Maratona di Roma

På søndag skal 75 norske kvinner fra FemiRoma løpe 42 kilometer gjennom Romas gater i Roma Maraton. Mange av disse deltar i et maratonløp for første gang, de har trent og motivert hverandre gjennom et helt år. I morgen stiller de på startstreken i sine rosa trøyer og rosa joggesko.

FemiRoma (Foto: FemiRoma)

FemiRoma er et inspirasjonsnettverk for kvinner etablert våren 2013 av Vibeke Bjerg. Et nettverk der alle kvinner er velkomne. Her er det kvinner fra alle sosiale lag, med ulike fysiske og psykiske forutsetninger. Vibeke ønsker å motivere kvinner til et aktivt liv og å få sofasliterne til å trene sammen i fellesskap. Hun vil at kvinner skal tørre å sette seg "hårete mål" som for eksempel å gjennomføre et maraton, et mål som er så til de grader utenfor de flestes komfortsone. FemiRomas medlemmer utfordrer egne grenser, og de motiveres til samhold og engasjement. De trener hardt mot ett felles mål: nemlig å klare å løpe, jogge, "gogge" eller gå 42 kilometer i Roma Maraton på under syv timer. 

Årets maratonløype i Roma (Foto: via)

Nettverket FemiRoma teller ca 1200 kvinner og er i vekst, målet er å nå 5000 medlemmer i 2016. Hvert år skal de reise til Roma for å bli med på Roma Maraton. Men, også delta i andre maraton i andre land. Nye løpeplaner er lagt frem til 2019 med blandt annet NY Maraton. FemiRoma dreier seg ikke bare om løping, men også om vin, mat, hygge, nye vennskap og sosialt samvær. I løpet av Roma-oppholdet er det lagt opp til utflukter, kulturarrangementer, vinsmaking og middager, så her er det noe for enhver smak.

Glade FemiRoma-løpere over målstreken i fjor (Foto: FemiRoma)

Mitt Roma heier på alle dere flotte og entusiastiske damer i FemiRoma og ønsker dere et fantastisk maraton i verdens flotteste by!

Matisse arabesque

Scuderie del Quirinale viser over 100 verk av Henri Matisse denne våren (fra 5. mars til 21. juni). Noen av mesterverkene er aldri vist i Italia før. Verkene er utlånt fra blandt annet Tate i London, MET og MOMA i New York, Puskin Museum i Moskva, Hermitage Museum i St Petersburg, Centre Pompidou og Musée de l'Orangerie i Paris.

Zorah on the Terrace av Henri Matisse, 1912-1913 (Foto: Scuderie)

Matisse ville at kunsten skulle være lindrende og beroligende, som en god lenestol å hvile seg i etter fysiske anstrengelser, kanskje fordi han levde i en urolig tid – preget av to verdenskriger. Men kritikerne lot seg på ingen måte berolige av Matisses bilder. Etter avbrutte jusstudier og en problematisk kunstutdannelse fikk Matisse sitt gjennombrudd som 36-åring i Paris. Under Salon d’Automme (høstutstillingen i Paris) i 1905, ble kunstkritikeren Louis Vauxcelles så sjokkert over de brutale virkemidlene i bildene, at han omtalte Matisse og hans kunstnerkollegaer som les fauves, «de ville dyr».

Interior with Phonograph av Henri Matisse, 1934 (Foto: Scuderie)

I motsetning til de mer avstemte impresjonistene lot de nye kunstnerne ublandede farger kollidere på lerretet – med Matisse som den aller dristigste. Slik ble Matisse den førende skikkelsen i den ekspresjonistiske retningen fauvismen. Matisse bygget opp bildene sine med lysende fargeflater. Han benyttet fargen etter eget forgodtbefinnende og helt uavhengig av gjenstanden. Målet hans var å skape harmoni innenfor bildet, der farge og former skulle romme et eget utrykkspotensial helt uavhengig av forbildene i naturen. Matisse ville lage kunst som begeistret, kunst som dekorasjon var hans hovedmål. Fauvismen som bevegelse hadde ingen uttrykte teorier og manifester, og varte bare en kort periode, med bare tre utstillinger.

