Mitt Romas Julekalender

Tjuefjerde desember

Jeg vil gjerne avslutte årets julekalender med en passende romersk legende, som føyer seg inn i Mitt Romas samling av ”Juleevangelier”. Med denne lille historien ønsker jeg mine lesere en fredelig jul og håper at dere har hatt glede av å lese hva de nordiske dikterne skrev under og etter sine reiser til Roma:

Capitol

(Romersk legende)

Men keiseren la hodet tungt mot matten

som prydet karmen av han bærestol,

og noen bar ham lydløst gjennom natten

langs veien som gikk opp til Capitol.

Og bak ham gikk de andre -, samme vei,

forsiktig, varsomt, som et tog av blinde.

Og ingen så den andre foran seg.

Og alle tenkte: ”Jeg er sperret inne!

Det er mitt eget mørke jeg har med!

Så mørk som blindheten er ingensinde

en jordisk natt!” Og ingen kunne se.

Men alle gikk. De snublet. Tok seg frem.

De famlet seg langs marken – kropp ved kropp.

Og slavene bar Cæsar mellem dem.

Så var de alle sammen kommet opp

til det bevokste, frodige platå

på høydens underlige, brede topp,

hvor templet for Cæsar skulle stå.

Men mørket kvalte hvad de ellers så,

og Roma, byen under dem, var borte,

var druknet i det måneløse, sorte,

det stjerneløse, avstandsløse rum.

I bærestolen sitter Cæsar krum,

fortapt og matt.

Og hånden som han knuger over pannen

blir våt av svette i den kolde natt.

Men rundt ham er de andre knelet ned.

De bøyer seg for Cæsar, guden, mannen,

og all den vilje som han bringer med.

Og én får hvisket: ”Cæsar, er du nå

blitt enig i at her skal templet stå,

blant andre guders hus, på Capitol!”

Men det var taust i Cæsars bærestol.

De ventet tyst og lenge på et svar,

og følte meget sterkt hvor mørkt det var.

Så drev der endelig en stjerne frem.

Og noe stort blev synlig over dem.

En veldig kvinne, ruvende og sort,

satt tung og mumlende med løftet hode

og ryggen støttet mot sin klippeport.

”Sibyllen!” hvisket én; ”jeg kjenner henne!

Sibyllen våker i en natt som denne!

Det er et jærtegn av de meget gode.

Nu ser hun Cæsars keiserlige skjebne!

Å – gud Augustus! La ditt hjerte væbne!

Snart taler hun. Snart vil Sibyllen spå,

at her på høyden skal ditt tempel stå –

guddommelig og evig!”

                                   Alle lå

Som slått til marken av den store natt,

som hvilte på dem. Bare Cæsar satt.

Han satt. – De hørte alle hva Sibyllen sa:

”I denne natt tar ulven intet lam.

Inatt tas intet liv. Alt priser Ham.

Og lam og løve leker salig sammen.

Og verdens skapning kaster dyre-hammen.

I denne natt kan intet ondt få skje.

I denne natt . . .” Da stod de opp og skrek.

Og avbrøt henne: ”Cæsar, kan du se!

Hun priser deg! Hun helliger ditt navn!”

Men keiseren var taus og meget blek.

Sibyllen hørte dem. Så så hun dem.

Hun reiste seg. Og langsomt stod hun frem.

Så vendte hun seg bort. Og lenge, stille,

stod kvinnen vendt med ansiktet mot øst.

Og trekkene blev varsomme og milde.

Og mens hun så, da talte hun igjen:

”Der utgikk i de dage en befaling,

og alt som hadde liv ble skrevet opp.

For toll og tiende og all betaling

går bedre når man fester kropp til kropp,

- de mange kroppene som Cæsar eier!

Men når du nettopp fråtser i din seier,

og livet spreller ny-telt i ditt garn -,

da, keiser, keiser – blir der født et barn!

Å Cæsar, Cæsar, der er født et barn

hvis milde hånd skal falde som et sverd

og spre din verden som en stråkledt hytte.

Og all din makt vil bli til ingen nytte.

