Utflukt til Celiohøyden - del 3

Celiohøyden var helt fra republikansk tid et attraktivt boligområde, og i keisertiden var det mange kjente romerske familier som bygget store hus og flyttet hit. Under keiser Nero ble det også bygget leiegårder og kaserner her. Men, da normannerne ledet av Robert Guiscard inntok Roma i 1084, ble Celiohøyden plyndret og brent. Befolkningen rømte og i flere hundre år var høyden ubebodd. Etterhvert var det vingårder og dyrket mark som dominerte og først på 1800-tallet bygget og flyttet folk til Celio igjen. I dag er Celiohøyden et fredelig og tynt befolket område.

Muren ved Santo Stefano Rotondo (Foto: Marianne/Mitt Roma)

Den tredje kirken på Celiohøyden - Santa Maria in Domenica


Kirken kalles også Santa Maria alla Navicella etter Navicella-fontenen på plassen foran inngangen (se Utflukt til Celiohøyden - del 2). Fasaden er tegnet i 1513-14 av Andrea Sansivino. Kirken som står her i dag ble bygget oppå et tidligere gudshus (domenica) mellom 818 og 822 for pave Paschalis I. Under keiser Augustus ble Roma omorganisert, byen ble delt inn i 14 rioni (distrikter). Et av hovedmålene var å få en tryggere by både dag og natt. Augustus bygget opp organiserte kaserner med nattevakter - Cohort Vigiles - en slags politistyrke, som også fungerte som brannkorps. Branner var en stor trussel mot byen, fordi trevirke var en viktig del av huskonstruksjonene. Den Femte Cohorts' tilholdssted var her hvor Santa Maria in Domenica ligger i dag.

Santa Maria in Domenica (Foto: Marianne/Mitt Roma)

Det mest interessante inne i kirken er de godt bevarte mosaikkene i apsis og i triumfbuen. Disse er fra ombyggingen gjort av pave Paschalis I på 800-tallet. I apsis ser vi Jomfru Maria sittende på en gulltrone med purpur pute, kledd i en dypblå kappe. 

Mosaikken i apsis og triumfbuen (Foto: her)

Maria har Jesusbarnet på fanget, han er fremstillt som en "mini-voksen" (som var vanlig i bysantinsk stil). Dette er en av de første mosaikkene med Maria i sentrum, og her fremstilles hun som en bysantinsk prinsesse med hvitt lommetørkle som attributt. Hun er omgitt av en engleskare, englene i første rekke med gull glorie og englene bak har blå glorier med hvit kant. Den knelende pave Paschalis derimot, har firkantet glorie, som betyr at han levde da mosaikken ble oppført. 

Detalj av mosaikken i apsis (Foto: her)

Hvis du går til venstre når du kommer ut av kirken, kan du kikke opp på en litt spesiell mosaikk, fra 1200-tallet, over inngangsdøren til den tidligere kirken San Tommaso in Formis.  Mosaikken viser Kristus og to frigitte slaver. Han sitter på en trone og holder med den ene hånden rundt en hvit slave med føttene bundet og tilsvarende holder han rundt armen til en bundet svart slave med den andre hånden. Kirken tilhørte Den spanske trinitariernes orden,  de hadde på den tiden som hovedoppgave å kjøpe fri kristne slaver. Over mosaikken ser du trinitarierkorset.

Mosaikken over inngangsdøren til San Tommaso in Formis (Foto: Marianne/Mitt Roma)

Den fjerde kirken på Celiohøyden - Santo Stefano Rotondo

Gå rett over gaten og inn via di S. Stefano Rotondo langs muren på høyre side. Her finner du inngangsporten til Santo Stefano Rotondo. Den ble bygget mellom 468 og 483 for pave Simplicus. Kirken er en av de eldste og største rundkirkene som er bevart og har sirkelformet grunnplan etter form og mål av Gravkirken i Jerusalem. 