Thorn-bush, Branch, Green Background av Henri Matisse, 1948 (Foto: Scuderie)

I 1906 reiser Matisse til Algerie, og etter hvert blir det flere slike studieturer til utenlandet. I denne perioden kan vi se en orientalsk påvirkning i mange av hans malerier. I 1910 ser han en stor utstilling med muslims kunst i München, i 1911 reiser han til Moskva for å stille ut egne malerier. I 1912 bor han syv måneder i Tanger i Marokko, og her maler han 24 malerier og i tillegg et stort antall tegninger. 

Frem til juni kan Matisses orientalske påvirkning med arabesker og sterke farger ses på Scuderia del Quirinale på Quirinalehøyden i Roma:

Girl with a Persian Cap av Henri Matisse, ca 1915-1916 (Foto: Scuderie)

Goldfish av Henri Matisse, 1911 (Foto: Scuderie)

The Moorish Screen av Henri Matisse, 1921 (Foto: Scuderie)

Periwinkles/Moroccan Garden av Henri Matisse, 1912 (Foto: Scuderie)

Praktisk informasjon:
Åpningstider: søndag - torsdag 10-20, 
fredag og lørdag 10-22.30
Pris: 12€
Bilettkjøp: online
Adresse: Piazza del Quirinale
Webadresse: https://english.scuderiequirinale.it

Per Barclay i Roma

Galleriet Ciacomo Guidi Arte Contemporanea i Roma, viser verk av den norske kunstneren Per Barclay. Oljerommene der gulvet dekkes av olje, slik at det danner seg speilinger, er kanskje det Barclay er mest kjent for, eller slik som her hos Ciacomo Guidi der installasjonen er et kar fylt med olje.  

Oljekar av Per Barclay hos Ciacomo Guidi (Foto:Marianne/Mitt Roma)

Per Barclays arbeider hos Ciacomo Guidi (Foto: via)

Per Barclay er født og oppvokst i Oslo, men er kunstutdannet i Firenze, Bologna og Roma. Han har bodd og arbeidet hele sin karrière utenlands, både i Paris og nå i Torino. Barclay arbeider med ulike materialer og elementer som stein, stål, aluminium, glass, vann og spillolje. 

Installasjon Venezia-biennalen "Uten tittel" 1989-90, Per Barclay (Foto: OSL Contemporary)

Barclay har også blitt invitert til å delta på en rekke viktige utstillinger, blandt annet som Norges representant i den nordiske paviljongen på Venezia-biennalen i 1990. Installasjonen bestod av to rektangulære glassbeholdere - den ene innenfor den andre - plassert på gulvet. Begge beholderne var fylt helt opp med vann. Den indre fløt langsomt over, og den ytres vannivå ble holdt konstant ved hjelp av elektrisk drevne pumper. Noen meter unna, også på gulvet, stod et todelt stålbasseng fylt med brukt motorolje, med en lavastein ballanserende på ene bjelken som deler bassenget. 

Skulpturlandskap Nordland, permanent installasjon, Fauske 1993, Per Barclay 

(Foto: Nordland Kulturlandskap)

Skulpturlandskap Nordland er et stort internasjonalt skulpturprosjekt der 33 kunstnere fra 15 land i perioden 1992-1998 ble engasjert til å lage arbeider for permanent plassering ute i regionens varierte landskap. I tillegg kom to nye skulpturer i 2009 og 2010. Bakgrunnen for prosjektet var at Nordland fylke med sine 240 000 innbyggere ikke hadde et eget kunstmuseum. Det var under en idédugnad i 1988 at kunstneren Anne Katrine Dolven lanserte en idé om at fylket skulle få sin egen samling samtidskunst med en skulptur i hver kommune. 

Skulpturlandskap Nordland, permanent installasjon, Fauske 1993, Per Barclay 
(Foto: Nordland Kulturlandskap)

Barclays arbeid stod ferdig i 1993 og er plassert i Fauske, i fjæra inne i fjorden. Installasjonen består av tre elementer: to flate steinblokker av fauskemarmor hviler på metallstrukturer som står i vannkanten, vendt mot et 250 år gammelt båtnaust satt opp på stranden. Tidevannet gjør at vannstanden i fjorden skifter, slik at metallstrukturene vekselvis skjules og vises.

