Mitt Romas Julekalender

Syvende desember

I Via dei Condotti ligger fremdeles Caffè Creco, som var et samlingssted for nordiske og tyske kunstnere fra midten av 1800-tallet. Her hadde de fleste kunstnerne sin postadresse. I dag er en del av det gamle interiøret bevart, og det er fremdeles mulig å sitte i det innerste rommet, som var de nordiske kunstnernes faste møtested. I Jens Andersens biografi om H C Andersen innleder han hvert avsnitt med en liten scene fra Andersens liv: små tablåer som ikke nødvendigvis har utspilt seg nøyaktig slik, men som likevel rommer og bygger på faktisk stoff, faktiske opplevelser og faktiske uttalelser. 

Bildet av H C Andersen henger på veggen i Caffè Grecos' Omnibus.
(Foto:Marianne/Mitt Roma)

Her er et utdrag fra begynnelsen av kapittel fire, skrevet av Jens Andersen:

'”Mezzo caldo, per favore!”

sier han til kelneren i baren, griper etter sigarkassen på disken, blar gjennom alle brevene, men leter forgjeves etter et med påskriften ”Monsieur H.C. Andersen. Voyageur danois, Caffé Greco, Via Condotti, Rome”. Ergerlig snur den danske dikteren seg, glemmer bestillingen helt og baner seg vei gjennom de tette, mørke røyktåkene og de høye stemmene i kafeens smale midtdel, som går under navnet ”Omnibusen”. Her får han klemt den verste skuffelsen ut av seg mellom gjester, kelnere, skomakere og skreddere som er ute med regninger til de utenlandske kunstnerne som det er større sjanse for å treffe her enn foran Rafaels stanzer i Vatikanet. I Omnibusen sitter man tett sammen, diskuterer og drikker falernervin ved små marmorbord med kaffeflekker og små raske skisser eller utkast til et mesterverk, tegnet på bordet og dømt til snarlig utslettelse av kelnerens våte klut. (…)

Bakerst i lokalet finnes den skandinaviske kolonien rundt det lange marmorbordet i halvmørket. Der er det spekulative hoder som dikterne Ludvig Bødtcher og Henrik Hertz, filosofen Zeuthen, som fekter i luften med sin store stokk og dagens utgave av ”Diario di Roma”. (…) Rundt bordet ser man også nordmannen Thomas Fearnley, som er ekspert på å male voldsome flodbølger og skypumper i Napoligolfen. Kanskje er det derfor han også har et så godt blikk for naturkreftene i Andersen. Og så er det naturligvis Bertel Thorvaldsen, selskapets nestor, som kommer rett fra sitt store verksted på Piazza Barberini og som så ofte før har glemt hatten sin. Under neglene har han ennå leire, og frakken har flekker av gips.

De fleste røyker på krittpiper, snakker lavmælt og drikker vino bianco, men Hertz slår plutselig an tonen da han gjennom røytåken ser den magre og bleke Andersen, som langt om lenge har fått ålet seg gjennom Omnibusen.

”Der kommer jo den store sjiraff!” Nei, bli nå ikke vred, Andersen! Det er da et vennlig dyr!” All samtale rundt bordet forstummer, og i et kort øyeblikk smiler Andersen, men kommer så i tanke om alle de manglende brevene fra Danmark.

”Jeg springer i Tiberen, hvis det ikke kommer brev!” sier han og setter seg ned i sofaen mens de andre rundt bordet slår ham blidt på skulderen: ”Gjør det bare, Andersen, du er allikevel for lang til å drukne!”

(…) Billedhuggeren hysjer på selskapet og ber nå dikteren om et impromptu. Andersen roter straks frem en blyant fra frakkelommen, ser seg om i rommet der kelnerne er i gang med å sette de høye trearmede oljelampene på bordene, lener seg så inn over den kalde hvite marmoren og skriver:

”For dikterånden her jeg kneler ned,

Din feil alene var jo kjærlighet!”'

( Jens Andersen s.143-144)

Hans Christian Andersen besøkte Italia mange ganger i løpet av førti år. Han var 28 år gammel da han i 1833 kom til Roma første gang. Den unge forfatteren hadde fått bevilget 600 riksdaler årlig i to år av kongen, noe som var en mindre formue. Kanskje fordi han hadde dedisert sin nylig utgitte bok, Aarets tolv Maaneder, til Hans Masjestet da han var på audiens for å søke om reisestipend. Her fortalte Andersen om sin, "ubehendige lyst til å reise ut i verden og utdanne seg ytterligere." Vel, det fikk han råd til nå! 

For Andersen ble Italia og Roma akkurat som for mange nordeuropeiske kunstnere i romantikken, et symbol på den absolutte skjønnheten, som de savnet i det mørke og kalde nord. Oppmuntret av den danske billedhuggeren Bertel Thorvaldsen begynner Andersen på romanen Improvisatoren, som blir utgitt i 1835. Dette regnes som Andersens store gjennombrudd som forfatter. Improvisatoren er en kunstnerroman, der handlingen utspiller seg i Italia, med mange skildringer av italienske byer, landskaper og folkeliv. Samme år debuterte også Andersen som eventyrforteller med et lite hefte med fire eventyr: Eventyr, fortalte for børn, men det var det nesten ingen som la merke til!

Kilder

H C Andersen – en biografi, av Jens Andersen, 2004. 
Edvard Hoems forelesning i Roma, oktober 2014.