Santo Stefano Rotondo (Foto: Marianne/Mitt Roma)

Trond Berg Eriksen har i boken Roma. Verdensteater og Kulturreservat (s. 203-207), skrevet detaljert om Santo Stefano Rotondo:

"Det er bare få rester igjen av dens gamle prakt. Den generøse bruken av marmor og farget sten som gamle reiseskildringer forteller om, tyder på at bygningen en gang har hatt en sentral funksjon i den kristne kulten, og at den har hatt velhavende byggherrer. De 36 søylene i den ytre raden og de 22 i den indre forteller at det opprinnelig ikke ble spart på noe. For å få et inntrykk av den opprinnelige størrelsen, må vi tenke oss en tredje omgang med søyler utenfor den som nå står ytterst." (s.204)

Kirken ligger i en vakker privat park og er viet til St. Stefanus, den første kristne martyr. I tiden etter at Jesus var blitt korsfestet forkynte og underviste apostlene i Jerusalem. De valgte ut sju menn til diakoner som skulle hjelpe til med å dekke behovene til de første kristne. Blandt disse var Stefanus, en mann som utrettet undre og mirakler, men han ble anklaget av de gresktalende jødene som blasfemisk mot Moses og Gud. Han ble steinet til døde i 36 e.Kr (Apg 6-7). 

1500-talls fresker som detaljert beskriver lidelsene til Kirkens martyrer (Foto: Marianne/Mitt Roma)

Innvendig er kirken rikt dekorert med fresker på den ytre veggen. De ble malt på 1500-tallet av Pomarancio og Antonio Tempesta (senere overmalt og restaurert mange ganger). Her fortelles det om martyrdøden til utallige helgener. Ser du nærmere etter er det de uendelige lidelsene Kirkens martyrer har vært utsatt for som her beskrives i detalj. 

Mosaikken i Primus og Felicianus kapellet (Foto: Marianne/Mitt Roma)

Santo Stefano Rotondos eneste bevarte mosaikk er fra 600-tallet (antakelig fra 642-649) og er i kapellet for de to martyrene Primus og Felicianus. Martyrene står på hver side av et juvelbesatt kors med gull bakgrunn. Helgnenes relikvier ble bragt hit fra katakombene utenfor Romas bymur av pave Theodor I på 600-tallet. Santo Stefano Rotondo er under "evig" restaurering, men er  absolutt verdt et besøk. Neste kirke er noen hundre meter unna, du kan gå i begge retninger når du kommer ut porten til Santa Stefano Rotondo kart her. 

Den femte kirken på Celiohøyden - Santi Quatro Coronati

Kirken ligger i den bratte bakken via Santi Quatro Coronati, med tilhørende kloster og en nydelig klosterhage. Det hele ser ut som en middelalderborg. Kirken er tilegnet fire (anonyme) kristne romerske soldater - fire kronede helgener - som led martyrdøden fordi de nektet å tilbe den hedenske legeguden Asklepios.

Santi Quattro Coronati (foro: Marianne/Mitt Roma)

Den tidligste kirken som lå her var fra 300-tallet, etterhvert ble den bygget om flere ganger. Under normannernes plyndring av Roma i 1084 ble kirken fullstendig rasert. Pave Paschalis II bygget en ny kirke i 1099-1118. 

På høyre side før du går inn i selve kirken, ligger St. Sylvester kapellet. Dette er hovedattraksjonen, så ring på dørklokken og mot betaling, 2-3 euro, slipper en nonne deg inn i kapellet. Dette lille kapellet (er du heldig, er du den eneste der) er dekket av fresker fra 1246, som gjenforteller legenden om Donatio Constantini - Konstantins gavebrev. 

Keiser Konstantin (til høyre) overekker pavetiaraen til Sylvester (Foto: Marianne/Mitt Roma)

Freskene forteller hvordan keiser Konstantin ble omvendt til kristendommen av eremitten Sylvester som bodde på Mount Soratte nord for Roma. Ifølge legenden ble Konstantin smittet av byllepest, (i freskene er byllene tegnet inn som prikker i ansiktet og på hendene til keiseren), etter å ha prøvd alt uten å bli frisk, sender han bud på eremitten. Sylvester omvender og døper den hedenske keiseren, som straks blir frisk. I takknemlighet leverer Konstantin tre dager senere et gavebrev og med dette overlater Konstantin all verdslig makt over byen Roma og Vestromerriket til Sylvester, som nå har blitt pave! Konstantin selv beholder styringen over Østromerriket der han grunnlegger sin nye hovedstad Nova Roma som senere ble hetende Konstantinopel etter sin grunnlegger.