Uten tittel - Et gammelt båthus, Oksefjord 1990, Per Barclay (Foto: FPAC)

Barclays oljerom med hele gulvflaten dekket av olje, som ligger der stille og blank og avspeiler hele rommet, blir som en slags rekvisitt, iscenesatt av kunstneren der det endelige verket har form av et fotografi, fotografert under hans regi. I 1990 fikk Barclay et oppdrag for Artforum som resulterte i tre oljerom: Et fra et gammelt båthus i Oksefjord, et kirkerom i Spetses i Hellas og et kinesisk rom fra palazzo Barolo i Torino. Barclay har senere fotografert mange slike oljerom, for eksempel i La banque Genèva.

La banque Genève III, 2005 av Per Barclay (Foto: FPAC)

Lofoten # 6 2010, Per Barclay (Foto: OSL Contemporary)

Giacomo Guidi Arte Contemporanea:
Largo Cristina Di Svezia 17, i Trastevere rett ved Botanisk hage.
Åpningstider: tirsdag - lørdag, 11-19.30
Per Barcley: til april 2015

OSL Contemporary (Per Barclays gallerist i Norge):
Haxthausensgate 3, Oslo
Åpningstider: tirsdag-fredag 12-17 og lørdag 12-16

Giorgio Pisano (Per Barclays gallerist i Torino):
Via Principessa Clotilde 45, Torino
Åpningstider: tirsdag- lørdag 10-13 og 15.30-19

Giordano Bruno

I dag er det 415 år siden den religiøse og naturfilosofiske tenkeren Giordano Bruno ble dømt av inkvisisjonen til å bli offentlig brent for å ha forkynt vranglære. Han ble fengslet i Venezia og brakt til Roma, fordi han støttet et heliosentrisk verdensbilde ved å tro på Kopernikus’ teori om at jorden snurret rundt solen. Kopernikus hadde regnet ut at planetenes bevegelser bedre kunne forklares hvis man tok utgangspunkt i at jorden beveger seg rundt solen, ikke omvendt! Men, i tillegg utvidet Bruno Kopernikus’ teori, ved å hevde at universet var uendelig, fylt med stjerner som vår sol, omgitt av planetsystemer hvor intelligente skapninger kunne bo. En verden som er uendelig, kan derfor ikke ha noe midtpunkt. Følgelig kan heller ikke Jorden være verdens midtpunkt. Uhørt!

"Der himmelen og jorden møtes", i L'atmosphère: méteorlogie populaire 
av Camille Flammarion 1888. (Foto:via)

Bruno søkte flere ganger forsoning med den katolske kirke ved å tolke dens dogmer i overenstemmelse med sine synspunkter, ved å hevde at, ”slik blir Guds herlighet forsterket og utstrekningen av hans rike tydeliggjort, han forherliges ikke av én, men av utallige soler, ikke av én jord, men av tusener, ja jeg sier en uendelighet av verdener.” Men, skulle Kirken tro på dette, var det jo ikke noen himmel igjen til Gud! I boken Dannelse skriver Dietrich Schwanitz at Kirken måtte forsvare seg mot den kopernikanske revolusjonen fordi: 

”den fikk det treetasjers husets velkjente arkitektur til å rase sammen: I overetasjen var himmelen, i første etasje jorden og i kjelleren helvete. Plutselig drev jorden gjennom et kjempemessig rom sammen med andre planenter – det minnet om en tvangsevakuering, en ny utdrivelse av paradiset. Vi bodde ikke i sentrum lenger. Det var ensbetydende med eksil. Mennesket ble hjemløst – og Gud, som praktisk nok hadde bodd over menneskene – hvor var han?” (Schwanitz s. 111)

Filippo Bruno blir i ung alder dominikanermunk, og tar navnet Giordano. I 1576 kommer han i vanskligheter med sine overordnede i klosteret, som tar avstand fra hans synspunkter. Han flykter for å unngå ekskommunikasjon for heresi. Bruno tilhørte den såkalte hermetiske skole, som var influert av klassisk greske filosofer som Platon, samt en del førkristen magi. Da rettsaken mot Bruno startet hadde kardinal Roberto Bellarmino utarbeidet en analyse av heresier i Brunos skrifter basert på over 600 siders dokumentasjon. Bellarmino krevde en full tilbaketrekning, men Bruno som en stund var innstillt på å tilbakekalle sine overbevisninger, besluttet å stå ved det han mente var rett. Kardinalen endte med en liste på åtte utsagn som kunne regnes som heretiske. Disse rettspapirene er gått tapt og det er uklart nøyaktig hva dette kjetteriet bestod i. Trolig var det hans teologiske meninger: vranglæren om universets uendelighet og alt som fulgte med det. Da Bruno fikk sin dødsdom 8. februar 1600 skal han ha sagt til dommeren, ”dere som i den barmhjertige Guds navn ofrer meg, skjelver mer i samvittigheten ved å uttale dommen, enn min ånd skjelver ved å høre den.”