Og dine legioner intet verd.

Han gir deg, keiser, hvad en keisers er!”

Hun tiet litt. Så pekte hun mot øst:

”Si, keiser, si hvad ser du der?

Hvad ser du, Cæsar, at jeg peker på?”

Og himlen revnet, slik at Cæsar så.

Han så en stall. Så hørte han en røst,

Sibyllens stemme: ”Si meg hvad du ser!”

”Jeg ser en stall.” – ”Hvad ser du mer?” 
"Jeg ser tre hyrder og en gammel mann." - 
"Se dyktig, keiser, si - hvad ser du mer?" -

”Tre underlige menn fra Østerland.” –

”Se nøye, keiser! – Ser du mer nå?” –
"Nei, bare dyr. I stallen er der kveg." -
"Se nøye, keiser! - Ser du mere nå?" -

”Jeg ser en blåkledt kvinne med et nég,

et nég av halm og vinterfôr og strå.

Jeg ser . . .”

Og plutselig blev mannen vék av skrekk.

Og meget hurtig tok han blikket vekk

fra det han så.

De tok ham opp fra marken hvor han lå,

og bandt ham i hans gyldne bærestol,

slik at han næsten satt . . .

så bar de Cæsar ned fra Capitol

den samme måneløse vinternatt . . .

Av Jens Bjørneboe - fritt etter Kejsarens syn i Selma Lagerlöfs Kristuslegender fra 1904. Legenden slutter slik: ”Men Augustus lot neste dag strengt forby folket å reise ham noe tempel på Capitol. I stedet bygde han der en helligdom for det nyfødte gudebarnet og kalte den Himmelens Alter, Ara Coeli.”

Den frygiske og den tiburtinske sibyll av Rafael i Santa Maria della Pace (Foto: Marianne/Mitt Roma)

I 2012 skrev Mitt Roma om denne romerske legenden og om kirken Santa Maria in Aracoeli, se her.

Da gjenstår det å ønske alle en BUON NATALE og Mitt Roma takker for inspirasjon og entusiasme fra alle deltakerne på høstens Romatur med Edvard Hoem, Anne Berit Skeie og Bente Thurmann-Nilsen i Tiramisu.

Kilder

Dikt fra Anne Berit Skeie, Roma oktober 2014    

Mitt Romas Julekalender

Tjuetredje desember

Sigrid Undset kom til Roma en sen novemberdag i 1909, her traff hun Anders Svartstad, som hun ble forelsket i, og giftet seg med etter at han skilte seg fra sin første kone. I 1911 utgav hun "Roma-romanen"- Jenny - og med den fikk hun sitt litterære gjennombrudd. Jenny avsluttes med at Gunnar besøker Jennys grav på Den ikke-katolske kirkegården ute ved Cestius-pyramiden:

”Jenny Winge var blitt begravet lengst borte på kirkegården, nær ved kapellet. Det var i ytterkant av en lysegrønn og tusenfrydspettet gressbakke, hvor det bare var noen få graver enda. Sypressene var blitt plantet i kanten av plenen, men de var bittesmå enda, lignet leketøy med de spisse, svartgrønne kroner på ranke, tvunne, brune stammer, som minnet om søyler i et klosters korsgang. Hennes grav lå litt for seg selv ute i engen” (Undset s. 316)

Kirkegården ser annerledes ut i dag, den er utvidet flere ganger og de nyplantede sypressene fra den gangen er blitt høye. Kirkegården var et av de første stedene Sigrid Undset besøkte da hun kom til Roma, hun skriver til venninnen Dea:

”Hær henger orangerne paa trærne og kameliarne blomstrer ude paa den protestantiske kirkegaard ved bymuren – i cypresskogen; tænk dig store kameliatrær, høie som syriner hjemme, dækket med røde og hvide blomsterrosetter!” (Ørjasæter s. 68)

Helene Klaveness' grav (Foto:Marianne/Mitt Roma)

