Det siste en levende folkelivsskildring fra det kjente høydedraget som mange tilreisende gikk til for å nyte utsikten og solnedgangen:

Solnedgang fra Monte Pinco (Foto:Marianne/Mitt Roma)

Monte Pinco

Aftenen kommer, solen står rød,

farvende stråler i rommet henskylle

lyslengslens glans i uendelig fylde; -

fjellet forklares som åsyn i død.

Kuplene gløder, men lengere borte

tåken langs markenes blålige sorte

vugger oppover som glemselen før:

over hin dal dekker tusen års slør.

       Aftnen, hvor rød og varm!

       blusser av folkelarm,

       glødende hornmusikk,

       blomster og brune blikk. –

Fortidens store står rundtom, knapt kjente,

bundne i marmor og vente.

Vesper det ringer, i rødmende luft

tonenes offerdamp tåker og spredes,

kirkenes hellige halvmørke bredes,

aftenbønn bever i ord og i duft.

Ildbeltet over Sabinerne spennes,

bluss på Campagnen av hyrdene tennes,

Roma med lampene frembryter matt,

likesom sagn av historiens natt.

       Gjennom den unge kveld

       hopper en saltarell; -

       svermere knaller til

       latter og morra-spill; -

tankene streber i farver og toner

trofast mot det som forsoner.

(…) 

(av Bjørnstjerne Bjørnson)

Kilder

Villskapens år, Bjørnstjerne Bjørnson 1832 – 1875, av Edvard Hoem (2009)

Edvard Hoems forelesning i Roma, oktober 2014.

Dikt: Bjørnstjerne Bjørnsons Verker i samling III