Giordane Bruno skuer utover Campo de'Fiori (Foto: Marianne/mitt Roma)

Den 17. Februar 1600 ble Bruno fulgt til bålet på Campo de'Fiori av barnhjertighetsmunkene fra Compagnia della Misericordia, som hadde som viktigste oppgave å hjelpe dødsdømte gjennom de siste timene. En av munkene beskrev Brunos siste timer slik: ” Han fastholdt til det siste sine meninger og kretset om sine tusen vilfarelser, inntil han av bøddelen ble ført til Campo de'Fiori, hvor han ble kledd av og bundet naken til en påle og levende brent. For å spare ham for noe av smertene ble en pose krutt hengt rundt halsen hans, slik at han døde av eksplosjonen fremfor å bli brent sakte.”

I 1603 ble alle Brunos verker satt på Index Librorum Prohibitorum, der var de i godt selskap med Kopernikus’ verk: Derevolutionibus orbium coelestium libri VI (Seks bøker om himmelbanenes omdreininger).

Innvielsen av Bruno-monumentet, 9. juni 1889 (Foto:via)

I 1887 besluttet Romas bystyre å reise et monument på stedet der Bruno ble brent. Vatikanet protesterte, men ble overhørt. Monumentet, som det var stor strid om, ble hovedsakelig laget og satt opp av billedhuggeren og frimureren Ettore Ferrari. Han ledet den mektige frimurerlosjen Grande Oriente d’Italia. Statuen ble satt opp som et svar fra frimurerne på det pavelige dokumentet, Humanum Genus, der pave Leo XIII fremstiller frimureriet som ødelegger av Guds rike. 

Først 400 år etter dommen, i jubelåret 2000, beklaget pave Johannes Paul II offentlig henrettelsen av Giordano Bruno!   

Mitt Romas Julekalender

Tjuefjerde desember

Jeg vil gjerne avslutte årets julekalender med en passende romersk legende, som føyer seg inn i Mitt Romas samling av ”Juleevangelier”. Med denne lille historien ønsker jeg mine lesere en fredelig jul og håper at dere har hatt glede av å lese hva de nordiske dikterne skrev under og etter sine reiser til Roma:

Capitol

(Romersk legende)

Men keiseren la hodet tungt mot matten

som prydet karmen av han bærestol,

og noen bar ham lydløst gjennom natten

langs veien som gikk opp til Capitol.

Og bak ham gikk de andre -, samme vei,

forsiktig, varsomt, som et tog av blinde.

Og ingen så den andre foran seg.

Og alle tenkte: ”Jeg er sperret inne!

Det er mitt eget mørke jeg har med!

Så mørk som blindheten er ingensinde

en jordisk natt!” Og ingen kunne se.

Men alle gikk. De snublet. Tok seg frem.

De famlet seg langs marken – kropp ved kropp.

Og slavene bar Cæsar mellem dem.

Så var de alle sammen kommet opp

til det bevokste, frodige platå

på høydens underlige, brede topp,

hvor templet for Cæsar skulle stå.

Men mørket kvalte hvad de ellers så,

og Roma, byen under dem, var borte,

var druknet i det måneløse, sorte,

det stjerneløse, avstandsløse rum.

I bærestolen sitter Cæsar krum,

fortapt og matt.

Og hånden som han knuger over pannen

blir våt av svette i den kolde natt.

Men rundt ham er de andre knelet ned.

De bøyer seg for Cæsar, guden, mannen,

og all den vilje som han bringer med.

Og én får hvisket: ”Cæsar, er du nå

blitt enig i at her skal templet stå,

blant andre guders hus, på Capitol!”

Men det var taust i Cæsars bærestol.

De ventet tyst og lenge på et svar,

og følte meget sterkt hvor mørkt det var.

Så drev der endelig en stjerne frem.