Da Undset skrev romanen Jenny, dro hun kanskje ut hit og så Helene Klaveness' grav, som nylig var oppført i den nye delen av kirkegården. Den må ha vært synlig på lang avstand der den lå ny og hvit helt for seg selv. Helene døde i Roma bare 29 år gammel. Som så mange andre led hun av en  lungesykdom, antakelig tuberkulose. Høsten 1907 hadde hun dratt til Italia for å komme til et bedre klima. Da familien fikk beskjed om at hun var blitt verre av sykdommen, dro moren og søsteren til Roma, men da de kom til Basel var Helene allerede død. De nådde Roma tidsnok til begravelsen. Hun ble begravet i februar 1908 og året etter fikk familien reist en gravskulptur på graven hennes, laget av den danske billedhuggeren Louis Hasselriis. Kanskje det var denne graven Sigrid Undset hadde i tankene da hun skrev om plasseringen av Jennys grav. I dag er skulpturen uten hode, det ble stjålet i 1995!

Helene Klaveness' grav (Foto:Marianne/Mitt Roma)

Kilder

Jenny av Sigrid Undset, 1911.

Sigrid Undset og Roma, av Tordis Ørjasæter, 1996.

Newsletter no 28. Autumn 2014, Friends of the Non-Catholic Cemetery in Rome. Link her når no 28. blir lagt ut på nyåret.

Mitt Romas Julekalender

Tjueandre desember

Jens Bjørneboe følte en stor motvilje mot kulturlivet i det han kaller ”nord for Europa” så han flykter til Italia i 1957. Han bor stort sett i sin gamle Renault som han kjører rundt i. Underveis minner han stadig seg selv om at den feirede dikter Henrik Ibsens også hadde sine ”onde år i Bergen og Kristiania”. Og Ibsen ble jo en verdensberømthet, med et stipend på 900 kroner reiser han sydover, og blir borte i 28 år! Da Bjørneboe kommer til Roma blir han fasinert av atmosfæren på Den ikke-katolske kirkegården:

Fra Cimiteri Acattolico (Foto:Marianne/Mitt Roma)

Det andre Roma

Her vokser der midt i den store by

en våt og fuktig grønske

opp av en jord så sterk og ny

og gammel som gravstenens ønske

om fred for de unge i dødens havn

efter livet de hurtig vokste ifra,

som avlagte sett av barnetøy

og avlagte savn.

Her senker en pinjeskog, mørk og høy,

en ulmende, heftig, romersk vår

over de ledige, blonde navn:

lille Aurora af Abildgaard

som la sin morgenrøde,

sin tenksomme, tolvårige profil

så nær de store døde!

Pamela fra Hull, hvor en sørgepil

luter sitt bleke og trette hår

for Pettermann Otto, født i Kiel,

begge død i Roma

da de var femten år.

Bak Cestius’ grå pyramide,

Med ansiktet fullt av nitten år,

- næsten ved Shelly’s side -

hviler efter så streng en vår,

i marmorets hvite trøst,

Christine fra Hamburg, trolovet

                                   med én

som allerede den samme høst

hugget de spirende trekk i sten.

Under den hete, fruktbare jord

sover det andre Rom;

alle de fremmede folk fra nord,

alle de fremmede folk som kom

med blikk så lyst som en sommersky

til Roma, de levendes by.

(av Jens Bjørneboe, fra diktsamlingen, Den store by, 1958)

Kilder
Dikt fra Anne Berit Skeie, Roma oktober 2014.

Mitt Romas Julekalender

Tjueførste desember

Puh.... henger dere med i disse glade Saturnalia-tider?

Uansett, i dag får dere et ”hviledikt”:

Ved en diktergrav

”Here lies one whose name was writ in water”

                                            Keats’ gravskrift.

Det var en bakrus over all forstand

i Rom . . . Vi satt bak Cestius-pyramiden

ved Keats’ grav, du og bakrus-invaliden,

din meget miserable ektemann.