Keiser Konstantin (til fots) leder Sylvester til Roma (Foto: Marianne/Mitt Roma)

En fantastisk historie, jeg liker de romerske legendene, selv om det meste er basert på myter og legender eller rent oppspinn. Ektheten av Konstantins gavebrev, ble faktisk påvist som falskneri på 1400-tallet av humanisten Lorenzo Valla. Det viser seg at dette brevet umulig kunne vært skrevet på Konstantins tid, fordi brevet inneholder en rekke historiske paradokser og språklige vendinger som ikke ble brukt på Konstantins tid. Senere ble det enighet om at brevet var fra 700-tallet, antakelig laget for å begrunne kirkens rett til Roma som hovedstad. Tilslutt et lite sitat fra Vallas bok, Om Konstantins gavebrev, avsnitt 1.7:

"Ville noen av dere, hvis han var i Konstantins sted, tenkt med seg selv at han i sitt storsinn ville forære til en annen byen Roma, sitt fedreland, verdens sentrum, byenes dronning, den sterkeste, verdigste og rikeste blandt folk, hun som beseiret alle nasjoner og var et hellig skue... sammen med tre galliske provinser, to spanske, den germanske og den britanniske, ja hele den vestlige verden?... Jeg kan ikke tro at noen ved sine fulle fem ville gjøre dette!"

Den sjette kirken på Celiohøyden - San Clemente

Denne kirken er faktisk tre kirker bygget oppå hverandre. Her kan du vandre nedover de forskjellige nivåene av arkeologisk historie, helt ned til et mithraeum, et kultrom for guden Mithras. Her viser jeg til Trond Berg Eriksens bok igjen, han skriver utfyllende om San Clemente i kapittelet: S. Clemente. Fortid lag på lag. 

Ved foten av Livets tre, en detalj av apsis mosaikken i San Clemente (Foto: her)

En vakker kirke med mye innhold, kanskje skriver jeg også om den en dag - men nå er det lunsj og heldigvis har vi kommet til en mer befolket del av byen, så her er det flere valg! Mitt valg er Caffé Propaganda i via Claudia 15.

Caffé Propaganda (Foto: Marianne/Mitt Roma)

Utflukt til Celiohøyden - del 2

Under syv strebebuer - som støtter opp kirken på toppen av den bratte smale bakken - går Clivo de Scauro. Den var fra gammelt av en viktig gjennomfartsvei mellom triumfveien som nå heter Via di san Gregorio og til byporten Arcus Dolabellae (også kalt Porta Caelimontana). Porten ble bygd i ca 10 e.Kr. av blandt annet konsulen Cornelius Dolabella, og var antakelig en av portene i den serviske mur. Den besto av massive travertinblokker, som senere ble brukt til å bære Neros utvidelse av Aqua Claudia som brakte vann til det keiserlige palasset på Palatinhøyden.

Arcus Dolabellae (Foto: Marianne/Mitt roma)

Det som fascinerer meg mest når jeg går gatelangs i Roma, er at det ofte ligger lag på lag med arkeologisk historie under husene og særlig under kirkene. Kirken vi kommer til nå har spesiellt mange lag av historie som viser litt av hvordan livet artet seg i bygårdene og privathusene i antikken. Når romerne skulle bygge nytt, renset de ikke bort det gamle, men brukte restene og tilpasset dette, enten som fyllmase under de nye husene eller som grunnmurer. Under denne kirken kan vi i dag se Romas historie i et unikt vertikalt snitt. 

Den andre kirken på Celiohøyden - Santi Giovanni e Paolo

Midt i bakken (Clivo de Scauro) ligger inngangen til det arkeologiske museet Case Romane del Celio, som ligger under kirken Santi Giovanni e Paolo. Museet åpnet først i 2002 og åpningstidene er fra 10-13 og 15-18, alle dager untatt tirsdag og onsdag. Her har arkeologer gravd ut mange lag av forskjellige romerske hus, som har vært omformet mange ganger. Vi kommer inn under kirken og til utgravningen av forskjellige bygninger: to romerske hus fra 100- og 200-tallet og en toetasjes bygård med tyve rom med mange korridorer, med fantastiske fresker både med hedenske og kristne motiver.