Og noe stort blev synlig over dem.

En veldig kvinne, ruvende og sort,

satt tung og mumlende med løftet hode

og ryggen støttet mot sin klippeport.

”Sibyllen!” hvisket én; ”jeg kjenner henne!

Sibyllen våker i en natt som denne!

Det er et jærtegn av de meget gode.

Nu ser hun Cæsars keiserlige skjebne!

Å – gud Augustus! La ditt hjerte væbne!

Snart taler hun. Snart vil Sibyllen spå,

at her på høyden skal ditt tempel stå –

guddommelig og evig!”

                                   Alle lå

Som slått til marken av den store natt,

som hvilte på dem. Bare Cæsar satt.

Han satt. – De hørte alle hva Sibyllen sa:

”I denne natt tar ulven intet lam.

Inatt tas intet liv. Alt priser Ham.

Og lam og løve leker salig sammen.

Og verdens skapning kaster dyre-hammen.

I denne natt kan intet ondt få skje.

I denne natt . . .” Da stod de opp og skrek.

Og avbrøt henne: ”Cæsar, kan du se!

Hun priser deg! Hun helliger ditt navn!”

Men keiseren var taus og meget blek.

Sibyllen hørte dem. Så så hun dem.

Hun reiste seg. Og langsomt stod hun frem.

Så vendte hun seg bort. Og lenge, stille,

stod kvinnen vendt med ansiktet mot øst.

Og trekkene blev varsomme og milde.

Og mens hun så, da talte hun igjen:

”Der utgikk i de dage en befaling,

og alt som hadde liv ble skrevet opp.

For toll og tiende og all betaling

går bedre når man fester kropp til kropp,

- de mange kroppene som Cæsar eier!

Men når du nettopp fråtser i din seier,

og livet spreller ny-telt i ditt garn -,

da, keiser, keiser – blir der født et barn!

Å Cæsar, Cæsar, der er født et barn

hvis milde hånd skal falde som et sverd

og spre din verden som en stråkledt hytte.

Og all din makt vil bli til ingen nytte.

Og dine legioner intet verd.

Han gir deg, keiser, hvad en keisers er!”

Hun tiet litt. Så pekte hun mot øst:

”Si, keiser, si hvad ser du der?

Hvad ser du, Cæsar, at jeg peker på?”

Og himlen revnet, slik at Cæsar så.

Han så en stall. Så hørte han en røst,

Sibyllens stemme: ”Si meg hvad du ser!”

”Jeg ser en stall.” – ”Hvad ser du mer?” 
"Jeg ser tre hyrder og en gammel mann." - 
"Se dyktig, keiser, si - hvad ser du mer?" -

”Tre underlige menn fra Østerland.” –

”Se nøye, keiser! – Ser du mer nå?” –
"Nei, bare dyr. I stallen er der kveg." -
"Se nøye, keiser! - Ser du mere nå?" -

”Jeg ser en blåkledt kvinne med et nég,

et nég av halm og vinterfôr og strå.

Jeg ser . . .”

Og plutselig blev mannen vék av skrekk.

Og meget hurtig tok han blikket vekk

fra det han så.

De tok ham opp fra marken hvor han lå,

og bandt ham i hans gyldne bærestol,

slik at han næsten satt . . .

så bar de Cæsar ned fra Capitol

den samme måneløse vinternatt . . .

Av Jens Bjørneboe - fritt etter Kejsarens syn i Selma Lagerlöfs Kristuslegender fra 1904. Legenden slutter slik: ”Men Augustus lot neste dag strengt forby folket å reise ham noe tempel på Capitol. I stedet bygde han der en helligdom for det nyfødte gudebarnet og kalte den Himmelens Alter, Ara Coeli.”

Den frygiske og den tiburtinske sibyll av Rafael i Santa Maria della Pace (Foto: Marianne/Mitt Roma)

I 2012 skrev Mitt Roma om denne romerske legenden og om kirken Santa Maria in Aracoeli, se her.

Da gjenstår det å ønske alle en BUON NATALE og Mitt Roma takker for inspirasjon og entusiasme fra alle deltakerne på høstens Romatur med Edvard Hoem, Anne Berit Skeie og Bente Thurmann-Nilsen i Tiramisu.

Kilder

Dikt fra Anne Berit Skeie, Roma oktober 2014