Jeg sa, bokstavelig talt ved gravens rand:

”Min hustru, spa meg ned! Legg meg ved siden

av Keats, og hugg i sten for eftertiden:

’Her ligger to hvis navn var skrift i vann.’ ”

Du lo og sa: ”Skal dere ligge lik

i samme grav, blir inskripsjonen slik:

’Her ligger – og har ligget lenge – én

hvis navn var skrift i vann.’ På samme sten

blir tilføyd: ’samt et nylagt fyllesvin

hvis navn var skrift i altfor meget vin.’ ”

(fra En skrift er rundt oss av Andre Bjerke, 1966)

Keats grav på Den ikke-katolske kirkegården (Cimitero Acatolico) i Roma 
(Foto:Marianne/Mitt Roma)

Kilder

Dikt fra Anne Berit Skeie, Roma oktober 2014.

Mitt Romas Julekalender

Tyvende desember

Sigrid Undset var veldig tiltrukket av landskapet utenfor Roma som ble kalt campagnaen. Her fantes tusenfryd overalt, brede paraply-pinjer, slanke sypresser og rester av akvedukter som ledet vann fra fjellene ned til Roma. Campagna betyr mark, på landet, som på Sigrid Undsets tid var det øde slettelandet som strakk seg fra havet i vest og frem til Sabiner- og Albanerfjellene øst og sør for Roma. I dag er det drabantbyene som dominerer dette området, men noen steder kan du fremdeles oppleve campagnaen ved for eksempel å følge Via Appia Antica til katakombene og videre utover til de gamle romergravene som ligger langs veien.

Langs deler av Via Appia Antica er det fremdeles landlige omgivelser (Foto:via)

De lykkelige overraskelsers by

Roma ligger på sletten, Campagna

byen bygd på syv hauger,

Campagna er avgnaget gressvoll grønn og flat med gulgrå sauer

gjett i flokk av en kone som går og strikker

uforstyrret av alle de veier som fører til byen.

Om Roma er alt fortalt, og alt er annerledes

for den som går og leter med kart og ikke kan finne Kapitol.

Visste du, sydlengter, at Roma er fuglesangens by

at på Monte Pincio en så tidlig morgen

at hjemme står en aldri så tidlig opp

er det villere av friske hissige toner

enn vårens første tulipaner er røde.

Parkens grønne plen oversådd med tusenfryd, små og hvite

                            som nedfalne blomsterblad

ser du etter på Monte Celio (en av de syv)

er gresset under pinjene tusen ville blomster

smørblomst, veronika, blå og fiolett

forglemmegei, hvite og blå,

og pinjene, pinjene er trær

som får furuelskerens hjerte til å banke hull i brystet

når fuglene bor i pinjen bor de halvveis til himmels

og synger jorden opp til seg.

Stammen rak, men ikke stiv

barken brun og varm

og opp i lyseblå morgenhimmel kronen

hundre lette grener i en varm og yppig skjerm

baret lett som mørke bregneris

og tett så det gir skygge i det varme landet

over den som ligger i gresset og ser opp i kvistenes glede

tegnet mot det blå.

(…)

Natt ligger over byen og neste morgen

vil fiskeren stå ved Tiberens grønne vann

og hive inn fisk i håv på fiskestang –

går det deg vel vil du se ham

mens fugler synger i akasiene langs bredden

på den ene bredden er bladene store som askens

på skyggesiden fjærlette spinkle og såvidt sprunget ut.

Her raster alle fugler på vei mellom syd og nord

de synger i Roma, og bygger rede i land

som bruker hele sitt vinterlige år

til å vente på våren.

Svalene hviler under taket

på et hus på en øy i elven, Isola Tiberina

mens navnløse fugler på pinjenes haug

blir igjen for å kaste friskhet og kjølige ville toner

over byen bygget av mennesker,

som ennå går i de samme gatene

og vi ser at marmoret glemte

hvor svart de var i øyne og hår.

(av Magli Elster)

                      "Her raster alle fugler på vei mellom syd og nord de synger i Roma..."
                                                  (Foto:Marianne/Mitt Roma)

Kilder

Dikt fra Anne Berit Skeie, Roma oktober 2014.

Sigrid Undset og Roma, Tordis Ørjasæter, 1996.