Plan over de forskjellige utgravde rommene og husene under Santi Giovanni e Paolo (Foto: her)

De første kristenes forsamlingssteder før kirkefreden i 313, var private hjem - en såkalt titulus - huskirke. I Roma var de kristne blandt de fattigste og de slo seg ned blandt annet i Trastevere, Subura og ved foten av Celiohøyden ved Porta Capena. De kristne ble ofte forfulgt for sin tro, kanskje fordi de nektet å ofre til hedenske guder og sverge ved keiserens guddom. Etter kirkefreden under Konstantin den store trengte ikke de kristne å skjule seg lenger. I løpet av 300- og 400-tallet ble de kristne i Roma så tallrike at de små enkle huskirkene ikke var store nok. Isteden ble det reist basilikaer over mange av tituluskirkene. Den oldkirkelige basilikaformen stammer fra keiserlige audienshaller, som for eksempel Cesars, Augustus' og Maxentius' basilikaer på Forum Romanum. De hadde først og fremst verdslige funksjoner og ble brukt til handel og administrasjon, og som rettsbygninger. Formen til disse hedenske forsamlingssalene ble på et tidlig tidspunkt tatt direkte inn i den kristne arkitektur. Navnet - basilika - ble beholdt, men nå var det Kristus som var hovedpersonen. 

Santi Giovanni e Paolo (Foto: Marianne/Mitt Roma)

Eieren av et av husene under Santi Giovanni e Paolo, var senatoren Pammachii, han bygget den opprinnelige kirken på slutten av 300-tallet og den fikk navnet Titulus Pammachii. Ifølge legenden var et annet av husene under kirken boligen til martyrene Johannes og Paulus. De var kristne soldater som nektet å følge hedenske skikker og de ble drept i 362 e. Kr. under keiser Julian Apostata. Han ble kalt "den frafalne", fordi han gikk bort fra den kristne tro og gjeninnførte de gamle hedenske skikker i romerriket.

Kirkens midtskip med fantastiske lysekroner (Foto: her)

Santi Giovanni e Paolo ble bygget om flere ganger. Når du kommer inn i kirkens vakre midtskip ser du mange fantastiske lysekroner. Interiøret i dag er hovedsaklig fra 1700-tallet med pilarer og søyler i granitt. En gravstein i midtskipet markerer martyrenes gravsted. 

Santi Giovanni e Paolo med kampanilen og klosteret (Foto: Marianne/Mitt Roma)

På 1100-tallet tilføyde pave Paschalis II det 45 meter høye klokketårnet. Fundamentet var en del av Claudiustempelet som stod på dette stedet. Claudius' enke Agrippina Minor (Neros mor) bygget et tempel her for å hedre Claudius. Tempelet stod på et enormt rektangulært podium på 170x 205 meter. Du kan ennå se restene av tempelet på klokketårnets nedre del. Kampanilen har også innlagte romanske marmor- og keramikkskjold som dekorerer murverket.

Klokketårnet med innlagte marmor- og keramikkskjold fra 1100-tallet
(Foto: Marianne/Mitt Roma)

Villa Celimontana

Vi krysser Via S Paolo della Croce og går inn porten til parken Villa Celimontana. Hertugen av Mattei kjøpte dette området i 1553 og omdannet vinmarkene til en park med palmer, eksotiske trær, statuer, urner og en egyptisk obelisk. Huset Villa Mattei, nå kjent som Villa Celimontana, ble bygget i 1582 av Ciraco Mattei og er i dag Det italienske geografiske selskap. Parken er eid av byen Roma og er åpen for publikum fra syv om morgenen til solnedgang. Parken har to innganger, en rett over gaten for Santi Giovanni e Paolo og den andre fra Piazza della Navicella.

Matteiobelisken (Foto: marianne/Mitt Roma)

Jeg imponeres ofte av de mange obeliskene som finnes i Roma, spesielt de som ble importert fra Egypt. Det er utrolig at romerne klarte å transportere disse store steinene, som egypterne først hadde hugget ut i steinbruddene i Nildalen og fraktet nedover Nilen til faraoenes palasser. Deretter mange tusen år senere ble obeliskene fraktet over Middelhavet til romerrikets hovedstad.

Denne parkens egyptiske Obelisk kommer antakelig fra Heliopolis og er lik i stil og inskripsjoner med obelisken som står på Piazza della Rotunda (foran Pantheon). De var antakelig opprinnelig laget som et par på farao Ramses 2. tid, fordi begge har innskrifter i hieroglyfer med Ramses' kartusj. Disse to obeliskene er fra det 13. århundre f.Kr, de ble fraktet til Roma og satt opp i Iseum (Isis-tempelet) i nærheten av Piazza Minerva på Marsmarken. Det er bare den øverste delen (2.70 meter) av Matteiobelisken som er ekte, resten er en nyere lysere stein uten dekorasjon. Obelisken stod på Kapitolhøyden ved klosteret like ved kirken Santa Maria in Aracoeli. Den ble demontert i 1535 da plassen foran klosteret skulle bygges om og ble senere gitt bort til Matteifamilien. 

Inngangsporten inn til Villa Celimontana fra Piazza della Navicella (Foto: Marianne/Mitt Roma)

Vi går ut av parken, ut porten og mot Piazza della Navicella ("liten båt"), som har navn etter 1500-tallsfontenen på plassen.

Detalj av inngangsporten til Villa Celimontana (Foto: Marianne/Mitt Roma)

Fontana della Navicella ble reist av pave Leo X rundt 1520 og er basert på en tidligere antikk romersk steingalei som ifølge legenden trolig var en votivgave til gudinnen Isis fra en gruppe sjømenn som bodde like i nærheten. Først i 1931 fikk fontenen vann, den står foran kirken Santa Maria in Domenica, som er neste kirke på vår utflukt til Celiohøyden........

Fontana della Navicella (Foto: Marianne/Mitt Roma)

Utflukt til Celiohøyden - del 1


I dag er det festdag for Gregor den store - Gregorius Magnus, paven som ble helligkåret rett etter sin død 12. mars 604. Han var en stor filosof og teolog og en produktiv forfatter, som sammen med Augustin, Ambrosius og Hieronymus ble betegnet som en av de fire første kirkelærerne. Gregor omarbeidet også kirkeliturgien og la grunnlaget for at enstemmig gregoriansk kirkesang fikk sin plass i kirken.

St. Gregor den store skriver sitt evangelium, malt av Carlo Saraceni 
(Foto: her)

3. september 590 ble Gregor den første munk som ble innsatt på pavestolen. Selv protesterte han kraftig, fordi han ville fortsette sitt asketiske og kontemplative klosterliv. Han ønsket ikke tittelen Universalis papa, men omtalte seg selv som Servus Servorum Dei - Guds tjeneres tjener. Gregor kom fra en gammel romersk adelsfamilie som holdt til på Monte Celio - Celiohøyden. De hadde et storslått byhus ved Clivus Scauri, og da Gregor arvet barndomshjemmet omgjorde han det til et benediktinerkloster viet til St. Andreas. 

Klosteret og klosterhagen (Foto: Marianne/Mitt Roma)

Celiohøyden er en av Romas syv høyder og en oase med grønne skråninger, antikke murverk og mange kirker. Denne fredelige høyden kommer jeg stadig tilbake til, fordi her er det mye vakkert å se mellom grønne hager og sypresser. Av og til har jeg tatt med venner hit og da kaller jeg  utflukten for "seks kirker før lunsj". Celiohøyden har sitt navn etter den etruskiske generalen Caelius Vibena og ifølge legenden hjalp han Servius Tullius, Romas sjette konge, til makten. Som belønning fikk han høyden Querquetulanus (eikeskogen), senere fikk denne høyden navnet Collis Caelius, fordi general Caelius bosatte seg her med sin hær. Celiohøyden ligger bak Colosseum og har flott utsikt over Palatinhøyden. 

Utsikt til Palatinhøyden (Foto: Marianne/Mitt Roma)

Den første kirken på Celiohøyden - San Gregorio (Magno) al Celio

Det er naturlig å starte turen ved denne kirken som ble bygget i 575 av den senere pave Gregor den store og som bærer hans navn. På området ligger det også et kloster med klosterhage som nå drivers av kamalduenserne, og ruinene av det antikke Biblioteca di Papa Agapito I og tre nydelige kapeller. 

Første utfordring er å komme seg helskinnet over det trafikkerte krysset Piazza di Porta Capena, som for øvrig har vært et trafikk-knutepunkt siden antikken. Det var herfra Via Appia Antica startet, den viktigste veien inn og ut av Roma - Regina Viarum - veienes dronning. Veien hadde eksistert en stund, men ble rettet opp og ført videre av sensoren Appius Claudius i 312 f.Kr. Via Appia gikk fra Porta Capena til Terracina ved Middelhavet og etterhvert innover i landet til Capua og derfra til Brindisi ved Adriaterhavet. Gaten besto av store steiner av basalt og var 4.15 m bred for at det skulle være mulig for to vogner å kjøre forbi hverandre.

San Gregorio al Celio (Foto: Marianne/Mitt Roma)

Gå til venstre forbi renessansepaviljongen la Vignola, som ble rekonstruert i 1911 og bort til piazza di San Gregorio. Her ser du den praktfulle trappen opp til San Gregorio al Celio. Dørene inn til kirken kan være stengt, men ring på dørklokken på høyre side inne i portikus og du slipper inn i en fredelig kirke med et vakkert cosmatgulv (åpent daglig fra: 9-13 og 16-19). I 1633 ble kirken restaurert av Giovanni Battista Soria for kardinal Scipione Borghese. Dragen og ørnen er motiver i Borghesefamiliens våpenskiold og på denne fasaden er de strødd rundt som integrerte skulpturer og ornamenter (samme strategi er brukt på fontenen Aqua Paola, som er bygget av Scipiones onkel, pave Paul V Borghese).

Tre kapeller (Foto: Marianne/Mitt Roma)

Til venstre for kirketrappen finner du tre små kapeller litt tilbaketrukket inne i klosterhagen. (Porten inn hit er bare åpen på: tirsdag, torsdag, lørdag og søndag fra 9.30 - 12.30). Det første kapellet fra venstre er Triclinium all'oatorio di Santa Barbara. Her er veggene dekorert med scener fra pave Gregors liv malt av Antonio Viviani. 

Marmorbordet i Oratorio di Santa Barbara (Foto: Marianne/Mitt Roma)

Rommet domineres av et praktfullt marmorbord støttet av to store stengriffer fra 200-tallet. Legenden forteller at det var her Gregor bodde. Han fikk satt inn dette marmorbordet for å servere et daglig måltid for tolv fattige. En dag satt også en trettende gjest ved bordet - en engel forkledd som tigger - og Gregor bestemte seg for også å gi ham mat. Historien ble koblet til Judas som den trettende til bords ved Jesu siste måltid og Gregors ønske om også å gi kjærlighet og tilgivelse til syndere. I Gregors ånd begynte Den katolske kirke en tradisjon, (som varte helt til 1870) der paven samlet tretten gjester til et måltid hver skjærtorsdag for å symbolisere tilgivelse for syndere. 

Detalj av Piskingen av St. Andreas av Domenchino fra 1608

Det midterste kapellet er viet St. Andreas, her er det vakre fresker på veggene som: Piskingen av St. Andreas av Domenchino og St. Andreas' martyrium av Guido Reni.

Detalj av St. Andreas' martyrium av Guido Reni

Kapellet til høyre er viet Gregors mor Santa Silvia, som også ble helligkåret og bygget ligger antagelig over hennes grav. I apsisen er fresken Conserto di angeli malt av Guido Reni. Turen vår fortsetter til venstre når du kommer ned kirketrappen og bort til den antikke veien Clivus Scauri, da er det bare noen få meter til neste kirke.......

Clivus Scauri (Foto: Marianne/Mitt Roma)